Klassekampen.no
Torsdag 27. oktober 2016
Naturens voktere: Den kristne skapelsesmyten gir mennesket ansvar for alt det skapte, skriver Eivor Oftestad. En frivillig slipper fri en japansk brillefugl i en nasjonal park i Taipei. Foto: Sam Ye, AFP/NTB Scanpix
Går det an å løse klimaproblemene uten å miste mennesket av syne?
Himmel og jord

Da jeg var ungdom sang vi av full hals på bedehuset: «Himmel og jord skal brenne, høyder og berg forsvinne, men den som tror skal finne, løftene svikter ei!» Sangen gikk i lystig valsetakt og brant seg fast i minnet. Problemet med den er ikke troen på en Gud som holder det han lover, men at den fratar deg ansvaret for naturen rundt deg. Verden skal jo likevel forgå. Den skal skapes på nytt. Det som gjelder er å redde sjelene.

En ekstrem variant av denne tankegangen fant jeg for litt siden i avisen Norge IDAG (12. oktober). Teologen fra bedehusets høyreland, Norvald Yri, langer ut mot klimaengasjementet, som han kaller «klima-gnål» og «klima-tyranni». Yri, som tror på bønnens makt, spør ironisk «om Vår Herre har justert ‘verdensstyrelsen’ etter de mange skrik som høres fra velmenende klima-profeter».

Selv setter Yri mennesket i sentrum, og ivrer for de store saker innen «menneskehetens bevaring», som kampen for ufødt liv og kjønnspolar ekteskapsordning.

Yris tanker om klimaengasjement kan trygt plasseres dypt nede i en grøft. Samtidig tror jeg at et snev av den samme logikken sitter i ryggmargen hos mange av oss som er oppvokst i en kristen kultur. I møte med en klimakrise hvor enhver kan føle på maktesløshet, er det meningsfullt å ty til at det går bra til slutt. Gud har sikkert en plan, og livet i denne verden er uansett en pilegrimsreise mot noe bedre.

Ser jeg til klimabevegelsen finner jeg en annen grøft. Nemlig et artsnøytralt menneskesyn. Her er ikke menneskelivet verdt mer enn dyrene. Tanken om menneskets iboende verdighet blir bare en tvangstanke fra en religiøs fortid. Et slikt premiss åpner for å stille spørsmål ved det vi til nå har ansett som elementære humane handlinger. Hvorfor skal vi vaksinere verdens fattige barn hvis befolkningen helst bør tynnes ut? Hvorfor skal vi bruke ressurser på syke og eldre når regnskogen trenger hjelp? Med aktiv dødshjelp og økende fostersortering i synsranden, er ikke et artsnøytralt menneskesyn særlig betryggende.

Ved stemmeurnene må jeg velge enten et radikalt menneskeverd og tammere klimaengasjement, eller et radikalt klimaengasjement og tammere menneskeverd. Selv ønsker jeg både radikalt klimaengasjement og radikalt menneskeverd. Det må være mulig å integrere, men da må man lete andre steder enn en sekularisert klimabevegelse og en antroposentrisk kristenkultur.

Heldigvis utvikler den kristne tradisjonen seg i dialog med tidens behov. I fjor henvendte verdens største kirkeleder, pave Frans, seg til intet mindre enn «enhver person på kloden» med et tydelig kall til økologisk omvendelse. I teksten Laudato si presenterer han jorden som en søster vi deler livet vårt med, som en mor som åpner sin favn for oss. Vi har utbyttet henne med vold, og glemt at kroppene våre er bygget opp av de samme elementer som henne, at livet er jord, luft og vann.

Paven kaller oss til å gå til «den åndelige roten» av problemet. Noe annet vil bare være symptombehandling. Responsen på verdens nød, både den humane og den økologiske, må være mer enn økonomisk kalkulering og teknologi. Vi må erstatte forbruk med offer, grådighet med generøsitet og ødsling med deling. Klimakrisen krever endring av menneskeheten.

Det som gir fellesskapet med alt det skapte, er selve mysteriet i den kristne tradisjonen, nemlig at skaperen selv er blitt menneske. Det er livsprinsippet for hele skaperverket. Det har betydning ikke bare for menneskets særskilte verdighet, men også for resten av naturen. Skaperkraften har tatt bolig i verden og kan kjennes i hver minste organisme og i alle naturens forunderlige relasjoner. Verden rundt oss blir som et sakrament som formidler Gud i stedet for noe vi kan forbruke.

Naturens opphav har også med dens endemål å gjøre. All natur skal fullendes i Gud. Den skal ikke brennes og forsvinne, men fornyes og føres tilbake til Gud, akkurat som kirken ofrer brød og vin til Gud slik at han kan forvandle det. Her er menneskets store oppgave som naturens voktere.

Pave Frans er fullstendig klar over at ikke alle kjøper en teologisk motivasjon for klimaengasjementet. Likevel er det alle mennesker han henvender seg til. Og her ligger håpet. Vi har ulik motivasjon, men vi er alle mennesker, nettopp derfor kan vi samarbeide mot et felles mål.

eivor.a.oftestad@mf.no

Lars Gule, Gyrid Gunnes, Bjørn Olav Utvik, Eivor Oftestad og Mina Bai skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.

Artikkelen er oppdatert: 1. november 2016 kl. 13.42

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk