Klassekampen.no
Mandag 24. oktober 2016
Stilleben for dansefot: Henning Severud er Telephones. Foto: Maximilian Becker
Et party: Lydmalerisk albumdebut fra «moden debutant».
Til sola står opp

Album

Telephones

«Vibe Telemetry»

Running Back

HHHHJI

Det har vel gått litt inflasjon i å likestille all ny norsk elektronisk dansemusikk (i det sjiktet midt mellom Kygo og dansemusikk som er så alternativt at det er vanskelig å se for seg noen danse til den) med den såkalte Oslodiscoen, og i å utrope enhver fremadstormende produsent til vår «neste Todd Terje».

Så la oss aller først påpeke at Henning «Telephones» Severud debuterte så tidlig som i 2001, på en split-titommer med Annie, og dermed teknisk sett tilhører generasjonen FØR forrige tiårsbølge.

Men når det er sagt, ble det nesten et tiårsgap før han dukket opp igjen, på Prins Thomas’ Full Pupp-etikett, og gjennombruddet for to års tid siden kom med et par tolvtommere som for en gangs skyld ga mening til det pussige begrepet «scandobalearic».

Som skal betegne en slags skandinavisk melankolsk (?) vri på de baleariske øyenes sløye og sjangeroverskridende diskotek-tradisjoner. Ikke minst strandbarklare «The Ocean Called», utgitt på tyske Running Back flørtet nokså åpenlyst (kanskje også selvbevisst ironisk?) med slike ideer.

Når Telephones nå endelig debuterer med en fullengder på samme selskap, er det fortsatt med et tydelig atmosfærisk svevende synthlydteppelagt preg, og med låttitler som innledende «147 Stars». Men med en rytmikk som på samme tid er tilpasset mørklagte kontinentale dansegulv, og med en minimalistisk «edge» i den tidvis rent hissige trommeprogrammeringen.

Som ofte byr på nødvendig tyggemotstand og kontraster i lydbildet, slik drømmende «147 Stars» glir inn i ... fakslyder og harde, renskårne elektroniske kick-trommer på introen på «Sierra». Et betonggulv som gir solid fotfeste for påfølgende massive, men harmonisk velklingende teppelegging med riffete housepiano og synthpadklanger.

Særlig imponerer allikevel det særdeles sterke sistestrekket på dette generelt svært velkomponerte albumet. Her oppstår en rent hypnotisk «vibb» (sic!), der den programerklæringsaktige nyeksotikaperlen «Entropikália» glir inn i den ravende glade «Untitled (The Party)».

Og videre inn i lyden av en soloppgang opplevd i kjeller-ambiens, i nær-techno-opplevelsen av avsluttende «DTMF».

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 25. november 2016 kl. 13.59

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk