Klassekampen.no
Torsdag 3. november 2016
Overtro: Å tro på helbredelse ved bønn er like meningsløst som å tro at jorda er flat, skriver Lars Gule. Her fra et bønnemøte i Washington i USA. Foto: MANDEL NGAN, AFP/NTB SCANPIX
Vi har en lang tradisjon for religiøs overtro. Den må vi slutte å legitimere.
Ekstreme kristne

Det er ikke første gang og heller ikke siste gang vi får høre om kristne som tror de kan bli helbredet og frelst ved å gi penger til bedragere. I forrige uke presenterte NRK Brennpunkt historien om Visjon Norge, helbredelseskanalen som samler inn 100 millioner kroner i året. Mye av dette kommer fra syke og gamle, mange av dem har ikke annet enn minstepensjonen å leve av.

Troen på mirakuløs helbredelse er gammel og eksisterer – dessverre – i beste velgående. I dag benyttes moderne kommunikasjonsmidler, ikke minst tv, til aktiviteten som fyller lommene til skruppelløse predikanter. Virksomheten er bare mulig fordi det finnes mennesker som er deskriptive ekstremister.

Deskriptive ekstremister er mennesker som baserer seg på forestillinger om virkeligheten som strider mot våre beste kunnskaper. Det er rasjonell, kritisk tenkning og vitenskap som etablerer vår beste kunnskap. Kort sagt, om man argumenterer for noe, som helbredelse ved bønn, men mot vitenskapelig kunnskap, er man en deskriptiv ekstremist.

Det finnes ingen holdbare, det vil si etterprøvde og vitenskapelig testede, bevis for mirakler. Absolutt ingen! Det er like meningsløst å tro på helbredelse ved bønn som å tro at jorda er flat og månen en gul ost. Slikt strider mot våre beste kunnskaper. Og likevel er mange villig til å tro på bønnens og «Åndenes makt»! Til og med kjendiser av ulikt kaliber forteller at de tror på miraklene til snåsamenn og klarsynte.

Er det dumme folk som tror på slikt? Og er det kyniske svindlere som lurer folk? Selvsagt finnes det enkle sjeler som tror på – nesten – hva som helst, men også sårbare og desperate mennesker, og det finnes kynikere som ikke unnslår seg for å utnytte de aller svakeste og mest fortvilte i samfunnet. Men spørsmålet om religiøst forankrede deskriptivt ekstreme oppfatninger er mer nyansert og komplisert enn som så.

Vi har en lang tradisjon for religiøs overtro, med tro på guder, ånder og mirakler. Det innebærer at vi alle er påvirket til å akseptere deskriptivt ekstreme posisjoner. Det drives fortsatt undervisning i norsk skole som bereder grunnen for denne formen for ekstremisme, ikke minst i KRLE-faget. Slik overtro er en del av alle religioner, også i de moderniserte kristendomsvariantene som har skjøvet den deskriptive ekstremismen mer i bakgrunnen og redusert dens betydning i svært stor grad. Men likevel finnes en resonansbunn her som de eksplisitte (deskriptive) ekstremistene kan spille på.

Mennesker har også tillit til andre mennesker, selv om graden av tillit varierer i ulike sammenhenger og kulturer. Det gjør oss villige til å tro på hva andre sier om virkeligheten, særlig hvis de står oss nær eller vi identifiserer oss med dem på en eller annen måte. Ikke minst er slik tillit noe svindlere – av alle slag – vet å utnytte.

Videre finnes det «svindlere» som selv tror på sin egen svindel. Det er ikke så vanskelig å forstå, tatt i betraktning den lange tradisjonen for overtro eller deskriptiv ekstremisme i mange kulturer. Når lurendreierne i tillegg tjener på sin egen tro og virksomhet, i form av penger, prestisje, innflytelse og/eller makt, er det ikke rart at man velger å forbli i overtroen på tross av motargumenter og motbevis. Slike selvforførte svindlere blir særlig troverdige nettopp fordi de tror på sin egen ekstreme oppfatning. Men selvsagt finnes det også kyniske svindlere og dyktige manipulatorer som i ond tro lurer penger fra folk.

Hvordan kan så religiøs deskriptiv ekstremisme bekjempes og minimeres? Det er nødvendig å være nyansert fordi ulike ekstremismer krever ulike tilnærminger, selv om bedre skolering i kritisk og vitenskapelig tenkning er ett viktig fellestiltak i skolen. Et annet, og viktigere tiltak, er å få religionsundervisningen ut av skolen. Dermed vil ikke skolen lenger være en selvmotsigende arena som både sprer kunnskap og bidrar til videreføring av overtro.

Viktig er også at politikere og samfunnsledere slutter å stille opp på arrangementene til de ekstreme kristne. Dette legitimerer overtroen – og dermed svindelen av de svakeste. Dette gjelder også ikke-ekstreme kristne ledere. Anstendige prester og biskoper må holde seg langt unna og skarpt kritisere den deskriptive ekstremismen som fremmes i en del miljøer. Så må vi andre skjerpe religionskritikken generelt og kritikken av bedragerne spesielt.

lars.gule@hioa.no

Lars Gule, Gyrid Gunnes, Bjørn Olav Utvik, Eivor Oftestad og Mina Bai skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.

Artikkelen er oppdatert: 10. november 2016 kl. 16.16

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk