Lørdag 5. november 2016
Bring back our charlie: 7. januar 2015 ble det franske satiremagasinet Charlie Hebdo utsatt for et terrorangrep. Her fra årets minnemarkering i Paris. Foto: ERIC FEFERBERG, AFP/Scanpix
Frihet for hvem?
Ytringsfrihet: Kjetil A. Jakobsens «Etter Charlie Hebdo» handler om viktigheten av kunst og satire i demokratier.

Anmeldelse

Strengt tatt kunne Kjetil A. Jakobsen kalt boka «Før og etter Charlie Hebdo». For først etter drøye 240 sider nærmer han seg hendelsen i bokas tittel, attentatet mot det franske satiremagasinet i 2015.

Jakobsen spør: Trenger demokratier satire og kunst? Svaret er velbegrunnet ja, og dermed tar teksten av, i forrykende aktuelle resonnementer gjennom bokas resterende 140 sider. Hans gjengivelse av Charlie Hebdos historie, inkludert lesning av bladets tegninger, er humørfylt og lærerik.

I tillegg til norsk historie, behersker Kjetil A. Jakobsen særlig godt fransk og tysk idéhistorie. Jakobsen er tidligere Henrik Steffens-professor ved Humboldt-universitetet i Berlin, nå professor i historie ved Nord universitet i Bodø.

Boka er «et historisk essay», med filosofisk velfunderte blikk på ytringsfrihetens kriser. Lesninger av Milton, Locke, Spinoza, Rousseau og Kant bereder grunnen for å forstå ytringsfrihetens historie i England, USA, Tyskland, Frankrike og Danmark-Norge. Boka følger ulike bølger av liberalisering, overvåkning og kontroll fram mot 2016.

Et avgjørende skille går ved nye konstitusjoner og etableringen av bred, offentlig debatt som grunnlag for politikk – i Norge fra 1814. Jakobsen viser hvordan en politisk offentlighet først fungerer når den står i utveksling med frie massemedier, kunst og litteratur.

Fakta

sakprosa

Kjetil A. Jakobsen

Etter Charlie Hebdo.

Ytringsfrihetens krise

i historisk lys

Forlaget Press 2016, 406 sider

Boka argumenterer godt for både kunstens og satirens frihet. Men Jakobsen kunne gjerne redusert noen av de historiske digresjonene - til fordel for en grundigere diskusjon av hva det vil si at noen eller noe kommer til orde overhodet. Innledningen inneholder en utbredt, fatal feil, nemlig at ytringsfriheten er vår tids viktigste politiske stridstema:

I dag finnes det knapt noe politisk eller samfunnsmessig spørsmål som er mer brennbart enn ytringsfriheten.

Et slikt utgangspunkt er for snevert. Karikaturstriden gjør det snublende nær å redusere diskusjon om ytringsfrihet til spørsmål om islam og innvandring. Da bidrar man til å gjøre muslimer til syndebukker og bortforklarer reelle, bakenforliggende kriser.

Jakobsens bok er paradoksal. Han har et vidt historisk og språklig perspektiv, men ender likevel med å diskutere motsetningen mellom ytringsfrihetsfundamentalisme og religiøs fundamentalisme. Teksten sier den vil forbi, men boka stopper ved privilegerte voksne, nålevende menneskers ytringer – uten å utvide perspektivet tilstrekkelig.

Boka nevner riktignok at utvidet ytringsfrihet historisk sett ble sikret ved at noen talte for andre, for eksempel for eiendomsløse eller kvinner. Men «i dag», hvor klodens klima setter ultimate grenser, er det merkelig at en ellers velskrevet bok ikke diskuterer å gi stemme til flere – de minste, og de som kommer etter oss. Et viktig ord i boka, globalisering, er ikke bare et navn på økt samhandling – det beskriver også gjensidig avhengighet, noe klodens tilstand minner oss om.

Bokas hovedteser argumenterer Jakobsen likevel godt for: Kombinasjonen av globalisering og digitalisering har ført til at karikaturer kan spres lynraskt over hele kloden. De blir lest og tolket utenfor opprinnelig kontekst. Vi mangler en global offentlighetskultur som kan takle konsekvensene av digitaliseringen.

Jakobsen diskuterer dilemmaene som følger av den nye verdensoffentligheten, med en infrastruktur som langt på vei styres fra USA: Monopol-lignende selskaper som Google, Facebook og Twitter gir ulike utfordringer i mange land. Boka minner om at ikke bare Kina eller Tyrkia forsøker å styre befolkningens tilgang til nye offentligheter i sosiale medier. Også USA overvåker og kontrollerer kommunikasjon – og har åpenbare problemer med Wikileaks eller Edward Snowden. En norsk debatt om historiske nakenbilder (bildet av niårige Kim Phuc i Vietnam-krigen) på Facebook viser en flik av paradoksene og dilemmaene «Etter Charlie Hebdo» behandler.

Bokas historiske perspektiver rekker nesten svimlende langt, men nettopp derfor fungerer de også godt. For å forstå satirens og karikaturens politiske funksjon, går Jakobsen tilbake til Aristofanes’ komedier i den greske antikken. Kroppers begjær har alltid utfordret demokratiets fornuft. Språket i komediene er så rått at filologen Wilhelm von Humboldt ikke fikk utgitt tyske gjendiktninger på det pripne 1800-tallet, humrer Jakobsen i en av bokas gode sluttnoter.

Fra Aristofanes trekker Jakobsen tankevekkende linjer til norske debatter om Karl Ove Knausgårds «Min kamp» og Peter Handkes Jugoslavia-reiser – eller for den saks skyld Vigdis Hjorth. Høstens debatt om «Arv og miljø» er for fersk til å kunne behandles i boka «Etter Charlie Hebdo». Likevel, få norske utgivelser gir bedre medie- og idéhistorisk bakgrunn for å forstå slike debatter.

Et hovedpoeng er at kunst og litteratur er steder for utforsking av moral. Mister man dette av syne, mister samfunnet også muligheten til å ha kunst som korrektiv til rådende moralske oppfatninger:

Tanken om at kunsten er suveren i forhold til moralen, kan virke pretensiøs. Man skal imidlertid huske at kunstneren er herre over moralen i sitt kunstneriske univers. […] Kunst er i seg selv en art moralsk eksperiment [… ,] en erkjennelsesform som utforsker alt menneskelig, også seksualiteten, volden og moralen, og i denne prosessen kan den ikke på forhånd bindes til det til enhver tid gjeldende kollektive normverket.

«Etter Charlie Hebdo» vil slik sett provosere, men boka setter kunst og satire inn en politisk og moralsk sammenheng som tilfører debattene viktige perspektiver.

tom.egil.hverven@klassekampen.no

Lørdag 17. februar 2018
Lange linjer: Jürgen Kocka utfordrer dem som gjerne ser på ­kapitalisme som en naturtilstand.
Lørdag 10. februar 2018
Bæ: Anna Blix skriv om korleis våre ulne vennar byggjer landet.
Lørdag 3. februar 2018
I ‘Negasjonens diktere’ (2003), det korteste essayet i Rune Skarsteins stimulerende utvalg av Hans Magnus Enzensbergers essays og dikt, utroper forfatteren «Det kommunistiske manifest» til mesterverk. Ikke fordi han er kommunist, det er han aldeles...
Lørdag 27. januar 2018
Krim: Harstad har skrive ein like spissfindig som plump metafiksjon.
Lørdag 20. januar 2018
Ramsalt: Kaspar Colling Nielsens bok rommer mye kritikk av vår tid, men «Den danske borgerkrig» byr på lite revolusjonsromantikk.
Lørdag 13. januar 2018
For tvetydigheten: Siri Hustvedt kan bli vel karikerende i sin kritikk, men målbærer et sårt trengt perspektiv i disse postfaktatider.
Lørdag 6. januar 2018
Kva om? Jenny Erpenbeck skriv i ei prangande romanform, men er historisk finstilt nok til å ikkje fortape seg i fantasi.
Lørdag 30. desember 2017
Finland: Nå kan man igjen la seg oppsluke av den poetiske skapelsesberetningen i det finlandske nasjonaleposet Kalevala.
Lørdag 23. desember 2017
Heildekkande: Hanne Lillebo har satt seg føre å skriva den ultimate Obstfelder-biografien. Til tider kan det bli vel mykje av det gode.
Lørdag 16. desember 2017
Ny vår: Sigrid Undset sprenger alle grenser. Nå vekker forfatterskapet hennes ny interesse.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk