Klassekampen.no
Mandag 24. oktober 2016
Konge eller røver? Olav den helliges hær ble av bøndene sett på som en trussel, skriver Hans Jacob Orning. Her Paul Ottar Haga som bonden Torgeir Flekk og Hallvard Holmen som kongen i Spelet om Heilag Olav i 2005. Foto: Gorm Kallestad, NTB SCANPIX
Vi kan aldri vite nøyaktig hva slaget på Stiklestad betydde i sin samtid. Men sagaene rommer flere historier enn den vi kjenner best.
Fire fortellinger om Stiklestad
Aktørene på slagmarken var nok heller drevet av hevnlyst og penger enn nasjonal- religiøse motiver.

Slaget på Stiklestad er et vendepunkt i norsk historie, der vi gjennom å gjøre Olav Haraldsson til Olav den hellige ble kristne og kastet av oss det danske åket. Stiklestad er historie, religion og moderne kulturindustri. Men Stiklestad er også lag på lag av tradisjoner og myter.

Kan vi nå tilbake til det «opprinnelige» Stiklestad? Det enkle svaret er nei: Slaget er så innvevd i senere legender og fortellinger at vi umulig kan gjenskape hva det egentlig handlet om. Men selv om kongesagaene er skrevet flere hundreår senere og preget av sagaskrivernes interesser, så rommer de likevel spor av fortiden.

Stiklestad som vendepunkt

Stiklestad var blant det første nordmenn begynte å skrive om i middelalderen, men ikke før det var gått over hund­re år. Initiativtaker var Øystein Erlendsson, leder for det som i 1152–53 var blitt et selvstendig norsk erkesete. Elleve år senere hadde han kronet Magnus Erlingsson til konge som den første i Norden. Olav Haraldsson var blitt Olav den hellige, men potensialet som lå i denne transformasjonen, var ennå ikke realisert.

Erkesetet kom helt konkret til å bygge på Olavs hellighet. Olavs døde legeme var etter slaget blitt brakt fra Stiklestad til Kristkirken i Nidaros, som ble et viktig pilegrimsmål. Erkebiskop Øystein skrev videre en beretning om kong Olav, der han gjenfortalte hans livshistorie fram til martyriet og beskrev hans mirakler, som erkebispen selv kunne bevitne.

Gjennom slaget på Stiklestad var Olav den hellige også blitt en talsmann for en norsk identitet. Olav hadde falt for den danske kong Knut den mektige, som hadde fått stormennenes støtte gjennom å love dem penger, makt og ære. Etter Stiklestad hadde Knut brutt sine løfter og innsatt sin frillesønn som styrer i Norge, og da han døde få år etter, hadde stormennene tatt affære, jaget ut frillesønnen og innsatt Olavs egen sønn Magnus som konge. Daneveldet var forbi.

Stiklestad som plyndring

Likevel: Det tok tid før den store fortellingen ble skapt. Hva var det da som gjorde Stik­lestad viktig i sin samtid?

For bøndene var Olavs tilbakekomst til Norge først og fremst en trussel. Hærer betydde plyndring. Snorre kunne selvsagt ikke omtale den nasjonale helgenen som en røver, men han kunne legge det i munnen på andre, som biskop Sigurd, som stod på motstandernes side. Biskopen la lite imellom: «Han har fare omkring i dette landet med røvarflokkar og brent bygdene og røva for folk […] No fer han med ein utanlands-hær, og dei fleste er skogmenn og farkar og andre røvarar. Tenkjer de at han no blir mildare mot dykk […]?»

Biskopens utsagn fikk støtte i bøndenes reaksjoner på Olavs ankomst. De fleste hadde rømt da hæren ankom Norge fordi de fryktet represalier. Noen var på gårdene sine og håpet det gikk an å holde seg nøytrale.

Snorre gjør et stort poeng av at kong Olav var mild mot bøndene. En av kongens nærmeste rådgivere, Finn Arnesson, ville at de skulle straffe bøndene for at de ikke støttet dem, ved å plyndre gårdene deres. Olav sa at han ikke ville dette. Han presiserte imidlertid at «mannskapet skal hogge ned buskap og ta annan kost som dei treng til føde, men ikkje gjere anna ugagn.» Det å leve på bøndene var nærmest så selvsagt at man ikke trengte å nevne det.

Sagaen gjør ingen hemmelighet av hvor viktig dette motivet var for dem som ble med i hæren. På vei til Stiklestad oppsøkte en rekke menn kong Olav, slik møllen søker mot lyset, fordi kongen kringkastet at «dei menn som vil vinne seg rikdom» skulle komme til ham. Blant dem var Gaukatore og Avrafaste, som skiftet religion for å delta i plyndringen. Halvparten av hæren ville ikke la seg døpe, og fortsatte dermed å plyndre uten kongelig godkjenning.

Stiklestad som hevn

Vi tenderer til å se Stiklestad som uavvendelig. Slik framstilte Snorre det, og slik så selvfølgelig ettertiden det. Men en sak er at sagaene notorisk overdrev antallet stridende. Olav skal angivelig ha hatt 3600 mann i sin hær, og bondehæren 14.400. Slaget ved Hastings, middelalderens kanskje mest vidgjetne slag, ble ifølge moderne beregninger utkjempet mellom omtrent 8000 mann.

Enda viktigere er det å se kritisk på hvem som kjempet, og hva de hadde å kjempe for. Vi så at Olav rekrutterte mange som var mest opptatt av å skaffe seg bytte, og at bøndene på den andre siden fryktet represalier. Da man skulle utnevne en leder for motstandshæren, var det mange som unndro seg. Hårek fra Tjøtta ville ikke lede angrepet fordi han var i slekt med Olav. Tore Hund unndro seg fordi han ikke var trønder, og det endte med at Kalv Arnesson påtok seg lederansvaret.

Det motivet som går igjen når det skulle egges til kamp var hevn. «Alle dei som hadde krenking og fiendskap å hemne på kong Olav, skulle gå framst under dei merka som skulle fare mot merket til Olav, og minnast alt det vonde han hadde gjort dei», sa Kalv før slaget. Den som hadde mest å hevne, var Torstein Knarrarsmed, som hadde blitt fratatt et skip av kong Olav. Han stilte i første i rekke, og var den som gav Olav det første hugget.

Andre hadde ikke like sterke grunner. Faktisk var de fleste nokså lite interesserte i å felle Olav. Dette gjaldt særlig bøndene. Militærstrategien var lagt opp ut fra dette hensynet: «Svinfylkingen» bestod i at en gruppe menn stod tett sammen, der de som stod ute på sidene, holdt skjoldene rett fram, og de midt i holdt skjoldene opp. I midten stod bøndene, som av den grunn ikke kunne rømme, mens de mer profesjonelle krigerne stod på sidene og tok imot støyten. Tore Hund hadde den desidert vanskeligste oppgaven på Stiklestad: Han skulle gå bakerst og «sjå etter at mannskapet ikkje trakk seg attende når hær-ropet let og hærane såg kvarandre.»

Beretningene om de talløse drepte er nok ellers blant overdrivelsene sagaforfatterne gjorde seg skyldige i. De kong Olav virkelig ville ta, var de som hadde sveket ham. De fleste av dem som mistet livet, var de som av personlige grunner var i fiendskap med hverandre.

Stiklestad som forlik

Stiklestad ble et slag. Men det kunne endt annerledes. Motstandernes leder Kalv Arnesson hadde to brødre i kong Olavs hær: Finn og Torberg. Rett før slaget møttes de, og Kalv sa rett ut at han helst øns­ket forlik. Men det var vanskelig å komme rundt Knut den mektige, og de fleste stormennene så seg bedre tjent med Knut enn Olav. At en ledende familie som Arnmødlingene hadde menn på hver side, er et tegn på hvor lite dyptgående konflikten var. Dette var en helgardering som ville sikre familien seier uansett utfall.

I ettertid var det det nasjonale og religiøse som ble hovedsaken ved Stiklestad, men for samtidens menn var det personlige motiver som spilte hovedrollen. Flere ganger under slaget oppstod det forvirring om hvem som var motstanderen, noe som ikke er overraskende tatt i betraktning at man ikke stilte med uniformer og sjelden kjente hverandre av utseende.

Å sette slektninger sammen, som Olav den hellige insisterte på, var også en måte å motivere til kamp på. Dette var ikke en tid da folk var villige til å ofre sitt liv for konge og fedreland. For slektninger og venner var de derimot villige til å ofre mye. Fra mer pålitelige slagberetninger i islandske samtidssagaer vet vi at svært få menn mistet livet under slag. Også i europeiske slag var dødstallene som regel overraskende lave. Langt gunstigere enn å drepe en motstander var det å ta ham til fange og kreve løsepenger – det kunne være som å vinne i Lotto.

Samtidens sannhet

Det beste en stormann kunne gjøre når en konflikt mellom to herrer var under oppseiling, var å holde seg unna. Sigvat var kong Olavs mest betrodde skald, men før Stiklestad dro han beleilig nok på pilegrimsreise til Roma. Einar Tambarskjelve var enda mer pragmatisk. Da han hadde reist til England for å bli Knuts mann og fikk høre at kong Olav var på vei til Norge, ventet han med å dra hjem. Han var ikke videre fornøyd med Knut, men dro han til Norge, ville han bli nødt til å velge side. I England kunne han avvente resultatet.

Finnes det noen «sannhet» om Stiklestad? I etterkant ble det et avgjørende slag, men i samtiden handlet det mest om å slå ned en røverflokk, «omtrent slik man drepte ulv og bjørn», slik Kåre Lunden formulerte bondesamfunnets reaksjon på ufredsflokker. Dette lyktes så til de grader at et helt nytt bilde oppstod i ettertid, skapt av kirkens tilbøyelighet til å tolke jordiske nederlag som himmelske seire: Olav ble en martyr i Kristi bilde.

h.j.orning@iakh.uio.no

Artikkelen er oppdatert: 1. november 2016 kl. 11.09

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk