Klassekampen.no
Tirsdag 1. november 2016
En ny konge: Statsminister Christian Michelsen, kong Haakon 7 og kronprins Olav i det selvstendige Norge, 25. november 1905. Slike vendepunkter for nasjonen må historikere formidle, skriver forfatteren. Foto: Fredrik Hilfling-Rasmussen, Nasjonalbiblioteket
For å forstå oss selv og vårt samfunn må vi skrive norsk historie.
En saga blott?

Fra tid til annen kritiseres historieforskningen i Norge for å være nasjonalt innrettet. Ja, det å skrive om nasjonen eller med nasjonen som ramme, er gammelmodig sjåvinisme. Og det gis iblant gode argumenter for en klodens historie, en globalhistorie. Men mon ikke det er riktig å opprettholde norsk historie?

Et første argument er at nasjonen ikke er en fiktiv, konstruert størrelse – den er reell, ikke som en evig essens, men som historisk skapt, slik alt menneskelig samfunn er det. Og en demokratisk nasjonalstat som omfatter mangfold og plass for mindretall, er trolig den politiske formen som gjør oss best egnet til å møte de store utfordringene framover. Denne enheten trenger da sin historie – både som en konstruktiv og en kritisk fortelling.

Det har foreligget en implisitt «kontrakt» mellom historiefaget og befolkningen, om at fagets folk, så langt vi evner, skal formidle kunnskap om historien om det området som er blitt Norge. Forventningen er at historikerne skal kunne si noe ikke minst om vendepunkter i statens historie – ja, om 1814, 1905, 1940–1945. Om ikke denne gruppa kan og vil dekke det behovet, vil dette bli forvaltet av journalister og forfattere, noen dyktige, noen mindre lødige.

Å studere det norske samfunnet – som å studere andre samfunn – kan også begrunnes med å se Norge som en type innafor ulike felt. Om en studerer ulike agrarsamfunn, er det norske bondesamfunnet av interesse som et case. Her var juridisk bondefrihet og få sammenhengende gods, ingen med landsbyer som på kontinentet. Og sjøl om nasjonalromantikkens bonde, så barsk at han hadde istapper i trøya, ikke fantes, var friheten og evnen til organisering reell. De var ikke slik Karl Marx karakteriserte de franske parsellbøndene, som en «sekk med poteter».

Studerer vi velferdsordninger, er den norske velferdsstaten med tung offentlig deltaking, av interesse. I massemigrasjonens tidsalder pekte Norge seg ut med et særegent mønster. Mens Irland hadde en relativt sett ekstremt høy utvandring, og Frankrike bare hadde stor innvandring, var utvandringen fra Norge relativt sett den nest høyeste samtidig som vi hadde den største innvandringen i Nord-Europa. For utlendinger vil nettopp slike særtrekk ved historien være én grunn til å studere den, mer enn de forholdene der landet er som mange andre.

Det er jo også slik at andre lands historier blir studert, uten at det oppfattes som problematisk. Ingen spør om amerikansk, russisk eller kinesisk historie har noen berettigelse. Men er denne «retten til en fortid» begrenset til de mektige enhetene?

Da kan en si at hvem skulle ellers holde opp norsk historie om ikke historikere i Norge? Poenget er ikke nasjonaliteten hos forskeren. Britiske forskere er blant de helt fremste vikingtidsspesialistene. Men dette er unntak; det er begrenset hvor mange miljøer i utlandet som arbeider med norsk historie. Skal noe norsk fagmiljø bli «verdensledende», slik tidas forskningspolitiske signaler proklamerer, er det neppe ved å samle seg om et annet lands historie. Trolig når en heller ikke fram i verdenseliten i globalhistorie når en veit hvor store og kyndige miljøer som finnes. Nå kan en mene at målsettingen om å være «verdensledende» innebærer mye hype. Men om så må til – det feltet der de norske instituttene faktisk har forutsetninger, er norsk eller kanskje nordisk historie.

En del som kritiserer nasjonen som ramme, synes det er mer legitimt å studere eksempelvis europeisk historie. Dette har vært et ønske fra kretser innen EU. Men dagens Europa var jo i antikken og tidlig middelalder knapt noen enhet; skillet mellom nord og sør var stort. Middelhavet og områdene omkring var en mye tettere sammenvevd enhet.

Når argumentene for norsk historie er framsatt, må det også understrekes: Global og annen ikke-nasjonal historie har sin sjølsagte plass. Og endelig: Nasjonal historie kan skrives på mange vis, ikke bare ut fra en metodologisk nasjonalisme, som én gitt utvikling innafor ett stabilt territorium. Landet kan ses som del av breiere bevegelser, som innvandring. Landet kan sammenliknes med andre land, eksempelvis med hensyn til politisk kultur. Og utviklingen i Norge kan ses relasjonelt og i kontekst; eksempelvis som del av den oldenborgske dynastistaten. Clio – også kjent som Saga – lever nok ennå.

knut.kjeldstadli@iakh.uio.no

Ottar Brox, Knut Kjeldstadli, Arne Johan Vetlesen, Bente Aasjord og Wegard Harsvik skriver i Klassekampen tirsdager.

Artikkelen er oppdatert: 8. november 2016 kl. 10.32

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk