Klassekampen.no
Mandag 7. november 2016
Mytisk: Longus skrev fortellingen om Daphnis og Chloe på Lesbos på 100-tallet. Bildet viser en detalj fra François-Louis Français’ «Paysage avec Daphnis et Chloé» (1872). Illustrasjon: Wikimedia Commons
I antikken var den greske øya Lesbos kjent for å være en oase. I dag ser flyktningene den med et annet blikk.
Drømmen om Lesbos
Undersak

Lesbos’ store dikter

Poesi

Få antikke kvinner har fått et like enigmatisk ettermæle som Sapfo, poeten som skrev dikt som de fleste forstår som uttrykk for kjærlighet til yngre kvinner. Noen leser diktene som at de er rettet mot en brud som er i ferd med å tre inn i bryllupskammeret, men av de fleste anses Sapfo som en lesbisk poet – poet fra Lesbos – derav betegnelsen «lesbisk».

Myteomspunnet

Det har blitt spunnet mange myter om Sapfos liv og den kretsen av unge kvinner omkring henne. Lite er imidlertid kjent om henne, og diktene hennes er kun bevart i fragmenter. Bare ett er bevart i sin helhet. Senere antikke tekster, som hadde tilgang til diktene, gir få fakta å gripe fatt i. Allerede i romersk tid diskuterte man om hun var lesbisk, og noen av tekstene som refererer til henne, er preget av det.

Diktfragmentene fra Sapfos egen hånd handler ofte om savn og lengsel etter piker som ikke lenger er i kretsen omkring henne, og det tyder på at de oppholdt seg hos henne i en begrenset tid. Fragmentene inneholder påkallelser av kjærlighetsgudinnen Afrodite, de tre gratier, og musene for de skjønne kunster, deriblant diktekunsten. Noen av diktene er komplekse, mens andre kan være påvirket av folkesanger. Musikaliteten i Sapfos dikt var viden kjent i antikken, da de ble lest og sunget høyt og brakt videre fra generasjon til generasjon. Noen av de fremste romerske poetene, Horats, Ovid og Catullus, var påvirket av Sapfo, og det var ikke tilfeldig at sistnevnte kalte sin els­kede for Lesbia i diktene.

Overklassedikter

Sapfo må ha tilhørt overklassen i Mytilene, og hun var sannsynligvis gift, selv om hun aldri nevner en mann i diktene. Mye tyder imidlertid på at hun hadde en datter som het Cleïs, selv om Cleïs identitet er omdiskutert – i likhet med Sapfos relasjon til andre piker. Ett fast holdepunkt i Sapfos biografi er et berømt marmorstele fra Paros, som har en innskrift med en kronologisk oversikt over gresk historie. Innskriften indikerer at Sapfo ble sendt i eksil til Sicilia, som følge av en politisk konflikt der hennes familie tok parti.

Hennes eksistens og hennes betydning som poet i antikken er det imidlertid ingen tvil om. Hun er den eneste kvinnen i den hellenistisk-aleksandrinske liste over ni lyriske poeter – en kanon for gresk diktning. Hennes betydning i moderne tid kan heller ikke overvurderes. Få kvinnelige diktere har inspirert så mange kunstnere gjennom historien, og antallet billedfremstillinger av henne er stort. Der avbildes hun i Lesbos’ romantiske natur.

De første migrantene kom til Lesbos fra fastlandet i Hellas på 900-tallet f.Kr. Da fremsto øya som et urørt, jordisk paradis.

Antikken

Snart kommer vinteren til Lesbos’ strender, og selv om øya har et av de mest solfylte klimaene i Middelhavsområdet, blir dagene og nettene kaldere. Flyktningene, som har funnet midlertidige boliger der, trenger varme – og omsorg – i en usikker tilværelse. Mange er sendt tilbake til Tyrkia, til en uviss fremtid, og de som nå setter kursen mot øya, kan ikke vente å få komme i land. Selv om Lesbos er den tredje største øya i Egeerhavet, er den liten i møte med dagens flyktninger.

Det var annerledes for tre tusen år siden, da den lå frodig og inviterende og ventet på at noen skulle komme og dyrke jorden. De færreste av flyktningene kjenner til hvilken oase Lesbos var kjent for å være i antikken, og hvor gammel drømmen om Lesbos er.

Bystater og fri sjøfart

De første migrantene på Lesbos var grekere fra fastlandet, som ankom på 900-tallet f.Kr. Det fantes allerede en gresk bosetting i området omkring Mytilene, som etter hvert ble hovedstad på Lesbos, men som da var en spredt befolkning. Kolonistene fra fastlandet begynte å grunnlegge bystater på strategiske steder, der de kunne bygge havner som med tida ble viktige for å sikre fri sjøfart i Egeerhavet.

I motsetning til flyktningene som har kommet i land på Lesbos de siste par årene, ble de første greske kolonistene møtt av et slags urørt jordisk paradis, som snart dannet grunnlag for økonomisk og kulturell blomstring.

Blomstrende aeolisk kultur

De første grekerne av stammen aeolerne hadde med seg en tradisjonsrik kultur fra den lilleasiatiske kysten, som i dag vestkysten av Tyrkia. Den store episke dikteren Homer forteller at Lesbos var en del av riket til kong Priamos av Troja, men på den tida den aeoliske kulturen kom til Lesbos, var det allerede en fjern fortid.

De greske kolonistene grunnla fem bystater: Methymna, Pyrrha, Antissa og Eressos, i tillegg til Mytilene. I klassisk tid ble det bygget et teater i Mytilene, som den romerske statsmannen og generalen Pompeius senere skal ha brukt som modell da han fikk bygget sitt i Roma, men strukturen ser ut til å være ganske annerledes.

Rivalisering og stormakter

Den mest kjente bygningen fra Lesbos er det store tempelet for fruktbarhetsgudinnen Demeter og hennes datter Kore i Mytilene. En sterk fruktbarhetskult forteller om jordbrukets betydning og tilgjengelige naturressurser.

Øya har en vulkansk opprinnelse, som ga særdeles frodig jord, og de grønne skogene bredte seg utover landskapet. Pinjer, kastanjer og oliven var de vanligste tresortene, men det var vindruene som dominerte. Funn av lesbiske vinamforaer over hele Middelhavsområdet viser at det var stor eksport av vin fra øya.

Der det fantes fruktbar jord og verdifull vin, ble det også kamp om landområdene. De forskjellige bystatene var i stadige kriger med hverandre, og da stormakter utenfra gjorde seg gjeldende, slik som perserne, tok de forskjellige sider. Først etter Peloponneserkrigen på 400-tallet f.Kr. samlet de seg, men bare for snart å bli erobret av andre, større bystater. Athen, Sparta og Persia kontrollerte øya, og etter Aleksander den stores felttog kom øya under Ptolemeisk (gresk-egyptisk) herredømme. I 79 f.Kr. ble øya inkludert i Romerriket, som kontrollerte hele Middelhavsområdet frem til Bysants overtok i middelalderen. Akveduktene som går gjennom landskapet, skriver seg fra romersk tid.

I tillegg til Bysants hadde den mektiga italienske handelsbyen Genova en periode makten over Lesbos, og i 1562 kom ottomanene, som styrte øya fram til den første balkanske krigen i 1912, da øya ble gresk. Stormaktenes interesse for Lesbos skyldtes framfor alt den strategiske beliggenheten mellom dagens Hellas og Tyrkia – beliggenheten som har ført til at de store mengdene av flyktninger har kommet i land nettopp der.

Vin og hvite blomster

Floraen på Lesbos var uvanlig rik og variert, spesielt med tanke på arealet, og da de klassiske bystatene blomstret som mest, florerte den episke diktningen i takt med at rikdommen økte. Det var ikke tilfeldig at botanikkens far, Theofrast, kom fra Lesbos.

En mynt fra Lesbos viser blant annet en olivengren, fordi olivenoljeproduksjonen var viktig, men den viktigste eks­portvaren var vinen, som var kjent for å være spesielt god. Statsmannen og generalen Alkibiades kalte Lesbos en tjenestepike som skjenket ham god vin, og en komediepoet fra omkring 400 f.Kr., Fylillius, skrev at lesbisk vin var så bra at den ikke ga hodepine neste morgen. Den romerske dikteren Horats skrev at den også var et hjelpemiddel mot angst og sorg over motgang. Og connaisseuren Arkestratos bedømte lesbisk vin som en av de beste, eldste og mest ærverdige, dyrket frem under et slør av hvite blomster, som ga et deilig preg. Kanskje var det derfor Julius Cæsar bestilte lesbisk vin til feiringen av sitt tredje konsulat i 46 f.Kr.?

Idylliske drømmer

En av de fremste forskerne på antikkens Hellas, Robin Osborne, spør hvordan vi kan være sikre på at maleren Waterhouse tok feil, da han forestilte seg Hellas med et nærmest engelsk landskap: skyggefulle skoger, vannliljedammer og vakre piker. Det er sant at klimaet i Middelhavsområdet i antikken var fuktigere enn nå, på grunn av de store skogene som fremdeles fantes den gang. Slik Theofrast fra den frodige øya Lesbos beskrev naturen og floraen, kan ha vært slik Waterhouse forestilte seg det: En drøm av idyll og skjønnhet.

Selv om de første grekerne kom til en fruktbar øy, måtte de arbeide hardt for å etablere bystater og et jordbruk de kunne leve av. Men mens de arbeidet, hadde de utsikter til et godt liv.

Flyktningene som har kommet til Lesbos og venter der, de har ikke kommet for å bli, og drømmen deres var ikke Lesbos.

m.p.lindhagen@khm.uio.no

Artikkelen er oppdatert: 10. mars 2017 kl. 12.42

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk