Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Bayreuth, by the way: De årlige Wagner-festspillene, i en by som vil være radikalt nybrottssted OG konservativt ladesete.

De nye Mestersangerne

Årets «Das Rheingold»: I Frank Castorfs regi ses her Roberto Saccà (Loge), Caroline Wenborn (Freia), Iain Paterson (Wotan), Nadine Weissmann (Erda) og Karl-Heinz Lehner (Fafner). Foto: Enrico Nawrath/Bayreuther Festspiele

Richard Wagner er et åpent sår i den europeiske operahistorien. Men også den største komponisten i vår musikkhistorie. Vi har vært på pilegrimsferd.

I sin Wagner-bok, «Versuch über Wagner», skriver den store filosofen og kunstteoretikeren Theodor W. Adorno om noe han kaller Wagners «sosialkarakter». Han skriver om Wagners misunnelse, sentimentalitet og hans ødeleggelsestrang som folder seg ut som antisemittisme. Hvordan Wagner i forbindelse med sin aller siste opera, «Parsifal» (1882), drev et intrikat spill med sin dirigent, Herman Levi, som var jøde. Adorno er heller ikke særlig høflig når det gjelder beskrivelsen av Wagner: «Hans egen fysiske fremtoning, uforholdsmessig liten, med for stort hode og fremspringende hake, tangerte det abnorme, og først berømmelsen beskyttet ham mot latteren.»