Klassekampen.no
Torsdag 3. november 2016
STRIDENS KJERNE: Lofoten.
Det vil bare glede arbeidsgiverne om LO splittes.
LO-strid

Klimadiskusjonen er i ferd med å forsure klimaet mellom LOs ulike medlemsforbund.

I sentrum for krangelen står et forslag til LO-kongressen til våren om å verne Lofoten og Vesterålen mot oljeutvinning. Forslaget har først og fremst støtte blant LO-forbundene i offentlig sektor. Krefter i industriforbundene i privat sektor tolker det som en linje for å bygge ned olje- og gassindustrien av hensyn til klimaet – og truer derfor med å melde seg ut av Landsorganisasjonen ut hvis forslaget blir vedtatt.

Debatten er svært betent. Det skyldes at den aktiviserer en rekke gamle og nye motsetninger i LO, mellom medlemmer og forbund i privat og offentlig sektor, mellom kvinner og menn, mellom distriktene og Oslo, mellom «gutta med hjelm» og de «nye (kvinne)yrkene», mellom de som oppfatter at de «skaper verdier» og de som «bruker dem» mellom «vekst» og «vern». I tillegg går alle disse motsetningene også tvers gjennom de politiske partiene som har aktive medlemmer i LO.

Disse motsetningene skjerpes av to forhold. For det første ved at nedbemanninga i oljesektoren fortsetter slik at arbeidsløsheten blir stadig alvorligere. For det andre ved at offentlig sektor år for år styrker seg internt i LO. Organisasjonsgraden i privat næringsliv synker mens den fortsatt holder seg høy i stat og kommuner. Av LOs om lag 900.000 medlemmer kommer i dag halvparten fra stat og kommune

Deler av argumentasjonen fra industrisida er uheldig og feilaktig. Det er verken riktig eller fornuftig at LO alltid skal la sektorene sjøl ensidig avgjøre politikken på feltet. LO har – i motsetning til for eksempel YS og flere av profesjonsforbundene i Unio – alltid vært en åpent politisk organisasjon som har tatt stilling i en rekke viktige samfunnsspørsmål der standpunktene har negative konsekvenser for ulike grupper arbeidstakere. LO tok stilling til EØS (for) og EU (mot). LO støtter partier (les Ap) ved hvert valg. Uansett hva man måtte mene om LOs standpunkter, er det politiske engasjementet et kjennetegn ved og en styrke for organisasjonen. Det vil være helt i strid med LOs historie og tradisjoner om man unnlater å diskutere og mene noe om klimaspørsmålet fordi viktige medlemsgrupper lever av olje og gass.

Og hvis enkeltforbundene konsekvent bare skal kjempe for «sine medlemmer» i snever forstand, vil fagbevegelsen bryte sammen i små enkeltorganisasjoner som utelukkende er opptatt av seg og sitt og slåss mot hverandre.

På den annen side er det neppe lurt av de grønne kreftene i LO å drive gjennom vedtak (selv om det er flertall for dem) som utfordrer sterke og viktige deler av organisasjonen og dens medlemmer på en så grunnleggende måte at de tvinges til å trekke seg ut.

Fagbevegelsen har på lang sikt bare styrke når den klarer å bygge enhet og solidaritet mellom alle typer arbeidstakere. Da er den beste løsningen at de befinner seg i samme organisasjon, og da må alle parter bruke hodet, ikke kjøttvekta og trusler.

Et splittet LO vil være en gavepakke til fagbevegelsens motstandere – som har vært på offensiven de siste 25 årene.

paul.bjerke@de-facto.no

Paul Bjerke er professor ved Høgskulen i Volda og forskningsleder i De Facto. Han skriver i Klassekampen hver torsdag.

«LO har alltid vært en åpent politisk organisasjon»

Artikkelen er oppdatert: 10. november 2016 kl. 16.33

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk