Klassekampen.no
Lørdag 22. oktober 2016
Lovens lune hånd: Lensmann Åge Løseth dekker to kommuner og et utall øyer i Sogn og Fjordane, og han kjenner de fleste i området. Men nærpolitireformen kan fjerne ham lenger fra folket i Askvoll, frykter han.
Politireformen kan kutte 160 lensmannskontor:
Lovens lange arm vinker farvel
Farvel, Lensmann? Folket på kroa i Askvoll ser langt etter lensmannen allerede. Foran krovert Tone Oddekalv og bak henne Marita Solheim og Ann-Kristin Håkegård Eidem.
To, en, null: Ved forrige politireform risset noen om lensmannskontor til enmannskontor i Askvoll. Hærverket ble aldri oppklart og skiltet henger enn så lenge.
Fulgte med: Da det var sommerfestival i Askvoll, var både politi og vektere på stedet på kvelden og i helga. Resten av året må bygda klare seg uten.
Gir ikke opp: Ordfører Frida Melvær (H) liker ikke de foreliggende planene for nedleggelse av politikontor, men håper kommunen blir hørt i høst.
Nær politimann: Betjent Jon Magnus Larsen bor i Askvoll sentrum, spiller fotball og kjenner bygdas unge.
Tryggheten: Lensmann Åge Løseth svarer på henvendelser på politikontoret i Dale. Han tror Norge mister tryggheten og nærheten lokale politifolk gir dersom lensmannskontorer legges ned over hele landet.
Øyer: Den siste ferja går ut til Værlandet i lys fra månen. Det er langt ut til øyene utenfor Askvoll, hvor det bor 900 fastboende.
Fdsfds:
Til det bedre: Ordfører Frida Melvær (H) mener politireformen kan forandre situasjonen til det bedre i Askvoll.
I bilen: Ruben Loftheim (i bilen) og Ole Marius Ask henger på brygga i Askvoll. De synes Askvoll er et godt sted å bo.
Reform: I to år har folket i Askvoll kjempet for et nærere politi. ­ Nå sørger nærpolitireformen for at lensmannen blir enda fjernere.

Det kan alltids bli verre. Lensmann Åge Løseth stiger rundt på kaia i bygda Askvoll i Sogn og Fjordane med et skuffet drag over ansiktet. Sola skinner, kalenderen skriver oktober, og det er nesten sommer i lufta. Folket sitter i solveggen utenfor kroa og humrer av gamle historier. Noen er ute med båt. Det er fredelige høstdager i den vakre bygda i havgapet utenfor Førde. Likevel dette alvorlige, skuffede, nesten litt usikre draget over lensmannens ansikt.

Politidekningen her ute i havgapet vest for Førde er svekket de siste årene. For få år siden hadde de to kommunene Fjaler og Askvoll hver sin lensmann, samt to betjenter hver. I dag er én av betjentene borte. I tillegg er Åge Løseth nå lensmann for begge kommunene. Da forrige lensmann i Askvoll gikk av, ble ikke stillingen lyst ut, og Åge Løseth deler nå tida han har mellom kontoret her ute i Askvoll og i Dale i Fjaler, drøye to mil inn i fjorden.

I dag er kontorene åpent bare på dagtid på hverdager. Skulle noe skje på kvelden eller i helga, må folket i Askvoll ringe til politiet i Førde, som kanskje har en tilgjengelig patrulje en time eller to unna. Skulle du havne i uføre på en av øyene lenger vest i kommunen, kan du legge på en snau time med båt. I praksis vet Åge Løseth like godt som alle andre her ute hva som vanligvis skjer: Folk gidder ikke ringe. Politiet kommer jo uansett ikke.

Fakta:

politireformen

• Presentert i mai 2015 av regjeringen, med støtte fra Venstre, Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet.

• 27 politidistrikt er redusert til tolv. Målet er blant annet bedre fagmiljø i distriktene.

• Reformen tar også til orde for færre lensmannskontor. Forrige uke la de nye politidistriktenes arbeidsgrupper fram sine forslag.

• En oversikt fra Politiforum viser at totalt 160 av politiets 339 tjenestesteder foreslås nedlagt. Lensmannskontoret i Askvoll i Sogn og Fjordane er et av dem.

• I høst skal kommunene høres, før politidirektøren tar stilling i midten av desember. Politidirektoratet vil så ta en endelig avgjørelse på nyåret.

Politi i butikk

Åge Løseth mener politidekningen er uforsvarlig som det er her ute i vest. Men det kan naturligvis alltids bli verre. Han vandrer rundt på kaia og peker på ambulansebåten som ligger og dupper. Politiet bruker den hvis de må rykke ut til en av øyene, men den skal kanskje flyttes til nabokommunen, sier Åge Løseth og rister lett på hodet.

Lenge hadde han trua på at nærpolitireformen skulle gi bedre beredskap for folket her ute, forteller han. Den heter jo tross alt nærpolitirefomen. Men i dag, her han står og skuer innover den fredfulle bygda mens bølgene rolig slår mot kaia bak ham, har han akkurat fått nyheten han ikke ville ha. Fjernt skal bli enda fjernere.

– Jeg har ikke gitt opp, men hvis det som er lagt fram nå, blir stående, blir ikke dette noen nærpolitireform. Da ender vi opp med politi i butikk, sier han før han unnskylder seg og peker på telefonen som ringer og ringer.

– Ja, hallo?

– …

– Ja, hei, ja, sier han og trekker seg unna med mobilen klistret til øret.

I andre enden forteller en fortvilet kvinne om hva som skjedde i firetida natta før, om dramaet som utspilte seg på institusjonen der hun jobber mens de ventet på lovens lange arm, om hvor livredd og desperat og aleine nattevakta var mens tida gikk og gikk og gikk, og politiet aldri kom.

Politimester Bastian

Man skulle kanskje tro at den stereotypiske norske politimannen – en ubevæpnet, sivil politimester Bastian, som prater med unger, geleider ender over veien og kjenner alle – er like gammel som bygda selv. Slik er det ikke. Langt tilbake i tid var lensmenn og politi forskjellige ting. Mens lensmannen opprinnelig var et kontaktpunkt mellom bondestanden og staten ute i lokalsamfunnene, var politiet som ble etablert på slutten av 1600-tallet forbeholdt byene og rapporterte til kongen i København. Først i 1995 ble hele ansvaret for lensmannen flyttet fra fylkes­mennene til politiet.

De siste par hundre årene har det pågått en dragkamp mellom sentrum og periferi i norsk politi. Da formannskapslovene kom i 1837, krevde bondestanden at lensmenn skulle ansettes av de såkalte herredsstyrene. Embetsmennene protesterte, men i lensmannsloven av 1884 heter det at selv om amtmannen ansetter, må han velge en av herredsstyrets kandidater.

Slik har historien om norsk politi vært: Kompromisser mellom sentralmakten og distriktene. Da Norge skulle få sin første statlige politilov i 1926, beholdt kommunene – til store protester fra sentralmakten – sine lokale politivedtekter. Elleve år seinere vant sentralmakten fram da Norge fikk et samlet enhetspoliti underlagt Justisdepartementet. Det kommunale ansvaret for politietaten var borte, selv om lensmannsembetet fortsatt lå under fylkesmannen. Men også seinere har kommunene beholdt en hånd på rattet: De har kunnet blokkere nedleggingen av lensmannskontor i sin kommune gjennom en vetorett. Denne retten har de beholdt – inntil nokså nylig.

Hvor kommer så vår forestilling om politimester Bastian på bygda fra? Svaret ligger nærmere i tid enn man kanskje skulle tro. Med én statlig politilov, ble etterkrigstida en tid for sentralisering i norsk politi. Vi fikk blant annet det som i dag heter Kripos og også seinere Økokrim. Kanskje som resultat av denne bevegelsen oppsto spørsmålet om hva en norsk politimann skulle være. I 1981 la det såkalte politirolleutvalget fram en rapport der begrepet «nærpoliti» første gang defineres. Rapporten kan leses som et forsøk på å understreke betydningen av det lokale politiet etter en fase med sentralisering.

Det norske nærpolitiet er altså på sett og vis ikke mer enn 35 år gammelt, og ble da definert slik: Politiet skal ha et sivilt preg og være desentralisert, politifolk skal være generalister og virke i samspill med publikum, at politiet skal være integrert i lokalsamfunnet og prioritere forebyggende arbeid. Litt som politimester Bastian, kan man kanskje si.

Vetoretten som forsvant

Høyskolelektor ved politihøgskolen i Oslo Birgitte Ellefsen forsker på politireformer i et historisk perspektiv. Hun har studert nærpolitireformen justisminister Anders Anundsen (Frp) i disse dager ruller ut, og er en av mange som mener reformen vi nå står oppe i, trass navnet, bryter tvert med konseptet nærpoliti. Ellefsen mener dagens reform i praksis er fase to av en reform som ble iverksatt i 2000.

– Målet i 2000 var blant annet å legge ned lensmannskontor. Det klarte de ikke. Kommunene blokkerte gjennom vetoretten. Så da måtte man nøye seg med å redusere fra 54 til 27 politidistrikt og opprette Politidirektoratet. Med dagens reform mister kommunene vetoretten. Nå er det direktoratet og ikke kommunene som har siste ord. I årene etter forrige reform er lensmannskontorene litt etter litt blitt tømt for folk. Nå kan direktoratet si at det uansett ikke er noe der å bevare. Dette er utvilsomt en gigantisk sentraliseringsreform, og det vi ser nå er del to av denne reformen, sier hun.

Bakteppet for det som skjer ute i de norske politidistriktene i disse dager, er i stor grad etterspillet etter 22. juli. Etter Gjørv-kommisjonens nedslående funn, beordret Stortinget en utredning av politiet. «Politi­analysen» ble overlevert til justisminister Grete Faremo i 2013 og dannet bakgrunnen for dagens reform. I proposisjonen justisminister Anders Anundsen la fram for Stortinget våren 2015, heter det at målet er å skape «et nærpoliti som er operativt, synlig og tilgjengelig, og som har kapasitet og kompetanse til å forebygge, etterforske og påtale kriminelle handlinger, og sikre innbyggernes trygghet». Nærpoliti, altså. Det er det det heter. Men det er ikke dét det er i ferd med å bli, skal vi tro kritikerne.

Ville vesten

Utenfor Askvoll Sjøbuer, eller «kroa» som folket her kaller den, sitter en gjeng ansatte og gjester i solsteiken og nipper til kaffe og nyter den siste resten av en sommer som har strukket seg langt inn i oktober. I den idylliske småbåthavna like bortenfor gjør høstferierende vestlendinger seg klare for årets kanskje siste tur på fjorden. Krovert Tone Oddekalv sier hun er usikker på hvor mye de har å miste nå.

– Jeg syns alle reformer for tida er noe skit, for det er bare for å utarme distriktene. Men de har fjernet så mye fra politiet her de siste årene, at jeg nesten blir usikker på hvor mye vi har igjen å miste, sier hun.

Hun forteller om en episode for en tid tilbake da en mann gikk amok inne på kroa. Han hadde fått i seg stoff, sier hun. Han tok kvelertak på en person, slo en annen, truet folk på livet. De ansatte ringte politiet, men ettersom det var kveld, var det Førde som svarte. Det tok halvannen time før de var på plass. I løpet av den tida hadde gjestene og de ansatte på kroa selv klart å løse situasjonen, sier hun.

– Politiet i Førde sa bare «flott at du ringer, så får vi det inn på statistikken». Vi fikk også beskjed om å skaffe strips i tilfelle det skulle skje igjen, sier Tone Oddekalv og rister på hodet.

– Det som i alle fall er sikkert, er at vi ikke gidder å ringe lenger. Vi vet uansett at de ikke kan hjelpe oss. Hadde vi visst at de var rett borti her, hadde vi ringt oftere, men sånn som det er nå, vet vi at vi må ordne opp selv, sier hun og blir avbrutt av en av gjestene.

– Enten handler det om liv eller død, eller så kan du komme tilbake på mandag. Sånn er det blitt, sier han.

– Nedturen begynte etter forrige reform. Det var da de begynte å tappe oss, sier Tone Oddekalv.

Nye og gamle banditter

Et av hovedargumentene for å reformere dagens politi er at kriminalitets­bildet er endret.

På kroa i Askvoll prøver Tone Oddekalv, noen av hennes ansatte og et par gjester å beskrive kriminalitetsbildet i bygda der de lever. Det er ikke så veldig organisert, men de hadde en liten krimbølge for noen år siden.

– Men jeg tror de to karene har skikket seg, så nå er det rolig, sier en av herrene og kikker utover fjorden.

De blir sittende i solveggen og diskutere om ikke han ene har sittet inne, og om han andre har fått seg jobb.

– Opplever dere ikke utenlandske bander på raid her?

– Nei, det er vel de to lokale som har fått skylda for det meste.

Resten av gjengen nikker. En gang brøt de to seg inn på ambulansebåten, forteller en. Det gikk ikke så bra.

– Det var vel mørkt, eller de var rusa, for det viste seg at de tok med seg noen medikamenter som man bruker til å drive ut livmora, sier han, og de andre bryter ut i latter.

– De ble oppdaget og prøvde å rømme i en båt, men fikk ikke i gang påhengsmotoren, så de prøvde å ro. Men de rodde hver sin vei, så båten gikk bare rundt og rundt uten at de kom seg av flekken. Til slutt tror jeg ikke lensmannen orket å vente lenger. Han gikk hjem og la seg og sa at han like gjerne kunne hente dem dagen etter. Han visste jo hvor de bodde, sier han.

– Husker du da de skulle rane jokeren på Bulandet? spør en annen.

– Det er jo en time med ferje. De brøyt seg inn på kvelden. Så kom de vel på etterpå at de måtte ta ferja hjem igjen neste morgen. Da de kom i land, sto lensmannen og venta, sier han.

Det er langt ut til øygruppene Værlandet og Bulandet. Hva gjør de hvis noe skulle skje? Hvor går grensa for at de skal ringe politiet? På kroa sier de det skal mye til. Lenger ute i vest, på øyene helt ytterst, enda mer. I sommer gikk en krabbefestival av stabelen på en av øyene. Arrangøren sier at hun fikk beskjed fra politiet i Førde om at de ikke kom til å rykke ut uansett hva som skjedde. De leide inn en vekter og prøvde så godt de kunne, men de følte seg utrygge, forteller hun.

Drama i natta

Natta før denne solfylte, fredelige høstdagen, på en institusjon i en av bygdene i disse kommunene vest for Førde, ringte alarmen på en sengepost. Klokka var rundt fire da den ensomme, kvinnelige nattevakta gikk inn til en mannlig pasient. I ettertid forteller hun at hun gikk inn og spurte hva det gjaldt. Han sa ingenting, sier hun. Men så reiste han seg opp og løp mot henne. Hun la på sprang ut i korridoren med pasienten jagende bak. En ansatt på en annen avdeling kontaktet politiet. Ettersom det var natt, var det operasjonssentralen i Førde som svarte. De var én time unna.

Da hun snudde seg, så hun at pasienten hadde lagt seg ned på gulvet i korridoren. Han lå helt stille. Så ringte alarmen ved et annet rom. Hun var aleine på jobb og måtte nå ta seg forbi den truende pasienten. Da hun passerte ham, fikk han fatt i beinet hennes. Hun klamret seg fast til et rekkverk, men klarte ikke rive seg løs. Pasienten sparket og slo henne mens han brølte, sier hun.

Og politiet lot vente på seg.

Uforsvarlig, sier lensmann Åge Løseth om situasjonen i kommunene han har ansvar for. Det samme sier ordfører i Askvoll kommune Frida Melvær. På kveldstid og i helgene er lovens lange arm så langt unna at det ikke er akseptabelt, mener de. Sammen har de jobbet for en ny løsning, der bare ett av i dag tre lensmannskontor beholdes. Hvis alle ansatte flyttes dit, og de styrkes med én stilling, vil de kunne ha beredskap selv og ikke være avhengig av Førde på kveldene. De trodde de imøtekom politireformen på den måten, men i begynnelsen av oktober la en arbeidsgruppe i politidistrikt vest fram sitt forslag: Jo, da. De skal stenge to lensmannskontor. Men det ene som overlever, blir et såkalt tjenestested uten beredskap – altså åpent i kontortid, intet annet. Politi i butikk, som lensmann Åge Løseth kaller det.

Da har de ikke oppnådd annet enn at folket i Askvoll får enda lenger å reise til lensmannskontoret. Og nærheten er selve nøkkelen i det mange i Askvoll mener fungerer strålende: Forebyggingen og den tette kontakten med lensmannen og lensmanns­betjenten.

Lovens lune hånd

Grytidlig denne morgenen, da verken sola eller folket hadde stått opp, gjorde lensmannsbetjent Jon Magnus Larsen seg klar for dagen. Han er fra Larvik, men fikk jobb på lensmannskontoret i Askvoll i fjor og har bosatt seg i sentrum i bygda. Femtedivisjonslaget i bygda har fått en ny back. Diverse fester har fått en ny gjest og treningssenteret en ny kunde. På kroa sier folk at de er heldige som har fått en ung mann inn, en som har blitt kjent med de unge i bygda, en som følger med og vet hva som rører seg. Selv sier han at det nesten kan bli litt mye av og til. Folk vil diskutere saker, rykter, ting de har hørt enten de treffer ham på trening eller fest. Men han snapper opp mye på den måten og har god oversikt.

Hvis lensmannskontoret ikke hadde ligget her, men i Dale – der det nå kan ende opp – ville han kanskje bosatt seg i Førde, sier han. Det hadde ikke vært noen grunn til å bo her ute.

Denne nærheten mellom politiet og folket er lett å få øye på overalt i denne bygda. Når Åge Løseth vandrer rundt på kaia i Askvoll, for eksempel, blir en kar som skal med ferja stående og se på ham et par sekund før han sier:

– Åh, det er deg! Jeg kjente deg ikke igjen. Sist, da jeg var innom, hadde du vanlig skjorte, sier han.

Åge Løseth sier han får mye av informasjonen på butikken.

– Folk kommer bort og sier «Åge, en ting jeg har lurt på…». Det er nært og oppleves trygt, tror jeg. Så hvis jeg snapper opp at noe er på gang i et eller annet ungdomsmiljø, kan jeg be dem komme inn på en samtale. Så får vi diskutert det. Jeg får sagt at hvis dette fortsetter, kommer du til å bli tatt i løpet av noen måneder. Da kan du få dette på rullebladet. Det er med på å roe ned før ting går galt, sier han.

Når han går til butikken for å handle lunsj, støter han på en barnehage. På kontoret får han beskjed om at en kvinne vil treffe ham. Hun kommer inn og forteller at datteren og svigersønnen har fått barnevernet etter seg.

– Om det er en misforståelse, eller om barnevernet vet noe vi ikke vet, aner jeg ikke. Vi får ingen informasjon. Vi har vurdert å gå til pressen. Jeg tror det er trakassering fordi han heter det han heter til etternavn, sier hun, og Åge Løseth nikker, for han kjenner etternavnet og vet hva hun sikter til.

Åge Løseth spør om hun vil ha et møte med barnevernet, noe hun veldig gjerne vil. Så går han over gata, der barnevernet holder til. Når han kommer tilbake, sier han at hun og datteren kan få et møte klokka ett for å klare opp i eventuelle misforståelser. Damen takker hjertelig og går.

– Det er sånne ting som aldri havner i noen statistikk, sier han etterpå.

Et begrep til besvær

Birgitte Ellefsen ved politihøg­skolen mener politireformen Anundsen er i ferd med å gjennomføre bryter med rollen politiet har hatt i Norge siden tidlig på 80-tallet, og at ordet nærpoliti er klistret på for å roe ned kritikere. Det er ren retorikk, mener hun.

– Ordet nærpoliti finnes ikke i politi­analysen, som var grunnlaget for reformen. Da kritikken kom, ble reformen døpt nærpolitireformen. Men den bryter kraftig med tidligere definisjoner av nærpolitiet. Alle forskere er vel enige om at denne reformen er en sentraliseringsreform. Den gjør det mulig å spesialisere, noe som kan være bra til mange formål, men spørsmålet er hvilket politi vi vil ha.

– Vil tilliten til politiet svekkes hvis du har rett og de blir fjernere?

– Det er tusenkronersspørsmålet. Det finnes forskning blant annet fra Sverige, Danmark og Skottland, som alle har gjennomgått tilsvarende reformer som den vi nå står midt i. Det vi ser er at reformer er ekstremt kostbare, at det gir et fall i tillit og at det tar lang tid å bygge opp igjen, sier Ellefsen, som mener det skulle vært gjort et grundigere arbeid med politi­analysen.

– Den er fryktelig snever og tynt begrunnet. Det fastslås at kriminaliteten har forandret seg uten at det finnes gode svar på hvordan og i hvilket omfang. Hovedbildet er tross alt at kriminaliteten går ned og endrer form.

Birgitte Ellefsen er langt fra den eneste kritikeren. Stig O. Johannesen, som er professor i ledelse ved Universitetet i Nordland og spesialist i politi- og beredskapsorganisasjoner, har i boka «Politi i krise» hevdet at det er stor avstand mellom det granskingen etter 22. juli pekte på og det reformen nå består av. Mens Gjørv-kommisjonen tok til orde for forandringer i politiets kultur, holdninger og ledelse, har svarene nå blitt sentralisering, mer bevæpning og økt overvåking.

«Jeg er ikke i tvil om at sterke krefter i og rundt politiet i Norge, inkludert politikere, toppledere, justisbyråkrater og fagforeningsledere, aktivt er med på en utvikling som ikke styrker demokratiet», skriver han. Han fastslår også at det ikke finnes henvisninger i politianalysen til uavhengig dokumentasjon som underbygger hvorfor mer sentral kontroll skal gi effektivitet og kvalitet. Han beskriver analysen som «særdeles faglig svak», «usedvanlig enøyd» og «ikke et faglig dokument».

Et farvel til lensmennene

Åge Løseth oppholder seg i sentrum av Askvoll. Enn så lenge. Herfra har han oversikt over et nokså gjennomsiktig samfunn. Beredskapen er for dårlig, men de er nå her. Kollega Jon Magnus Larsen bor rett oppi gata, Åge Løseth har sitt kontor her et par dager i uka. Det er, som Tone Oddekalv på kroa sier, noe med at de faktisk er her.

– Er det noe, kan vi spørre Åge til råds. Vi kan stoppe ham på gata eller butikken. Det gjør man med folk man kjenner. Og han Jon er ute blant ungdommen. Det betyr mye, sier hun.

Da planene om en politireform kom, var mantraet at den nye kriminaliteten ikke kunne møtes med de gode gamle metodene. I Askvoll i 2016 spør mange seg på et vis om det motsatte: Om de nye metodene er i stand til å takle den gode gamle kriminaliteten. Inne på pauserommet sitter Åge Løseth med en politibamse bak seg og snakker i telefonen med en bonde som tipser om ulovlig hjortejakt i skauen.

Det er ikke bare bamser og alvors­prat og barnehagebesøk. En betjent er inne og avhører et vitne til et slagsmål. En annen betjent måtte reise til Molde på en fangetransport denne dagen, mens en er i Florø for å bistå i en sedelighetssak. De jobber med sånne ting også. Åge Løseth sier han er med på at det trengs fornying av politiet, at det kan være at spesialenhetene burde styrkes. Men han skulle ønske «grunnfjellet» ble bygget først.

– Det er fredelig her. Heldigvis. Men jeg går ut fra at hensikten med reformen ikke er å gjøre det verre, sier han.

– Hvordan bygge grunn­muren?

– Vi kan slå sammen noen kontorer, fordele folkene vi har per i dag på en slik måte at vi får beredskap kveld og helg. Da har vi en grunnmur uten at vi trenger flere folk, og vi består her ute i distriktene. Så kan vi i neste omgang begynne å se på hva vi trenger av særorganer på toppen av det, sier han.

Skal det politiet mange lokalsamfunn kjenner som en lun hånd på tuppen av lovens lange arm, bli til en hard knyttneve som bare dukker opp når det smeller? I så fall taper vi noe viktig på veien, sier Åge Løseth. Han tror ikke folk aner hvor mye politiet får gratis fordi lensmennene fortsatt er der ute i bygdene, i de små samfunnene der alle kjenner alle.

Senterpartiet var, sammen med Miljøpartiet De Grønne, ensomme motstandere av reformen da den ble banket gjennom i Stortinget. Parlamentarisk leder i Sp Marit Arnstad mener Gjørv-kommisjonen ble misbrukt og at svarene fra departementet var gitt på forhånd: Større enheter er løsningen.

– Jeg syns det er foraktfullt å bruke et begrep som nærpoliti om en slik reform. Jeg spør meg: Hvilken type kriminalitet er det vi må møte som rettferdiggjør at vi må legge ned så mange lensmannskontor? Det er ikke skarpstilt overfor Stortinget, sier Arnstad.

Arnstad har vært Norge rundt på besøk hos lensmenn og mener å se en trend: De små lensmannskontorene er viktige støttespillere for kommuner, for barnevern, for skoler. De er gode på å reagere fort, før ting sklir ut.

– Dette velger vi nå å gi slipp på. Det er en prioritering: Etterforske de store sakene i stedet for å drive lokalt arbeid. Jeg er enig i at det må legges inn flere ressurser på å møte den nye typen kriminalitet, men de begynner i feil ende, sier Arnstad, som vil legge ned Politidirektoratet.

Anundsen: For små

Når Anders Anundsen overfor Klassekampen skal forklare hva ved reformen som gjør den nær, minner han blant annet om at hver kommune fortsatt skal ha én politikontakt ved sitt nærmeste lensmannskontor – selv om deres eget legges ned og større kontorer som dekker større distrikter blir gjennomgangsmelodien. Han påpeker at 120 av de 340 lensmannskontorene i Norge har under fem personer ansatt. I tillegg er han opptatt av å frigjøre tid for politiet til å være ute.

– Det at du kan håndtere saker lokalt gjennom et sterkt kompetansemiljø som er litt lenger unna, men likevel veldig tilgjengelig; alt dette er kjernen i det å skape nærpoliti.

Han vil skape «et likere politi» – for å effektivisere og frigjøre politikraft.

– I 2000 ble ikke et eneste lensmannskontor lagt ned, så du fikk ikke frigjort politikraft i den reformen. Denne reformen frigjør politikraft. Vi får politikontakter, kompetente forebyggere. Den lokale kompetansen ligger hos personene som jobber der, ikke i selve lensmannsbygningen. Og de som jobber der, skal fortsatt være ute i lokalmiljøene, sier Anundsen.

– Men vil de ikke flytte fra bygda?

– De trenger ikke flytte, sier han og viser til den såkalte bolystordningen, som sier at bosted skal vektlegges i ansettelsesprosesser og at politifolk skal kunne lokkes til å bo andre steder enn ved tjenesteenheten.

– Ser du kontrasten mellom nærpolitibegrepet fra 1981 og dagens reform?

– Nei. Hvilket nærpoliti ligger i selve lensmannskontoret? spør han.

– At en lensmann bor i bygda.

– Hva i reformen forandrer på det?

– Kontoret legges ned og han flytter?

– Og det kompenseres ikke ved politi­kontakter til hver kommune? Ved bolystordningen? Ved at politiet får kraft til å rykke ut når det skjer noe? spør Anundsen og legger til:

– Nå kan vi jobbe mer etterretningsbasert og rette politiinnsatsen inn der det faktisk er behov.

– Men kan den rullende patruljen gjennom bygda nå og da erstatte det daglige forebyggingsarbeidet?

– Nærpolitiet er ikke bare den rullende patruljen, det er også forebygging mot ungdom og spesielle miljøer. Jeg er helt enig i at tilstedeværelse, lokal­kunnskap og det å vite noe om stedet er viktig. Men det handler om at det vil være lokale tjenestemenn som vil være i de patruljebilene.

– Hvis de blir boende der.

– Hvorfor skulle de flytte? spør han.

I Danmark medførte en lignende reform enorme kostnader og dalende tillit. I Sverige snakker man nå om et politi i krise, etter en reform etter samme modell. Det tar tid, og det er dyrt, det innrømmer Anundsen – selv om han fastholder at våre nabolands reformer var motivert av sparing, mens den norske drives av kvalitetsheving.

– Jeg registrerer at noen ville hatt mer involvering og bedre tid. Jeg mener det er viktig å komme i gang med det som vil gjøre politiet bedre.

Ministeren ser heller ikke at nedlegging av en rekke lensmannskontor står i kontrast til begrepet nærpoliti.

– Det å tro at et lensmannskontor med en lensmann og en betjent skaper mer nærpoliti enn det politireformen faktisk frigjør. Det er feil! Jeg er helt sikker på at Askvoll får et bedre polititilbud med nærpolitireformen enn de har i dag.

Savnet etter Bastian

I Askvoll er ikke alle like sikre på at det blir bedre. Lensmannskontoret skal tross alt legges ned, slik det ser ut nå. Og det som bevares i nabokommunen, får like elendig åpningstid som de har i Askvoll i dag.

Frida Melvær er ordfører i Askvoll. Hun roser samarbeidet med lensmannskontoret på dagtid. Samtidig er hun enig med lensmannen i at beredskapen på kveldene og i helgene er uforsvarlig.

– Da kan patruljen i Førde være fra Bremanger til Balestrand. Det er et enormt stort område. I Askvoll kommune har vi i tillegg 900 innbyggere på øyer som ligger fryktelig langt unna. Det er en trist utvikling. Tilliten er redusert. Folk regner ikke med å få hjelp, så de ringer ikke. Så blir vi som kommuneledelse presentert for statistikken, sier hun.

Hun er ikke med på at folk som har valgt å bosette seg her ute må finne seg i at de ikke har samme politidekning som i byen.

– Vi har bodd her i generasjoner, vi har vært et oppegående og aktivt samfunn. Det er ikke vi som har flyttet fra tjenestene, det er tjenestene som har flyttet fra oss.

Frida Melvær representerer Høyre og sier hun først var optimistisk til reformen. Det som er lagt fram nå, er veldig skuffende, men hun sier hun fortsatt har håp. Kommunene skal høres i høst. Hun mener hun har gode argumenter på hånd.

– Vi savner alle politimester Bastian, men kriminalitetsbildet har endret seg. Vi må ha et politi som kan håndtere det, så reformen har mye bra i seg.

– Men hvis det er innbrudd på ambulansebåten, da vet alle hvilken dør han Åge må banke på?

Det blir stille noen sekund, så klarer ikke ordføreren å holde latteren tilbake.

– Ja … Dere har kommet tett innpå folk her?

– Nei, men alle sier jo det samme: at de har skikket seg. Du og har vel merket deg det, at den krimbølgen er over?

– Jeg vil nøye meg med å si at kriminalitetsbildet i Askvoll fortsatt er oversiktlig, sier hun.

Ring til han Åge

Kveldsroen senker seg over Askvoll. Ordføreren har tuslet hjem i mørket. Jon Magnus Larsen er tilbake fra fangetransporten til Molde. En annen betjent er tilbake fra en dag med sedelighetsetterforskning i Florø. En dame har fått sitt møte med barnevernet, en bonde har gått på leiting etter et hjorte­kadaver, men ikke funnet noe.

Kroa er stengt, og det er stille på kaia. Siste ferje ut til Værlandet har akkurat gått, og fjorden ligger stille. Ingen tyver som ror i ring, ingen lensmann som står og ser på. Ambulansebåten ligger der, trygt fortøyd, og alle som bor i denne bygda har nok fått med seg hvordan de løste problemet med innbruddene: De fjernet medikamentene fra båten og oppbevarer dem nå et annet sted.

Det er stille på lensmannskontoret også. På døra til Åge Løseths kontor henger navneskiltet til forgjengeren. Åge Løseth har ikke sett poenget med å spikre sitt eget navn opp på et kontor han ikke vet om overlever.

Nattevakten på institusjonen kom seg til slutt løs. Hadde det ikke vært for at hun klarte å holde seg i rekkverket, tør hun ikke tenke på hva som hadde skjedd, sier hun. Hun holdt på å miste taket, men en fra en annen avdeling klarte å slå hendene hans bort med en stokk. En time tok det før politiet var der.

I etterkant av det nattlige dramaet har institusjonen laget seg det man kaller nye rutiner. De lyder slik: «Hvis noe skjer på natta: Ring Åge.»

– Det kan du hilse å si jeg gjør, sier nattevakten.

– Jeg ringer og vekker han Åge. Det føles som en trygghet å vite at han har telefonen på og ligger og sover i nærheten her, sier hun.

Det var noe justisminister Anders Anundsen sa, noe om at det ikke lenger er sånn at lensmannen er operativ og tilgjengelig 24/7. «Vi er ikke der lenger at gammellensmannen kan rykke ut overalt og være med på alt alltid», sa ministeren. Men enn så lenge er det akkurat der Åge Løseth er. Han ser ikke at han har noe valg. Da han tidlig denne formiddagen vandret rundt på kaia med mobiltelefonen klistret til øret og lyttet til kvinnen fra institusjonen, var det det han sa til henne, med sin rolige stemme. Skulle noe sånt skje igjen, at en pasient går amok og blir voldelig midt på natta, må de selvfølgelig ringe og vekke ham.

Er det krise, får det heller være at lensmann Åge Løseth egentlig har fri og ligger hjemme og sover. De kjenner ham jo, tross alt. De vet hvor han bor. Telefonnummeret hans er i katalogen, og han er jo her og passer på, langt ute mot havet vest for Førde.

knuto@klassekampen.no

farteinrudjord@yahoo.com

Artikkelen er oppdatert: 24. oktober 2016 kl. 11.33

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk