Klassekampen.no
Lørdag 29. oktober 2016
Utbrudd: I 2010 hadde vulkanen Eyjafjallajökull et utbrudd som satte hele Europa på bakken. Er landets politiske krise også et bilde på Europas problemer, spør Carsten Jensen, som nettopp har besøkt landet. Foto: Emmanuel Dunand, AFP/NTB scanpix
Island på vulkaner
Politisk vulkanutbrudd: Over 20.000 møtte fram for å protestere foran Alltinget i april i år da det ble avslørt at statsminister Sigmundur David Gunnlaugsson og hans familie hadde penger i skatteparadis. Foto: Torstein Bøe, NTB scanpix
Piratpartiet: Leder Birgitta Jónsdóttir. Foto: Reuters/NTB scanpix
Islands neste statsminister? Venstrepartiet De grønne-leder Katrín Jakobsdóttir. Foto: AFP/NTB scanpix
Uro: Hvis man skal forstå Islands historie de siste ti årene, er ikke vulkan­utbruddene til å komme utenom.

Dokument

Reykjavík er en oppriktig stygg by, selv om den er omgitt av majestetisk natur. De få husene i sentrum som kunne hatt et opprinnelig, historisk preg, er dekket av glorete butikkfasader. Resten likner resultatet av et tilfeldig terningkast, der firkantene kan være i betonggrått eller moderne ferdigbygg. Her, som så mange steder i klodens periferi, er det ingen idérik byplanlegger som vært i nærheten av tegnebrettet. Billigfunksjonalisme, planetens svøpe, dominerer.

Hvis Reykjavíks innbyggere forsvant i en askesky i morgen, ville det ikke være noe Pompeii igjen, bare noen rester av de verste syndene i moderne arkitektur.

Ingenting ser ut til å være bygget for å vare. Midlertidigheten er kanskje også en tilståelse midt i denne ubønnhørlige naturen. Vi er bare på besøk, synes Reykjavík å si, en teltleir på randen av et krater. For 1200 år siden hadde ikke et eneste menneske satt sin fot her. Og om 1000 år er kanskje bare et fotavtrykk bevart i en bit størknet lava.

Byens kjennemerke, Hallgrímskirkja, var underveis i 43 år og sto først ferdig i 1986. Den er støpt i betong og symboliserer ikke så mye kristendommen som troen på denne troens av­løser, den robuste moderniteten som helst vil se verdens framtid skrevet i sement. Nå, bare 30 år etter at den sto ferdig, slår betongen sprekker, forteller sjåføren på vei fra flyplassen i Keflavík. Kirkas ene fløy smuldrer, det lekker gjennom tårnet. Kirkeklokken ruster og har blitt stum. Så lenge varte framskrittets bombastisk proklamerte evighet. Et par tiår.

Fakta:

island

• Republikk med om lag 330.000 innbyggere. Uavhengig fra Danmark 17. juni 1944.

• Hardt rammet av finanskrisa i 2008.

• I dag 29. oktober avholder Island alltingsvalg. Etter år med sterk politisk turbulens står de store partiene svakt, mens partier som Piratpartiet og Venstrepartiet rykker fram.

• Carsten Jensen er en dansk forfatter. Han besøkte nylig Island og skrev denne reportasjen.


Himmelen over Reykjavík er kanskje det vakreste ved byen. I en skyfri blåfarge over Nord-Atlanterhavet likner den en utsikt til universets hjerte. Overtrukket med skifergrå skyformasjoner så massive som fjellkjeder, kan det virke som den kommer med et budskap om verdens undergang.


Et reklameframstøt

Da Eyjafjallajökull fikk et utbrudd i 2010, og en askesky bredte seg over halve Europa, så de kriserammede islendingene sin sjanse. Nå vet verden hvem vi er, resonnerte de. Mens den internasjonale flytrafikken ble avlyst, og Øst-Europas skramletog rykket inn i Vest-Europa for å ta unna noe av presset fra desperate reisende, trakk de foretaksomme islendingene den dristige konklusjonen at vulkanutbruddet ikke var annet enn et gigantisk reklameframstøt for landet og den utemmede naturen.

Siden den gang har veksten i turistindustrien vært ustoppelig, og om kort tid vil det trolig være 27.000 mennesker sysselsatt i turistbransjen, nesten en tidel av en befolkning på bare 300.000. Arbeidsløshet er for tida et ukjent fenomen, men de jobbene som tilbys i turistindustrien, er dårlig betalt, uten appell til velutdannede unge mennesker. Island opplever midt i vekstboomen et paradoksalt fenomen, en veritabel hjerneflukt, der øyrikets unge, høyt utdannede mennesker slutter seg til den globale folkevandringen fra klodens periferi mot de mer dynamiske sentrene i Europa og USA. I 2015 skrumpet den islandske befolkningen for første gang på mange år, og det var de best utdannede som utvandret. For unge mennesker med universitetsutdannelse er folklore og vulkan­kratre ikke framtid nok.


Island er ikke forberedt på sin egen suksess. Hoteller skyter opp overalt. En veritabel boligmangel har bredt seg fordi alle leier ut leiligheter og rom til turistene med løfter om en autentisk islandsk opplevelse i Reykjavíks anonyme boligblokker.


En europeisk krise

Og slik naturen er i luksusklasse, er turismen det også. Her er ikke plass til turister med dårlig råd. «You are as welcome here as your Mastercard», er velkomsthilsenen på flyplassen i Keflavík. Budskapet kunne ikke vært tydeligere: Det er ikke deg, men lommeboka di vi gjerne vil si god dag til.

På det SAS-eide Radisson-hotellet der jeg bor, blir jeg tilbudt en fem timers ekskursjon til et vulkankrater i nærheten. Pris 2500 kroner, og det er ikke islandske kroner, men danske. Om Penis-museet i sentrum, det eneste av sitt slag i verden, som det står på plakatene, er autentisk islandsk eller ikke, er vanskelig å avgjøre. Kanskje er det bare turistindustrien på sitt aller mest skamløse? Eller desperate?

Det går opp for meg at hvis man skal forstå Islands historie de siste ti årene, er ikke vulkanutbruddene til å komme utenom. Eyjafjallajökull er ikke det eneste. I det politiske livet har det vært minst like voldsomme utbrudd.

På Island er det en krise som har blitt dramatisk tydelig, og den er ikke bare islandsk. Den er også europeisk. Et populistisk opprør mot eliten er bare ett av krisas mange navn. Det handler ikke om den vanlige politikerforakten, men noe dypere, om folk som er lei av selve systemet. Det er ikke et oppbrudd innen de politiske partiene, men utenfor dem. Nye, uprøvde partier kommer uventet inn på scenen, ofte med de mest uforutsigbare resultater, som da Storbritannia i sommer stemte seg ut av EU, og presidentvalget i Østerrike i desember står mellom de to ytterfløyene.


Finanskrisa i 2008 førte til et politisk vulkanutbrudd på Island, da tre banker knakk sammen og regjeringen måtte gå av. Titusener samlet seg i protest foran Alltinget. Landet fikk en ny, venstreorientert regjering med en kvinnelig statsminister, Jóhanna Sigurðardóttir, en ny grunnlov ble utarbeidet, og det ble vedtatt at forhandlinger om opptak i EU skulle innledes.


Panama-presidenten

Fem år seinere snudde bildet. Utbruddet var overstått. De gamle, etablerte partiene, Selvstendighetspartiet og Framskrittspartiet, satte seg igjen tungt på makten, selv om finanskrisa hadde avslørt ansvarsløsheten deres. Den nye grunnloven ble avlyst, det samme ble forhandlingene om opptak i EU. Business as usual. På godt og vondt. Da en lekkasje i form av de såkalte Panama-papirene dokumenterte de omfattende forsøkene på skatte­unndragelse som finner sted overalt i den rike, vestlige verden, var den islandske statsministeren, Sigmundur Davíð Gunnlaugsson, en av dem som fikk gjennomgå.

Da fikk vulkanene et nytt utbrudd. Over 20.000 møtte fram for å protestere foran Alltinget. Det er nyvalg nå, og opinionsmålinger varsler at valget som finner sted i dag, kan ende som en kollaps for de etablerte partiene.

Sosialdemokratene, som i flere tiår fikk omkring 30 prosent av stemmene, blir redusert til en tredel av sin opprinnelige størrelse. Framskrittspartiet, som ved forrige valg fikk 25 prosent av stemmene, ligger rundt 10 prosent. Bare Selvstendighetspartiet står fortsatt oppreist.

I mellomtida har Island fått en ny president. Guðni Jóhannesson, en førsteamanuensis i historie ved Universitetet i Reykjavík, er uten politisk erfaring og heller ikke tilknyttet noe parti. Han har av og til være brukt som kommentator på islandsk tv, og den kvelden da Panama-skandalen brøt løs, hoppet han ut av rollen som nøytral ekspert og ga spontant uttrykk for sin forargelse. Dermed lå veien til presidentposten åpen.


Slik ser det islandske vulkanutbruddet ut innefra. Når de etablerte partiene er fullt og helt kompromittert, er det en kvalitet å være ukjent og uten erfaring. Det er mer enn bare en kvalitet. Det er en garanti for at du er et skikkelig menneske. Mannen og kvinnen på gata krever makten tilbake.


Poetikeren

Det er i hvert fall slik Birgitta Jónsdóttir, uoffisiell leder av Piratpartiet, uttrykker det når vi møtes på Alltinget. Hun går inn for demokrati i den mest direkte formen, og internett er det instrumentet som skal skape et nytt samfunn hvor folkelig aktivisme forhindrer maktmisbruk. I mange andre land har piratpartiene, med sine visjoner om informasjonsfrihet og politisk gjennomsiktighet, hatt sin tid. Men ikke på Island, hvor partiet ligger an til å bli størst i landet, med over 25 prosent av stemmene.

Birgitta Jónsdóttir ligner ikke på en politiker, og hun ligner slett ikke på noen statsminister, selv om hun rent teoretisk godt kunne bli det. Det skulderlange, krøllete håret er farget metallisk svart i pønkstil og matcher den korte frakken med blomsterbroderier. Hun vedkjenner seg en fortid som pønker.

– Jeg er anarkist, sier hun og legger til:

– Og poet. Men ikke politiker. Hvis jeg er noe, er det poetiker.

Hun ler.

– Det er et ord jeg har funnet opp selv. Mange frykter at jeg blir stats­minister. Men det har jeg ikke tenkt til å bli.

Birgitta Jónsdóttir har større visjoner. Hun vil sette ned en framtids­komité og arbeide for grunnleggende endringer i det islandske samfunnet, ikke minst i et demokrati hun oppfatter som dysfunksjonelt. Piratpartiet er allerede i gang. Mens de etablerte partiene stiller opp med de sedvanlige advokatene og samfunnsviterne, mobiliserer Piratpartiet via internett medlemmer fra alle samfunnslag, små entreprenører, håndverkere og selvstendig næringsdrivende, høyere og lavere middelklasse, og selvfølgelig alle landets datanerder, et mangfold av stemmer som har det felles at de er lei av den tradisjonelle politikken.


Beslektede partier finner Birgitta Jónsdóttir i Sør-Europa, Syriza i Hellas, Cinque Stelle i Italia, Podemos i Spania. Men ingen av dem er radikale nok.

– Syriza sviktet løftene sine, Cinque Stelle domineres av en egenrådig leder, Podemos har kommet for tett på det etablerte systemet, men et parti må være en sosial bevegelse hvis det skal skape fornyelse, sier hun.

Lederen av Piratpartiet ser Island som et postkolonialistisk land, i likhet med de statene i Afrika som fikk uavhengighet etter kolonialismens avvikling. Islands kolonimakt het Danmark, islendingene arvet sin grunnlov derfra, og eliten fikk sin utdannelse i København. I likhet med de afrikanske landene sitter Island igjen med en tung arv etter kolonistyret, et kleptokrati av gamle familier som har satt seg på alt, fra bedrifter og banker til politiske partier. Det eneste av arven fra kolonitida Birgitta Jónsdóttir synes det er verdt å redde, er demokratiet.

– Men hvis folket er uengasjert, hvem skal da redde det? spør hun. Bare en radikal fornyelse i form av direkte demokrati peker framover. Hun innrømmer at oppgaven er vanskelig.

– Det er akkurat som å prøve å installere et nytt dataprogram på en gammel Mac.


Magien i folkeavstemninger

Alle jeg møter, omtaler Katrín Jakobsdóttir, en liten, vever kvinne med et inntakende smil, som Islands kommende statsminister. Hun er leder av Venstrepartiet – De grønne, som er i tett allianse med Piratpartiet. Selv om partiet bare ligger an til å få 10–15 prosent ved neste valg, er Jakobsdóttir landets mest populære politiker, og jeg har ikke snakket med henne i mer enn fem minutter før jeg forstår hvorfor.

– Jeg vet ikke hva velgerne tenker, sier hun med en likefram ærlighet som i munnen på en normal politiker ville lyde som en fallitterklæring. Men i et system i en omfattende mistillits­krise er denne ærligheten en garanti for autentisitet. Her er det ingen populistiske postulater om å være i kontakt med folkets følelser. Jakobsdóttir er derimot i kontakt med sine egne visjoner, som hun åpent legger fram, og så kan folket slutte seg til eller ikke.

Analysen hennes av den politiske krisa Island gjennomlever, er enkel:

– Politikerne arbeider ikke for befolkningens interesser, men bare for finanssentrene og de store bedriftene.

Hun var selv statsråd for kultur, undervisning og forskning i den regjeringen som ryddet opp etter finanskrisa, og som raskt ble upopulær da den ikke kunne love befolkningen annet enn lavere lønninger og høyere skatter. Men den ærligheten er nødvendig, mener hun, for man må ikke gi befolkningen urealistiske forventninger.


Den gangen var det økonomien hun skulle rydde opp i, nå er det de politiske maktstrukturene. Jeg merker en forskjell fra alliansepartnerne i Piratpartiet. Katrín Jakobsdóttir har ikke den samme tiltroen til direkte demokrati og magien i folkeavstemninger.


Don Quijote-parti

Som ellers i Europa er det etablerte sentrum på retrett, men på Island er det ingen framstormende høyrepopulisme. Selv om befolkningen er liten og utsatt, er ikke 300 muslimer nok for å mane fram fremmedfryktens spøkelser. Framskrittspartiet forsøkte seg med en kampanje mot moskeer på islandsk jord, men ble møtt med både forargelse og latterliggjøring. Katrín Jakobsdóttir mener at det er Piratpartiets fortjeneste at islendingene ikke går på jakt etter syndebukker. Med sin brede mobilisering klarer de å samle opp mye av den folkelige misnøyen.

Så hva står på veien for fornyelsen på Island?

Islendingene selv, mener Atli Fannar Bjarkason. Sjefredaktøren for nettstedet Nutimmin er en av de få pessimistene jeg møter. Han snakker ironisk om sin «korte politiske karriere». Han var medstifter av partiet «Lys Framtid». Den konklusjonen han trekker, er bitter. Islendingene ønsker ikke egentlig fornyelse. De er redde for endring når det kommer til stykket. Og jo nærmere valget kommer, jo mer vil de gamle partiene spille på frykten for kaos når uprøvde politikere kommer til. Fornyelse betyr farlig dilettanteri, vil de si. Den politiske elitens korrupsjon, nepotisme og grådighet er bedre enn det ukjente, vil islendingene tenke.


Piratpartiet er et Don Quijote-parti som overvurderer befolkningens ønske om en ny grunnlov og mer demokrati, mener Bjarkason. De vil bli knust av de gamle partiene, spår han.

– En ting har likevel islendingene lært, sier Bjarkason.

– De har lært å protestere. Men vi må hver dag spørre oss selv hvorfor vi ikke skapte det nye Island vi snakket om. Vi snakker progressivt, men handler ikke og ender i stedet med å velge de samme.


Pengene som ikke fantes

Forfattere betyr mye på Island, også i samfunnsdebatten. Da den ivrige debattanten Hallgrímur Helgason vendte tilbake i 2002, skjøt han med skarpt på regjeringen. Resultatet var at han ble kalt inn til et personlig møte med statsminister Davíð Oddsson, som han kunne skjelle ut i halvannen time. Det var en dypt tilfredsstillende opplevelse for den robuste Helgason, betror han meg leende over en kopp kaffe i restauranten ved Nordens Hus. Han er ikke pessimist som Bjarkason, men frykter at valgresultatet kan bli uklart.

Finanskrakket i 2008, der banker som kollapset truet med å rive et helt samfunn med seg, førte til en kulturrevolusjon, er Helgasons analyse av utviklingen på Island. Folk fant tilbake til gamle nasjonale verdier som alle trodde de hadde vendt ryggen til – i stedet for en ny grådighetens ukultur. Før krakket var Reykjavík dominert av 30 milliardærer som kjørte rundt i byen i sine Range Rovers med den ene hånda på rattet og et glass champagne i den andre. Så viste det seg at pengene ikke eksisterte, og islendingene vendte seg innover. Unge menn anla fullskjegg og gikk med bukseseler for å se ut som bønder fra 1800-tallet. Akustisk musikk fikk et comeback, og landets forfattere fikk tilbake sin profetstatus. Og selv om de gamle makthaverne gjenetablerte seg, vekker appellen til grådigheten ikke lenger gjenklang.


Under Gay Parade møtte det ifølge Helgason fram flere mennesker enn på nasjonaldagen, og den nyvalgte presidenten holdt en tale som ble innledet med ordene: «Vi er alle homser.» Islendingene identifiserer seg med minoriteter, sier Helgason, og derfor vil han ikke avvise at Piratpartiet kan utrette mer enn de fleste venter.

– Med mindre, legger han ettertenksomt til, alt sammen ender i det som alltid er venstresidas tragedie: intern splittelse og endeløs krangling.

Presidenten har uttalt at han vil at Island omsider skulle bli et normalt, skandinavisk land. Noen burde fortelle Guðni Jóhannesson at selv om myten om de skandinaviske velferdssamfunnene som demokratiske forbilder kolporteres overalt i verden, er de skandinaviske landene selv i ferd med å falle fra hverandre. Den skandinaviske normaliteten den sympatiske presidenten drømmer om, finnes ikke mer. Også i Skandinavia har vulkanene blitt aktive. Som i resten av Europa. Kanskje er det vulkanutbruddet på Island, selv om det er forvirret og kaotisk, men likevel med et framtidshåp, som burde være vårt nye forbilde.

utenriks@klassekampen.no

Oversatt fra dansk av Lars Nygaard.



Artikkelen er oppdatert: 7. november 2016 kl. 11.16

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk