Klassekampen.no
Onsdag 2. november 2016
Hypersynlig: Bloggeren Sophie Elise Isachsen er merkevare, medieaktør og sårbar ung kvinne på en gang. Det gjør det også vanskelig å diskutere rollen hennes ordentlig, skriver forfatteren. Foto: Christopher Olssøn
Sophie Elise er rosabloggeren som ble Norges mektigste mediekvinne. Er hun et frampek mot framtidas journalistikk?
Har vi henne nå?

Sophie Elise Isachsen:

Forbilde

Cappelen Damm (2016)

Vi såg vår generasjons beste sinn øydelagt av kapitalismen

ei instrumentell fornuft

av kjønnsleppetrimmingar, PTar

deltidsjobbar og endelause frilanstimar

av ein prostitusjonsøkonomi der mennesket er tenesta vi skal selje

[…]

Vi såg folk gå frå å samle seg omkring å endre samfunnet

til å samle seg om å endre seg sjølv

Vi såg grensene bli utviska

såg reklamer for nye puppar bli

som reklamar for bh-ar før var, korsetta

som flytta seg frå utsida til innsida av huda…

(Kristina Leganger Iversen: «Manifest»)

«Jeg er litt bekymra», skriver venninna mi i chatten. «Jeg vet ikke helt om jeg vil gjøre mine egne erfaringer til noe salgbart, hvis du skjønner?» Det er, som så ofte, snakk om å «selge seg sjæl». Å bruke sin egne følelser, sin egen sorg, glede, angst, for å komme i kontakt med et publikum, skape engasjement. Enten man jobber i journalistikken, næringslivet eller politikken, er det blitt et imperativ å dele. «Autentisitetens etikk», som Lena Lindgren kaller det i Morgenbladet: Jeg-et er etterspurt, og det selger.

Kapitalismen næres av drømmer om selvrealisering, virkeliggjort gjennom konsum, og de som er aller best på å selge selvet som produkt er kan hende de unge, kvinnelige bloggerne. Det gjelder selvsagt å være vellykket på de riktige måtene, for eksempel utseendet, men det å være ærlig er det som virkelig nailer det. En av de som fikser dette aller best akkurat nå, er Sophie Elise Isachsen, som gjerne går litt lenger enn de andre.

I «Forbilde», Sophie Elises første bok og selvbiografi, spiller hun på bildet av seg selv som en som er villig til å gå et ekstra skritt, enten det er for å bøte på usikkerhet, få oppmerksomhet eller nå sine mål. I oppveksten i Harstad, på bloggen, i reality-serien Bloggerne, der hun var produsentenes favoritt: «Hun som fikk opp seertallene. Hun som leverte sitater.» Hun har med andre ord et øye for hva som funker, og hun vet det: Da hun så kjendiser som tenåring tenkte hun at «det der kan jeg gjøre bedre».

Ærligheten om egne ambisjoner er, først og fremst, et forfriskende trekk ved boka og Sophie Elises persona generelt. Én ting er de små, selvutleverende hverdagsanekdotene som hun i likhet med mange andre porsjonerer ut på bloggen sin. Noe annet, mer interessant og mindre koketterende, er det når hun beskriver sin plan, til stede fra første bloggpost, om å havne øverst på blogglista – og hvordan hun jobbet strategisk for å komme dit. Hun stjeler tilgang til kusinas populære blogg og legger ut et anbefaling til sin egen, uten lov, noe som gir henne tusenvis av lesere fra første stund. Hun arrangerer «krig» med en rivaliserende blogger. Og hun spiller bevisst på bimbo-imaget for å provosere, lure og overraske.

Når man hører Sophie Elise snakke i real time, skjønner man raskt at hun ikke er dum. Første gang jeg så henne på tv slo hun meg tvert imot som kjapp i replikken og med tydelig selvironi. Hun framsto egentlig som mer oppegående enn programlederen, som behandlet henne som et lite romvesen, overdrevent respektfullt. Det er lett å undervurdere rosabloggerne. For Sophie Elise selv har dette forlengst blitt en klisjé som hun kan bruke strategisk: «Fy faen så flaks, at folk tror jeg er en idiot», skriver hun i boka. I et intervju sier hun: «Det er jo det hele min karriere er bygd på. For eksempel: Erna Solberg sier jo mye smartere ting enn meg, men det overrasker ingen. Men hvis jeg sier noe som tilsier at jeg har fulgt sånn halvveis med i timen, så er jo det helt fantastisk, synes folk.»

Dette blir også et gjennomgangstema i «Forbilde»: Hvordan hun liker å overraske ved å spille på kontraster. Og hun er morsom, det skal hun ha. I en tidlig video på bloggen later hun som hun tar ut «silikon» – to poser med vann – fra puppene, og poserer lesende med en tyskbok opp ned «for å vise hvor dum jeg var». Ironi har jo til hensikt å forårsake et lite double take hos mottakeren, gjøre publikum usikker på sitt eget ståsted. Det gjør at man må revurdere – og vips, så er man hekta.

Etablerte medier har heller aldri helt visst hvor de har Sophie Elise. Noen mener at journalister har latt henne slippe altfor lett unna med makten hun faktisk har. En del av berøringsangsten kan skyldes at klikkavhengige medier lever i en selvdestruktiv symbiose med rosabloggerne. Sophie Elise har på sin side hatt for vane å unngå de mer kritiske debattene på direkten. Emilie og Georg Blichfeldt, som har levert den mest direkte kritikken av Sophie Elises «makt i rosa innpakning», har så vidt jeg vet aldri fått noen respons. Og da journalist Anki Gerhardsen leverte en krass kritikk av motsetningsforholdet mellom budskap i ord og handling på bloggen, valgte Sophie Elise å utelukkende respondere på en beskrivelse i innlegget hun fant sårende.

Det er unektelig litt komplisert å innta rollen som kritisk instans overfor merkevaren Sophie Elise. Hun er på samme tid ‘offer’, aktør og menneske, og rollene er ikke så enkle å skille fra hverandre. Bloggernes hypersynlighet gjør dem rike, men også langt mer sårbare enn, si, en etablert avis. Ulike «influencers» som arbeider bak scenen, som PR-konsulenter, eiere av plattformer, reklamebyråer og så videre, er også mye mer beskyttet. Her er det også et dilemma: De mest synlige «påvirkerne» er unge kvinner. De lever av, og blir til tider rike på, inntekter fra produkter som er avhengige av en forbrukskultur og på å skape usikkerhet (og dermed etterspørsel) hos andre unge kvinner for å selge. Men skal de dermed ta hele støyten?

Mye er allerede skrevet om de mørke sidene ved blogglivet som avsløres i «Forbilde». Sophie Elise kutter seg, er ofte deprimert og har angst. Det er tydelig at viljen til å operere kroppen sin, som vel var det som først gjorde henne kjent, har vokst ut av – hva trodde vi egentlig? – en voldsom usikkerhet. Hun sammenligner selv «operasjonsmanien» med en spiseforstyrrelse. Det sterke behovet for å perfeksjonere eget utseende er til stede fra ung alder, og kontroll over kroppen blir et substitutt for kontroll over tilværelsen. I en av sine siste bloggposter har hun i anledning Halloween kledd seg ut som sitt tidligere jeg, med operasjonssår og -bandasjer etter plastisk kirurgi, og tar med det et oppgjør med sine tidligere tvangstanker: «[Kostymet] symboliserer en tid av livet mitt som var helt forferdelig, og at jeg nå er ‘fri’…»

Stunt som dette taler til dels imot det som i «Forbilde» framstår som et fortsatt litt ureflektert forhold til sin egen rolle. Boka legger vekt på å få fram mennesket Sophie Elise, og hvordan hun verken vil eller mener at hun bør anses som et forbilde. Kåringen av Norges mektigste mediekvinne framstår etter endt lesing litt som Nobelprisen til Bob Dylan – eller kanskje enda mer, Barack Obama – noen som verken ville ha den, eller skjønte hvorfor de fikk den.

Likevel kan en blogger med 100.000 daglige lesere, angstanfall eller ei, ikke fraskrive seg alt ansvar: Ikke minst når hun blir millionær på produktene og livsstilen hun reklamerer for. Men Sophie Elises utspill som samfunnsdebattant det siste året viser kanskje at hennes forståelse av sin innflytelse er i endring. I vår sto hun fram som offer for hevnporno, og både den gang og da de samme bildene ble videreformidlet av medlemmer i Mannegruppa Ottar i høst spilte hun en viktig rolle i debatten.

Personlig synes jeg det mest interessante ved Sophie Elise som fenomen, akkurat nå, er hva det avslører om konteksten rundt henne. Gjennom sin selvseksualisering og -objektivering, ved å spille på en bimborolle og attpåtil tjene penger på det, har Sophie Elise av mange blitt oppfattet som en som har utdefinert seg fra den gruppen mennesker som fortjener å bli behandlet med anstendighet.

Tydeligst har vi sett dette i responsene til hevnpornodiskusjonen. At en sånn som Sophie Elise har lagt opp til det selv, fortjent det. At hun er en hykler som klager på det. Da er det viktig, og oppmuntrende, at storsamfunnet responderer med tydelighet: Nei, ikke hun heller. Ikke engang henne, som noen ville sagt.

Det andre er hva Sophie Elise sier oss om tilstanden i medie­bransjen. En av grunnene til at hun får det etablerte medias oppmerksomhet er jo at de blir mer og mer avhengige av klikk. Tendensen er også at lesere i større grad følger med på individuelle kritikere, journalister og kommentatorers bidrag, «kuratert» gjennom sosiale medier, løsrevet fra avisene og plattformene de vanligvis tilknyttes. Dette kommer lett i konflikt med prinsippene om redigerte, etterrettelige medier.

Et eksempel: Sophie Elises forlag Cappelen Damm tjener rått på å gi ut «Forbilde», som allerede har solgt i titusenvis av eksemplarer. Samtidig annonserte forlaget i høst at de ikke lenger kommer til å gi ut litteraturtidsskriftet Vagant. Eksempelet er talende blant annet fordi Vagant er kjent for en svært stringent og kollektivt orientert redigeringspraksis: Uansett hvor anerkjent en skribent er, sies det at et utkast gjerne må gjennom seks-sju runder med redigering og tilbakemelding. Vi snakker altså om en diametral motsats til bloggsfærens prinsipp om umiddelbarhet generelt, og Sophie Elises prinsipp om å skrive «uten filter» spesifikt.

Hva skal vi leve av etter avisene? Av oss sjæl. Når oppsigelsene tiltar, kulturredaksjonene nedskjæres, kritikken avvikles og alle får nye kontrakter som frilansere, må journalisten da bli en slags Sophie Elise selv, bli en merkevare, gi av seg selv?

Kanskje Sophie Elise rett og slett er et frampek mot framtidas journalistikk. I så fall vet nok hun det før oss.

heddaling@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 8. november 2016 kl. 12.53

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk