Klassekampen.no
Onsdag 26. oktober 2016
Krigshissere: I Jon Hellesnes’ spenningsroman har neokonservative krefter, her representert av George W. Bush og Tony Blair, bygget et verdensomspennende nettverk. Bildet er fra en demonstrasjon mot Irak-krigen i London i 2006. foto: BEN STANSALL, AFP/NTB scanpix
Jon Hellesnes’ politiske spenningsroman bruker fiksjonens virkemidler til å vise farene som lurer i vår egen verden.
Å skape en virkelighet

Alexander N. Wilken:

Apokalypse alt nå?

Gyldendal (2016)

Alexander N. Wilken er kommet med sin andre spenningsroman, med tittelen «Apokalypse alt nå?». Det er allerede avslørt gjennom intervju i Klassekampen (4. juni i år) at den virkelige forfatteren er filosofen Jon Hellesnes. Boken har spenningsromanens form, men det er først og fremst en filosofisk og politisk bok. Hellesnes har tidligere skrevet to romaner under eget navn. Disse har også et filosofisk og politisk budskap. Man kan derfor spørre seg hvorfor en filosof velger å ikle sitt budskap romanens form.

Jeg vil starte med Umberto Eco, språkforskeren som begynte å skrive romaner, og som kommenterte sine egne romaner. I «Randbemerkninger til Rosens navn» sier Eco at en forteller alltid må konstruere en verden, som han så må levendegjøre. Her står romanforfatteren helt fritt: Han kan konstruere hvilken verden han vil. Den kan for eksempel inneholde flyvende esler og sovende prinsesser som kan vekkes til live av et kyss. Men personene i denne verden er nødt til å handle i overensstemmelse med de lovene som gjelder der. Forfatteren er fanget av sine egne premisser.

Et godt eksempel på en slik roman er Gabriel García Márquez’ «Hundre års ensomhet». Marquez er regnet som en av de mest prominente representanter for genren «magisk realisme», og den verden han beskriver er virkelig magisk. Den er ikke så langt fra Ecos eksempler. For eksempel kommer sigøynerne til byen en gang i året og har med seg all verdens ting: papegøyer som kan gjengi italienske arier, en høne som legger hundre gullegg og et apparat som kan få en til å glemme ubehagelige tanker.

Ecos egen roman «Rosens navn» er langt fra magisk realisme. Handlingen foregår i et italiensk kloster i 1327. Selv om handlingen er diktning, er rammen historisk korrekt. Eco beskriver hvor nitid han arbeidet med å skape en historisk riktig ramme, blant annet med konstruksjonen av selve klosteret. Et eksempel er slutten av romanen, hvor hele klosteret går opp i flammer i en brann som starter i biblioteket. Biblioteket er konstruert som en labyrint, og Eco måtte sørge for at konstruksjonen sikret nok lufttilførsel til at ilden kunne vedlikeholdes. Hvor mange romanforfattere vil ta seg dette bryet? Nøyaktighet er en vitenskapelig dyd som neppe alle skjønnlitterære forfattere er i besittelse av.

I «Apokalypse alt nå?» foregår handlingen i vår tid, eller noen år frem i tid. Romanen handler om avsløringen av organisasjonen «Anaconda» som befinner seg på høyresiden i USA, med forgreininger til andre land (inkludert Norge) og helt til topps i det militære og politiske systemet. Dette er en historie som forfatteren har diktet opp. Men problemet er nøyaktig det samme som i «Rosens navn»: For at handlingen skal være troverdig, må rammen være korrekt.

Rammen er her nyliberalismen, i den neokonservative varianten som var dominerende gjennom George W. Bushs presidentperiode. Det er liten tvil om at Bush blir stående som en av USAs presidenter som har satt spor etter seg. Hans administrasjon har greid å gjøre verden til et farligere sted. «Apokalypse alt nå?» beskriver den systematiske privatiseringen av mange funksjoner i forbindelse med krig og okkupasjon. I tillegg til at dette har skaffet god fortjeneste til nye aktører, har det også åpnet for brudd på folkeretten, blant annet ved bruk av tortur og utenomrettslige henrettelser.

Det kan være interessant å sammenligne «Apokalypse alt nå?» med den britiske forfatteren Michael Frayns skuespill «Copenhagen» (1998). Det handler om det myteomspunnete møtet mellom Niels Bohr og Werner Heisenberg i København i 1941. Det hadde ikke vært noen kontakt mellom dem på mange år, inntil Heisenberg ankom det okkuperte København med en tysk delegasjon i 1941. Han oppsøkte Bohrs institutt, og for gammelt vennskaps skyld inviterte Bohr ham hjem. Vi vet at de spiste middag, at de deretter gikk en tur i parken og at Heisenberg forlot stedet i all hast. Men vi vet ikke hvorfor han kom til København, og vi vet heller ikke hva de snakket om.

I skuespillet møtes Bohr og Heisenberg etter at de er døde, og handlingen veksler mellom samtalen mellom de avdøde og hendelsene i 1941. Bohr stiller spørsmålet til Heisenberg: «Hvorfor kom du til København?» Deretter kommer flere hypotetiske versjoner av hva som skjedde. Den første er at Heisenberg arbeidet med å lage en atombombe og at han kom til København for å overtale Bohr til å delta i prosjektet. Bohr ble så sjokkert at han straks avbrøt samtalen, og Heisenberg dro i all hast. Dette har vært den dominerende tolkningen av hva som skjedde.

I den andre versjonen har Heisenberg bare oppdaget at det var mulig å fremstille en atombombe, og kom til København for å diskutere de moralske dilemmaene med Bohr. Dette fikk han ikke anledning til ettersom Bohr forhastet trakk feil konklusjon og avbrøt samtalen. Heisenberg returnerte til Tyskland og hindret at det ble fremstilt en atombombe ved at han overdrev vanskelighetene ved å fremstille den overfor de militære. Dette var Heisenbergs versjon etter krigen.

Men det er også en tredje versjon. Ifølge denne versjonen prøvde ikke Heisenberg å lage en atombombe fordi han trodde at han trengte et tonn med Uran 235, mens det virkelige tallet var 50 kilo, det vil si en tyvendedel. Av en uforklarlig grunn hadde han aldri utført beregningene, og det var dette Bohr oppdaget i samtalen. Hvis han hadde stilt spørsmål, ville Heisenberg ha blitt oppmerksom på feilen. Ved å late som om han var sjokkert og avbrøt samtalen, sparte Bohr ham for å komme i et moralsk dilemma.

Mens «Copenhagen» minner oss om hva som kan ha skjedd, minner «Apokalypse alt nå?» oss om hva som kan komme til å skje. Budskapet er at den største trusselen mot verdensfreden er den typen forskrudd utopisk tenkning som de neokonservative i USA representerer. Wilken/Hellesnes påpeker det ironiske i at høyresiden har overtatt venstresidens utopiske ideer om å realisere det perfekte samfunn. Dette fører lett til eventyrpolitikk og en totalitær tenkemåte. Realpolitiske kynikere, som for eksempel Henry Kissinger, representerer en mindre fare. I boken er det faktisk kynikere av Kissingers type som redder verden fra en tredje verdenskrig.

En episode som journalisten og forfatteren Ron Suskind beretter om i en artikkel i The New York Times (17. oktober 2004) støtter Hellesnes’ tese. Han forteller at han to år tidligere hadde skrevet en artikkel som Bush-administrasjonen ikke likte. Like etter hadde han et møte med en av Bush’ fremste rådgivere (det har vært antydet at dette kan ha vært Karl Rove), som uttrykte misnøyen til Det hvite hus, og la til at folk som Suskind tilhørte «det realitetsbaserte samfunn», som han definerte som folk som tror at løsningene kommer fra en «forsiktig undersøkelse av en observerbar virkelighet».

Suskind skriver at han selv nikket, og mumlet noe om «opplysningsprinsipper» og «empirisme». Men rådgiveren avbrøt ham med at verden ikke fungerer slik lenger: «Vi er et imperium nå, og når vi handler, skaper vi vår egen virkelighet. Og mens du studerer den virkeligheten – forsiktig – vil vi handle igjen og skape nye virkeligheter, som du også kan studere, og det er slik ting kommer til å fungere. Vi er historiens skapere ... og du, dere alle, vil bli overlatt til å studere hva vi gjør.»

Jeg startet med å spørre om hva som kan få en filosof til å skrive romaner. Mer generelt kan vi spørre om hva skjønnlitteratur kan formidle som faglitteratur ikke kan. Det enkle svaret er at det gir forfatteren større frihet. Men denne friheten kan brukes på mange måter.

Umberto Eco bruker friheten til å sette fyr på biblioteket, og lar brannen symbolisere slutten på middelalderen. Michael Frayn lar Bohr og Heisenberg møtes etter at de er døde, og Jon Hellesnes lar bokens skurk, massemorderen Arcanus, møte bokens helt, professor Grovendal, for å diskutere etikkens grunnlag. Arcanus hevder at hvis man kan være sikker på at vår sivilisasjon går under, hvilket han selv er, så finnes det ikke lenger grunnlag for en etikk. Enhver etikk krever ifølge Arcanus en relativt åpen fremtid. Dersom den lukkes, er det ikke lenger rom for et skille mellom rett og galt. Imot dette hevder Grovendal at selv om totalkatastrofen skulle nærme seg, er det viktig å opprettholde menneskeverd og humanitet.

En fordel med skjønnlitteratur er at man kan beskrive en mulig hendelse som om den er virkelig. Eco påpekte at forfatteren må levendegjøre den verden han konstruerer, som er virkningsfullt og underholdende. Dermed kan boken nå et større publikum enn en fagbok ville ha gjort. Enkeltpersoners skjebne er mer leseverdig enn statistikk. I tillegg kan skjønnlitteratur på en effektiv måte få frem kompleksitet og tvetydigheter i en situasjon.

En siste fordel er at en skjønnlitterær forfatter kan dikte der fakta ikke strekker til. Hadde vi hatt referat av samtalen mellom Bohr og Heisenberg, ville det ikke ha vært mulig å skrive «Copenhagen». Frayns hypotetiske fremstillinger av møtet minner oss om at den tradisjonelle tolkningen, som førte til en ensidig fordømmelse av Heisenberg, ikke er den eneste mulige fremstillingen av hva som skjedde.

Hellesnes får frem sitt filosofiske og politiske budskap gjennom foredrag, samtaler og fremfor alt professor Grovendal. Det er ikke realpolitiske kynikere som er Hellesnes’ helter. Han trekker en linje fra stoikerne, via Montaigne og til Karl Popper. Ingen av disse filosofene avskrev etikk og verdier, men de fremhevet at vi må ta utgangspunkt i den faktisk eksisterende situasjonen og gjøre det beste ut av den, samtidig som vi tar i betraktning vår egen feilbarlighet og begrensede kunnskap.

Til slutt vil jeg nevne én måte den skjønnlitterære friheten ikke bør brukes på. Jeg skal vokte meg for å være for bastant, så jeg nøyer meg med en forsiktig påstand om at friheten ikke bør brukes til å senke kravene til etterrettelighet.

ragnar.fjelland@uib.no

Artikkelen er oppdatert: 1. november 2016 kl. 13.11

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk