Klassekampen.no
Fredag 4. november 2016
I atelieret: Mai-Bente Bonnevie har valgt kunsten og fargene. Hun har atelier ved huset i Åsgårdstrand. Fargene i forgrunnen har hun arvet av Inger Sitter.
kunst
Følelser, fornuft og den evige krigen
Livet

Møt mennesker som har en historie å fortelle.

Mai-Bente Bonnevie leter fram motvektene til krig og patriarkat. Hun finner dem i farger og følelser.

Over husene uler fly­alarmen. Det er krig i Oslo. Mai-Bente Bonnevie står på en krakk i en kjeller og fyller lungene med luft. Ut kommer den ene visesangen etter den andre.

– Jeg fikk lov til å underholde klassekameratene når vi måtte avbryte undervisningen. Det har nok alltid vært et gjøglergen i vår familie.

Hver ettermiddag halte sjuåringen i de tunge portierene for å skille en liten spisestue fra resten av stue­rommet hjemme på Smestad. Bak gardinene hersket hun i sitt eget kongedømme av farger, klipping og teater.

– Jeg tror jeg hadde et sterkt ønske om å skape noe, puste liv i den grå krigen, sier hun.

Det er en eldre utgave av Mai-Bente Bonnevie som nå skjenker i kaffe og har satt fram småkaker og bakst i pene skåler. Hun snakker ivrig, for kunstneren, feministen og freds­aktivisten har mye på hjertet. Og hjertet, det får etter Bonnevies mening altfor sjelden rope høyest.

– Opplysningstida satte tankene og fornuften som nummer én i et hierarki. Man anerkjente ikke følelser, fordi det ikke var noe man kunne bevise, sier hun rolig og inderlig på samme tid.

– Selv om man ikke kan presse følelser inn i formen der to pluss to blir fire, betyr det ikke at de er underordnet. Der har du mitt opprør. Denne polariseringen av fornuft og følelser har forvoldt mye trøbbel. Camilla Colletts credo var følelsenes rett.

Fakta:

Mai-Bente Bonnevie

Alder: 80 år.

Yrke: Bildekunstner og lærer.

Sivilstatus: Samboer med Fredrik S. Heffermehl, jurist, forfatter og kampfelle.

Hvor er du i livet akkurat nå? I en ny fase etter utstilling og lansering av bok. Etter slag og innsetting av pacemaker går jeg på med nytt mot og nye krefter. I beste fall med mer innsikt.

På sparket

Hvilken bok har gjort størst inntrykk på deg?

– Cora Sandels Alberte-bøker. Albertes oppvekst og tid i Paris. Om kjærligheten og det skapende. Glede og sårbarhet skrevet i et sanselig og vakkert språk. Og Tarjei Vesaas’ «Fuglane», og mange flere.

Hva slags musikk hører du på?

– Alt fra Bachs cellosuiter, Miles Davies «Kind of blue», Billie Holiday, Monica Zetterlund, Ane Brun – til gamle folke-toner.

Hva er din favorittfilm?

– Den franske «Søndag med Cybele» av Serge Bourguignon fra 1964. En vietnamveteran vender hjem etter et sammenbrudd og møter en tolvårig jente utenfor en klosterskole. De kjenner en samklang i hjemløshet og fremmedgjorthet og utvikler et vakkert vennskap som mistenkeliggjøres. Den glemmer jeg aldri.

Følelsenes rike

Det har blitt sagt at det er gjennom sansene vi fortolker verden. Bonnevie syns det er en vakker setning. Hun parafraserer folkehøgskolenes far, danske N.F.S. Grundtvig, for å illustrerer følelsenes viktighet.

– Hvis man ikke hjelper barn og unge med deres følelser, møter dem med alvor i deres følelses- og fantasiliv, så kan det hende at de utvikler føleri og fantasteri.

Bonnevie trekker paralleller til radikalisering.

– Er det dette som skjer med gutta som tror de skal bli prinser på en annen planet? Når de ikke kan skinne i boligblokken sin, tror de at de endelig kan skinne ved hjelp av IS. De utvikler føleri og fantasteri fordi de ikke kan håndtere sitt indre liv.

Skolen ligger hennes hjerte nær.

– Kunsten, det skapende og følelsene skulle vært dyrket mer i skolen. Jeg frykter at vi blir dysfunksjonelle roboter som ikke spiser og snakker sammen, ikke tar på hverandre, i all travelheten.

Der hvor vi knytter følelser til en opplevelse, det glemmer vi ikke. Der hvor følelsene kommer inn, skjer det læring, mener hun.

Mai-Bente Bonnevie ser på krig som en forlengelse av patriarkatet.

– Men det påvirker oss også i hverdagen, når menn skal forklare og fortelle oss alt, påpeker hun.

– Du mener mansplaining?

– Det begrepet har jeg ikke hørt før, men ja! For et morsomt begrep. Der har du det.

Angsten som følgesvenn

Bonnevie har nylig gikk ut en bok, bilde- og tekstboka «Magma». Her forsøker hun å skissere en slags motvekt mot det hun mener er galt i verden.

– Det handler om å sette inn en kraft, kjærlighetens kraft. Jorden har den indre varmen, magma, og vi menneskene tilhører jorden.

Bonnevies interesse for feminisme og fredsarbeid har også preget kunsten hennes. Det var derimot ikke gitt at det var maler hun skulle bli, selv om kunsten alltid har hatt en stor plass livet. Blant annet vandret hun i timer rundt på Kunstnernes Hus som tolvåring.

– Jeg hadde oljelukta med meg hele barndommen, for bestefar var maler.

Noe av det første som tok pusten fra henne, var kunstverkene til Inger Sitter.

– Det kroppslige og sterke i bildene hennes fanget meg. Det gjorde inntrykk at en kvinne kunne male med den styrken. At hun tok det helt ut.

Som barn ble Mai-Bente Bonnevie utsatt for gjentatte seksuelle overgrep av en bekjent i omgangs­kretsen. Det ble fortrengt og gjemt. Seinere i livet skulle angsten komme i stadige bølger. Som 18-åring beskriver hun at hun falt ut av kroppen.

– Det kjentes som at armer og bein ikke lenger var mine, sier hun.

Da hun midt på 1970-tallet underviste i norsk, engelsk, kunsthistorie og forming på Forsøksgymnaset, kom angsten igjen med full styrke. Hun måtte slutte som lærer. Men da en dør lukket seg, ble en ny åpnet. Knekken banet vei for kunsten. Med seg hadde hun også ordene fra sin gode venn Tarjei Vesaas, som en gang sa til henne: «Du skal ikkje vera så redd angsten din, for dem kjem til å gje deg mykje.»

Veier til virkeligheten

42 år gammel ble hun tatt opp på Statens Kunstakademi. Der lagde hun en oppløst form i rødt av angsten i verket «Kroppstapet».

– Du ser det bare er røde slintrer som henger løst. Bildet viser hvordan det kjentes da kroppen ikke var min lenger.

Løsningen ble altså etter hvert å male seg en ny kropp. I de store, røde, fargerike formene som kjennetegner Bonnevies malerier, kommer kvinnekroppen ofte til syne. På Kunstakademiet møtte hun også igjen opphavet til barndommens mektige kunstinntrykk.

– Det var en guds lykke, et skjebne­valg både at jeg kom inn, og at jeg fikk Inger Sitter som professor, smiler hun.

De to utviklet et nært vennskap, og sammen reiste de på kryss og tvers i Europa for å se og lage kunst. Én skjellsettende opplevelse fikk direkte påvirkning på Bonnevies kunst.

– Inger ba meg med til Sør-Frankrike, og vi dro til den røde byen, Roussilion.

I et landskap preget av sol­steikende, rødt jordsmonn fant de en diger sprekk.

– Det var et sår i jorden, som åpenbarte seg med alle sine farger. Det var som om regnbuen hadde ramlet ned i jordsmonnet, fra lysende gult, rubinrødt, grønt og til dyp fiolett. Det løsnet, jeg begynte å gråte. Der og da laget jeg en pakt med seg selv: Det er farger som skal være det bærende i mine bilder. Farger og følelser som er veien til virkeligheten.

Lærdommen fra Vietnam

På 1960-tallet bodde Bonnevie og familien en treårsperiode i Japan. Samtidig som hele verdens øyne var rettet mot Vietnam, satt hun på en engelsk bokhandel i Kobe og leste «How to Get Out of Vietnam» av John Kenneth Galbraith.

På turen hjemover mot Norge hadde hun og sønnene et stopp i Hong Kong, hvor de overnattet på et hotell som også ble benyttet av amerikanske soldater på helgefri fra Vietnamkrigen. Barna og kvinnen med det lyse håret vekket nok en form for hjemlengsel, og noen av soldatene ba henne på middag.

Hun var nysgjerrig da hun sto i heisen på vei ned til spisesalen. Hva hadde de sett og gjort? En hel natt fortalte de om krigens grusomheter og hvordan noen helt mistet både mennesket og forstanden i seg.

– De gikk over til fanden, som en av dem uttrykte det, sier Mai-Bente Bonnevie.

– Det gjorde meg helt syk innvending, og det vekket fredsaktivisten i meg for alvor.

– Men kan kjærlighet løse verdens konflikter? Er det ikke også et spørsmål om maktstrukturer?

– Jeg tror vi må øve kjærlighet samtidig som vi endrer tankegangen og strukturene.

Et langt liv i fredsbevegelsen har lært Bonnevie at politikerne sjelden snakker med fredsbevegelsen og nesten aldri om nedrustning.

– Vi har så mye fakta om militarismens uhyre at det kan føre til avmakt, sier hun.

– En gang spurte jeg en toppolitiker om dette. Svaret jeg fikk var ganske betegnende: «Jeg tror ikke vi vet hvordan vi skal gjøre det.»

Derfor er Bonnevie opptatt av å tenke på neste trinn, og at freds­bevegelsen må gjennomtenke og tilby alternativer.

– Går det for eksempel an å få en dialog om hvordan man kan lage noe annet på Kongsberg våpenfabrikk? Noen sier jeg er naiv, men hvis våpen var løsningen, ville vi vel hatt fred for lenge siden?

Visdommen fra 70-tallet

Mai-Bente Bonnevie mener det er mye visdom å hente i 70-talls­feminismen. Da måtte man gå inn i seg selv og finne ut hvordan man egentlig hadde det både ved bord og i seng.

Bevisstgjøringen som startet på kjøkkenet, førte til mange viktige endringer i samfunnet.

– Hvis man har gnag i sjelen, må man finne ut om problemet er allment, og om dette er noe man kan endre strukturelt.

Hun går fortsatt i 8. mars-tog med det hun kaller en gruppe gamle feminister. For sakene hun brenner for, blir aldri gamle.

– Bare se på toppolitikerne rundt om i verden. Det er fortsatt stort sett menn som styrer. Og dessverre er det en del kvinner i lederposisjoner som ikke har feministisk bevissthet. De går inn i den gamle mannsrollen gjennom å sjefe på den gamle, irrasjonelle måten. Vi er ikke i mål før en kvinne ikke må bli en annen for å være god nok, sier Bonnevie.

livet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 11. november 2016 kl. 10.58

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk