Klassekampen.no
Mandag 7. november 2016
Ikke bare for nerdejentene: Fortellertalentet, familiehistorien og fanskaren gjør Regina Spektor unik.
Til hjerter som blør
Under den vimsete overflaten til Regina Spektor skjuler det seg et stort alvor.

konsert

– I feel like I can’t breathe, because I ate to much fishh, dude. It’s like my childhood in Russia.

Hun imiterer delfinlyder, beatbokser og blander inn russiske strofer i sangene sine. Hun synger om kreftpasienter som kjører chemo limo og om å lage datamaskiner av makaroni. Det er lett å plassere singer-songwriter Regina Spektor i quirky-båsen, sammen med vimsete, lett filosofiske og søte heltinner som Phoebe fra «Friends» og Amélie fra Montmartre. Med et smil bredere enn pianoet hun spiller på, snur hun seg mot publikummet og hvisker inn i mikrofonen:

– Yeah, I ate too much fishhh.

Men når hun setter fingrene på tangentene, når hun lener seg frem og hånden vibrerer som om hun spiller fiolin og ikke piano, forsvinner også fnisingen fra publikum og den søte minen fra ansiktet.

Fakta:

Regina Spektor:

• New York-basert singer-songwriter og pianist, født i Moskva 1980.

• Platedebuterte i 2001 med selvutgitte «11:11». Tidligere i høst kom hennes sjuende studioalbum «Remember Us to Life».

• Er for tida på Europa-turné, som onsdag 2. november stoppet i Oslo.

Med babygulp på skjorta

Om du ikke har hørt om Regina Spektor, har du garantert hørt noe av henne. I 2013 kom hun for fullt inn i norske Netflix-hjem med introlåta til serien «Orange Is the New Black». Piano-popen har også dukket opp i «How I Met Your Mother», «500 Days of Summer», «Boardwalk Empire» og senest i den japanske animasjonsfilmen «Kubo and the Two Strings».

Etter fire år uten konserter og nyskreven musikk – hun har blant annet blitt mor i mellomtiden – er Regina nå tilbake på turné med sitt syvende studioalbum «Remember Us to Life». Med sanger som ifølge Regina er skrevet og laget med «babygulp på skjorta». Like fullt omtales albumet, som er innspilt med et fullt strykeorkester i tillegg til det gjenkjennelige pianoet, som hennes sterkeste siden det kommersielle gjennombruddet med «Begin to Hope» (2006).

Lang vei til store scener

Hun vokste opp i Moskva, hvor den jødiske familien opplevde religiøs diskriminering og forfølgelse. Da Regina var ni år – under perestrojka – emigrerte de til USA, og bosatte seg i Bronx, New York. Trang økonomi til tross, faren sørget for å gi Regina grundig skolering i klassisk musikk.

Det var da også klassisk pianist hun egentlig skulle bli. Men hun hadde for små hender, og «tittet for mye ut av vinduet», til å lykkes. I stedet begynte hun å akkompagnere pianospillingen med smått absurde, novelle-aktige historier. Resultatet ble de selvutgitte «11:11» og «Songs» i 2001 og 2002, sistnevnte spilt inn for egen maskin første juledag – den eneste dagen hun kunne finne et studio som var billig nok.

Selv om Regina har smeltet hjerter med hits som «Fidelity» og «Samson», er hun langt ifra noen american sweetheart eller russisk matrjosjka-dukke. Hun kaller Donald Trump for Voldemort, er Bernie Sanders-fan og retter skyts mot den amerikanske våpenlovgivningen i låta «Uh-Merica». Samtidig hisser hun opp venstresida med støtte til Israel, og utsagn om at mediedekningen av Midtøsten «minner om propagandaen hun opplevde under Sovjet».

16 og ukysset igjen

– Er det bare meg eller er alle i publikum jenter med kardigans i jordfarger?

Spørsmålet kom fra min konsertpartner mens han skuet ut over Folketeatrets publikum. Jeg fnyste oppgitt, før jeg kikket ned og kneppet opp min egne brune ullkardigan i smug. Det er bare å innrømme det: Musikken til Regina er som skapt for nerdejenter – vi som drømmer oss tilbake til singer-songwriter-gullalderen på tidlig 2000-tall, da vi var upopulære på ungdomsskolen, skrev sangtekster på kladdebøkene og håpet at vi en dag skulle finne en som forsto oss.

Det er nå over ti år siden jeg printet ut alle sangtekstene til «Soviet Kitsch» (2004) og limte den over engelskboka på trass. Men Regina forstår meg fortsatt: Someday you’ll grow up / And then you’ll forget / All the pain you endured / Until you walk past a sad pair of eyes / And up will come back all the hurt, synger hun fra den nye singelen «Bleeding Heart». Og plutselig er alle i salen 16 og ukysset igjen.

Hengiven, viktig fanskare

På tross av at Regina så å si ikke har vært nevnt i norsk media siden 2009, var Folketeatret utsolgt denne onsdagskvelden. For hun har en hardcore fanskare. Helt siden hennes spede debut på New Yorks anti-folkscene, har de flokket sammen i diskusjonsforumer på nett, laget fankunst og bokstavelig talt lagt ut alle liveopptredener og (obskure) demoer på Youtube – det siste har faktisk gjort det mulig for Regina å lage nyinnspillinger av gammelt materiale som hun «ellers ville glemt bort».

Hovedingrediensen i Reginas verdensomspennende appell er ikke bare fengende melodier eller sjarm, men en uanstrengt evne til å fortelle historier som er gjenkjennelige – men overraskende. «Å høre en Regina-sang er som å lese en bok, se en film og se et teaterstykke på en og samme tid», som en fan skriver på Twitter. Og med tiden har også historiene til Regina vokst. De naivistiske låtene om alt fra å finne en lommebok på gata til lesestund med en sylteagurk, er på det nye albumet supplert med en mer intens og intrikat tematikk.

På platas kanskje beste spor, «The Trapper and Furrier», får vi servert en slags musikal, hvor Regina med en hjerteskjærende vokal akkompagnert av en hissig cello tar for seg verdens urettferdighet: What a strange, strange world we live in / Those who don’t have lose / Those who got get given / More, more, more, synger hun i Folketeatret, mens trommene gjaller bak henne.

Flere typer tidstematikk

Å bli mor har ifølge Spektor modnet henne som låtskriver, og på plata reflekterer hun også vist om skjøre minner, feilaktige erindringer og relasjoner som endrer seg med tiden. So many things I know / But they don’t help me, synger hun i den poetiske «The Light». Mens tittelen på den nye plata, «Remember Us to Life», er en strofe lånt fra den jødiske liturgien, og favner godt om tidstematikken. Og apropos: Enjoy your youth / Sounds like a threat / But I will anyway, messer Regina frekt til publikum under konsertens andre låt, «Older and Taller».

Et annet høydepunkt er «Obsolete». Obsolete manuscript / No one reads / No one needs, synger hun og hjemsøker oss. Ikke noe å høre på om du har en deadline hengende over deg, men en låt som får det til å rykke i innvollene – selv når man sitter tilbakelent i et plysjsete.

Og om noen i salen frykter at småbarnsmoren på 36 har mistet quirksa for godt, så får de også den gamle Regina tilbake med nostalgitrippen til låter som «On the Radio», «Après Moi» og «Us». For ikke å glemme hiphop-låta «Small Bill$» (en låt M.I.A. kunne laget!) eller den vittige «Silly Eye Color Generalizations», hvor Regina leker på scenekanten og flørter med publikum iført sine røde, spisse lakksko.

– It has been so wonderful to play in your great Opera House, avslutter Regina på Folketeateret.

Og ingen av oss har hjerte til å si at hun roter.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 13. desember 2016 kl. 09.12

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk