Klassekampen.no
Fredag 28. oktober 2016
Haleheng: Dag Svanæs er professor ved Institutt for datateknikk og informasjonsvitenskap ved NTNU i Trondheim. Ved enkel robotteknikk og 3d-printing har han designet en interaktiv hale som følger kroppens bevegelser.
Teknologi
Hund for sin hale
Livet

Møt mennesker som har en historie å fortelle.

Dag Svanæs har vært innom både healing og drømme- tydning. Nå lærer han studenter å huske på kroppen når de utvikler ny teknologi.

Professoren, som hvert år underviser hundrevis av landets ingeniørstudenter i hvordan mennesker interagerer med maskiner, kommer forberedt.

– Jeg har med et refleksjonsobjekt, sier Dag Svanæs og smiler lurt.

Dette er en mann som er vant til å få studenter til å tenke, og nå gjør han det samme med oss. Refleksjonsobjektet viser seg å være en lodden, interaktiv hale han har laget selv, med 3d-printing og enkel robotteknikk. Den kan spennes fast rundt hoftene og følger kroppens bevegelser. Luter han ryggen, gjemmer halen seg mellom beina. Retter han seg opp, strutter den oppover.

Fakta:

dag svanæs

Alder: 57 år.

Yrke: Professor ved institutt for datateknikk og informasjonsvitenskap ved NTNU i Trondheim.

Sivilstatus: Enslig, far til Aleksander (27) og stefar til Germain (25).

Hvor er du i livet? Det forsøker jeg å finne ut av. På et bra sted, med mange muligheter.

på sparket

Hva slags musikk hører du på?

– Barokkmusikk for å slappe av. Imperiet med Joakim Thåström for å få energi. Eller Édith Piaf, om jeg vil ha noe følelsesladd.

Hvilken bok har gjort sterkest inntrykk på deg?

– Hvis vi snakker langt tilbake: Doris Lessings sci-fi-bok «Shikasta» (1979) eller Kahlil Gibrans «Profeten» (1923).

Hva er din favorittfilm?

– Andrej Tarkovskijs «Stalker» (1979), som jeg oppdaget helt tilfeldig, uten å vite at den er definert som en kultfilm.


Tøy av alle slag

Svanæs var en av de første i Norge som jobbet med det som kalles interaksjonsdesign, som ser på forholdet mellom menneske og maskin. På 1990-tallet måtte han til Silicon Valley og Stanford i USA for å finne likesinnede. I dag har han 250 studenter årlig, som kurses i inter­aktiv teknologi. De drilles til å ta brukerne inn i prosessen og designe for kroppen, ikke bare intellektet. Dette blir viktig når teknologien blir mindre og kommer tettere på.

Dag Svanæs forklarer ved å vise til filosofer som Maurice Merleau-Ponty og Martin Heidegger. Den siste var opptatt av hvordan mennesker forholder seg til teknologi og -tøy av ulike slag, som skotøy, kjøretøy og verktøy.

– De blir en del av oss, og vi blir en del av dem. Det er ting som utvider og forsterker oss. På samme vis er det med halen. Kroppen aksepterer den som «haletøy», sier Svanæs.

Det er snakk om en slags kroppslig intelligens, skal vi tro professoren. Det samme skjer når du nærmest kler på deg en bil. Du tenker ikke over hvor bilens ytterkanter er; du bare kjører.

Og hva skjer når du tar på deg en hale? Hvilke egenskaper må teknikken ha for at menneskekroppen skal akseptere den som en forlengelse av seg selv? Det aller mest interessante med den, ifølge professoren, er ikke det å ha den på seg.


– Det er den kroppslige følelsen av å være haleløs når man tar den av.


Forberedt på å bli avbrutt

Så om vi kan bli «haledyr» ved å ta på oss en robothale, hvilke andre typer dyr gjør teknologien oss til? Svanæs tar en omvei om klokka. Under industrialiseringen på 1800-tallet begynte klokketida å dele døgnet i timer og minutter, og mennesket ble disiplinert til å forholde seg til noe annet enn kropps- og naturrytmene. Gjennom generasjoner ble dette integrert i kroppene våre. Når alle nå har en mobiltelefon i hånda, får vi et annet forhold til tid. Den brytes ned i små bobler som stadig reforhandles. Etter nesten 20 år har dette blitt en kroppslig kompetanse. Vi har blitt mobiltidsdyr:

– Kanskje har det gjort oss mer urolige. Vi er hele tida forberedt på å bli avbrutt, sier Svanæs, som tegner et tilsynelatende dystert bilde av framtida: Hvilken teknologi som kommer, er avhengig av hva de store aktørene som Google og Facebook setter i gang. Mye er mulig, men de store er mest interessert i å lage tjenester som samler informasjon om oss, for å skreddersy reklame.

For et par år siden ble Google- brillene hausset opp, uten at de preger livene våre nevneverdig. De ble for upraktiske. Det nyeste nå er Sonys patent på en kontaktlinse med innebygget kamera, forteller Svanæs:

– Se for deg at hele livet ditt blir filmet i HD-kvalitet. Det er mulig om få år. Spørsmålet er om dette er teknologi vi vil ha eller ikke.


Demokratisk kontroll

Selv er Dag Svanæs vokst opp med den teknologipessimismen som kom etter atombomba, hvor det ble tydelig at teknologi kan brukes destruktivt, som redskap for massedrap og forurensning. Men den kan også gjøre oss bedre, tror han:

– Det handler om hvordan du bruker teknologien. Leger uten grenser og Den islamske staten (IS) i Syria bruker de samme mobil­telefonene.

– Du har en optimistisk grunntone?

– Ja, det har jeg. Fordi det fins en demokratisk kontroll her. Det er viktig at det fins folk som er i stand til å sette grenser, i departementene, regjering og det politiske miljøet.

Selv plukker han til seg forskning som gir et nytt og lysere bilde av menneskene enn Charles Darwins survival of the fittest. Han nevner speilnevroner, som gjør at vi ved bevegelse trigger samme områder for bevegelse i hverandres hjerner, noe mange mener er tegn på at empati er medfødt. Og han nevner limbisk resonans, en teori om hvordan både spedbarn og voksne trenger fysisk nærhet til andre menneskers kropper for å regulere kroppsrytmene og fungere optimalt.

– Nyere forskning skaper et langt mer humant bilde av arten menneske enn at vi er villmenn som må siviliseres, og at det er kulturens oppgave å døyve destruktive krefter som ellers ville gjort oss til kanni­baler og voldtektsmenn, sier Svanæs.


Meningsfulle tilfeldigheter

Fremdeles kan professoren føle at han prøver å kombinere ting som ikke lar seg kombinere. Som data­teknikk og sosialantropologi, som han tok mellomfag i. Eller teknologi og mystikeropplevelser.

Bak professorfasaden skjuler det seg nemlig en mann som på 1980- og 90-tallet var hektet på New Age. Han leste en bok av psykoanalytikeren Carl Gustav Jung, det dukket opp en plakat med tilbud om drømmetydning og han var i flyt, «det bare ballet på seg»:

– Jeg drev med meditasjon, healing, psykodrama, you name it. Jeg var en del av et miljø som holdt på med dette før yoga og mind­fulness ble hyllevare.

– Hva skjedde?

– Etter hvert ble det vanskelig for meg å integrere det i hverdagen. Det blir fort litt for Märtha Louise og engleskole, sier Svanæs, som fikk en motreaksjon.

Han meldte seg inn i Human-Etisk Forbund og begynte å holde kurs for konfirmasjonsveiledere.

– Nå har jeg sakte, men sikkert begynt å tenke at det går an å ta tak i spiritualiteten igjen.


Den leende buddha

I begynnelsen av samtalen vår satte Dag Svanæs fire små figurer på bordet, som hver representerer måter å betrakte kroppen. Først en slik leddukke kunstnere tegner etter. Den får representere tredjepersonperspektivet på kroppen, den kirurgen opererer i og som du måler med en app for puls eller søvn­mønster. Så to japanske porselensmenn som drikker sammen. Det er andrepersonperspektivet, i møte med en eller flere andre kropper. Deretter en mediterende, kappekledd skikkelse. Dette er første­personopplevelsen, som kommer når du virkelig kjenner etter at du er en kropp. Til slutt satte han fram en leende og tjukk buddha, som skal representere følelsen av å være ett med verdensaltet, en slags nullte­person. Alle perspektivene bør integreres i den interaktive teknologien, mener Svanæs.

– Mye av den teknologien som måler kroppen, gjør deg om til en «skrott» eller tredjeperson. Det er omvendt av å kjenne etter at man er en kropp. Om du måler bare litt av et stort spekter, som puls og stress, risikerer du å utvikle en nattblindhet for det du ikke måler, sier Svanæs.

– Men hva med buddhaen?

– Går det an å snakke om mystikeropplevelser i Klassekampen da?

Teknologi spiller nemlig også en rolle her. Det viser seg for eksempel at nesten alle astronauter som har opplevd jorda utenfra, blir endret av det, og beskriver sine opplevelser i spirituelle termer.


Dråper i en skvett

Selv har Svanæs mobiltelefon med skritteller, men der stopper det. Han spiller sjelden dataspill; han lager dem. I stedet skriver han dagbok på pc, hver dag, hvor han reflekterer over dagens følelser og situasjoner.

– Det er jo en slags biofeedback det også. Følelser er signaler fra kroppen.

Dessuten skriver han ned viktige drømmer, for å komme dypere ned i dem og huske flere bilder.

Kunne du blitt noe annet i livet, spør vi professoren som kommer fra et hjem med tannleger og lærere i flere generasjoner tilbake. «Nei», svarer han, og forklarer:

– Da jeg var fem år, ble jeg spurt hva jeg ville bli når jeg ble stor. Jeg svarte at jeg skulle bli lærer for de voksne. Jeg hadde spurt dem hvor mange dråper det er i en skvett.

– Fikk du svar?

– Nei, ingen kunne svare meg. De tok ikke spørsmålet seriøst.

– Har du funnet ut av det?

– Jeg har vel funnet ut at spørs­målet var feil stilt.

fridag@klassekampen.no


Artikkelen er oppdatert: 1. november 2016 kl. 15.41

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk