Klassekampen.no
Mandag 7. november 2016
Kvinneforakt: Forfatteren Michel Houellebecq får priser for å «bidra til forståelse av samtiden», men bidrar til å normalisere kvinnehat, skriver forfatteren. Foto: Lionel Bonaventure, AFP/ NTB Scanpix
Det er krisekakofoni i alle kanaler. Og mektige menn gir kvinnene skylda.
Frykten for kvinner

Hva skjer når politikere benytter seg av fremtidsfryktens effekter for å mobilisere for sine ideologier? En tese kan være at denne konstante frykten og beredskapen vi blir manet inn i, utmatter oss følelsesmessig og kognitivt. Hva skjer da? Kanskje fører det til en krise i forestillingsevnen, en politisk imaginasjonskrise, der det er vanskelig å forestille seg veier ut. Det finnes mange historiske eksempler på at krise- og katastrofetenkning kombinert med konfliktfylte sosiale situasjoner og store økonomiske forskjeller, ender i prekær politikk og rop om sterke mannlige ledere. Det kan med andre ord være lett å lengte tilbake.

Frykten kan gi grobunn for lengsler til en forestilt fortid, der alt var bedre ordnet, og ordenen og hierarkiet mellom kjønnene var enkel og selvsagt: Kvinner var kvinner, og menn var menn. For det er mange tegn i tida som tyder på at maskulinitetens krise er en vesentlig komponent i alle krisescenarioene, og at det er snakk om savn og nostalgi etter en slags remaskulinisering av jeg-et. Mannegruppa Ottars fora har over 40.000 medlemmer, og kan forstås mot denne bakgrunnen: Der setter kvinneforakt og hat den framherskende tonen for humoren.

Hva med Trump, den amerikanske presidentkandidatens åpne sexisme og kvinneforakt? Det må finnes en resonansbunn i velgermassen som gjør at retorikken har legitimitet, at han kan kalkulere med å nå fram og mobilisere velgerne. Kvinnehat er rett og slett blitt normalisert i noen miljøer.

Det var dette jeg tenkte på da jeg i slutten av september leste i den tyske avisen Die Zeit at den kjente franske forfatteren Michel Houellebecq hadde holdt en bemerkelsesverdig takketale i Berlin. Han hadde blitt tildelt Frank Schirrmacher-prisen – en nyopprettet pris som skal ære «fremtredende innsats for å bidra til forståelse av samtiden».

I denne talen hevdet han at «Innbyggerne blir holdt i en infantil tilstand og den første fienden som våre vestlige samfunn forsøker å utrydde, er den maskuline tidsalderen, selve mannligheten». For Houellebecq er det venstresida, feminismen, likestillingen og velferdsstaten som bærer ansvaret for undergangen. Det er nemlig slik at Houellebecq, i likhet med sine egne romanpersoner, anser at sluttkampen om den europeiske kultur vil bli provosert fram av islam og bli utkjempet som en kamp mellom patriarkatet og matriarkatet. Intet mindre. Matriarkatet er ifølge forfatteren den venstrevridde velferdsstaten. Ikke nok med det. Houellebecq er opprørt over at det i Frankrike oppstår debatt om prostitusjon: «Uten prostitusjon som tjener som korrektiv til ekteskapet, kommer ekteskapet til å gå under, og familien, ja hele samfunnet, gå med i dragsuget.»

Dette er ikke parodi eller stand-up humor, men tenkningen til en høyt aktet og priset mannlig forfatter. Og når jeg tenker meg om, var det også hovedinnholdet i det såkalte manifestet til den norske høyreekstreme massemorderen Anders Behring Breivik.

En maskulinitetens krise i den vestlige verden, der den aggressive varianten blir formulert av Trump i USA og den klagende versjonen av en kjent forfatter i Frankrike? I Norge, kan jeg huske, gikk det en tid en debatt om den såkalte vaginalstaten, en norsk versjon av Houellebecqs velferdsstatsmatriarkat. I 2003 skrev Nils Rune Langeland: «Her i Norden befinner vi oss på mange måter i en ekstrem situasjon, både historisk og dersom vi ser globalt på det i forhold til kvinnefrigjøring og rettigheter. Den norske mannen lider under et kvinnelig siviliseringsprosjekt».

Men det ekstreme ved situasjonen vi befinner oss i, er snarere at noen menn, som representanter for den tradisjonelle, maskuline samfunnsordenen, kvesser våpnene i en tilbakeskuende – noen ganger nostalgisk, til andre tider direkte hatefull – krig mot feminismen og kvinner. Som om det var et svar på alle krisene.

wencke.muhleisen@stk.uio.no

Feministene Bodil Stenseth, Wencke Mühleisen, Asta Beate Håland, Stephen Walton og Kristina Leganger Iversen skriver i Klassekampen mandager.

Artikkelen er oppdatert: 25. november 2016 kl. 15.20

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk