Lørdag 22. oktober 2016
Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Narkotikapolitikken har ikke feilet. Den er bygd på solidaritet med de svakeste, skriver Helge Waal.
Den norske suksessen

Kronikk

Klassekampen har rettet søkelys mot det avisen kaller en liberaliseringsbølge på rusmiddelfeltet. De politiske partiene er i ferd med å programfeste avkriminalisering av bruk av illegale rusmidler, og mange krever heroinassistert behandling. Står vi overfor rasjonelle veivalg?

Det er ikke første gang Norge har opplevd linjeskifter på rusmiddelfeltet. På 1800-tallet opplevde Norge en dramatisk vekst av alkoholbruken. Dette rammet særlig den fremvoksende arbeiderklassen og småkårsfolk. Resultatet var både edruskapsbevegelsen og alkoholkritiske holdninger i arbeiderbevegelsen. Tidlig på 1900-tallet kom en forbudstid som nokså raskt ble erstattet med Vinmonopol og skjenkebestemmelser. Edruskapsloven og folkevalgte nemnder ble utviklet som rammeverk for en bred forebyggende og kurativ innsats.

Med økende vitenskapstro kom helsevesenet mer på banen i 1930-årene, særlig etter at Karl Evang ble medisinaldirektør. Somatiske og psykiatriske sykehus skulle ta imot brukere både av legale og illegale rusmidler. «Alkoholistomsorgen» fikk helseorienterte institusjoner. Edruskapsloven ble utvidet slik at den også gjaldt illegale rusmidler. SKN – Statens klinikk for narkomane i Hov i Land ble opprettet som et spesialsykehus i 1961. SKN var lenge Nord-Europas eneste spesialklinikk og Norge var i front med å behandle rusmiddelproblemer som helseproblem.


Så på 1960-tallet skjedde det noe. Aktørene i norsk samfunnsliv var med relativt god grunn blitt oppskremt av en sterk økning i bruk av ulike fremmedartete rusmidler. Helsevesenet så en «samfunnsmedisinsk epidemi» som rammet de mest sårbare. Karl Evang – og mange med ham – manet derfor til en mobilisering av alle gode krefter i kommuner og fylker fra helsevesen til skoleverk og politi.

Brukeren av illegale rusmidler ble en slags smittekilde. Det gjaldt å minske sårbarheten hos ungdom med utbygging av uteseksjoner og fritidsklubber, styrking av idretts­organisasjoner og lokalsamfunn. Politiet og tollvesenet skulle forsterke kampen mot illegal innførsel og spredning av rusmidlene. Legen skulle forskrive mindre avhengighetsskapende medikamenter. Samtidig skulle man behandle «de syke» med tiltak som ungdomskollektiver, ungdomspsykiatriske team og behandlingsinstitusjoner for voksne.

Dette var grunnleggende sett en helsebasert politikk hvor straff og politi hadde en begrenset plass. Maksimalstraffen for lovbrudd knyttet til narkotika var et halvt år. «Krigen mot narkotika» som begynte på slutten av 1960-tallet hadde andre røtter. Begrepet ble først lansert av president Nixon i 1971 og ble et slags kamprop for president Ronald Reagan fra 1981. Narkotika ble beskrevet som samfunnets fiende nummer én. Norge fulgte som vi oftest gjør, lydig med. I løpet av få år fikk vi et dramatisk linjeskifte – «moralsk panikk» har enkelte kriminologer kalt det.


I 1964 vedtok Stortinget en økning av strafferammen til to års fengsel, så i 1968 til seks år, i 1972 til ti år, i 1981 til 15 år og maksimal livstidsstraff på 21 år kom i 1984. I denne perioden utviklet de politiske partiene en panikkpreget konkurranse om å heve strafferammene, med Høyre og Arbeiderpartiet i front. Høyre foreslo en «narkotikageneral» som skulle lede kampen. Carl I. Hagen foreslo at de «narkomane» skulle sendes til Jan Mayen. SF-dronningen Hanna Kvanmo kommenterte oppgitt at hun ikke kunne være «mindre mot hasj enn han Kåre Kristiansen». Resultatet var at Norge fikk Vest-Europas strengeste narkotikalovgivning.

Begrepet «det narkotikafrie samfunnet» kom fra øst, fra det venstreradikale RNS, Riksförbundet Narkotikafritt Samhälle, som også etablerte «Hassela-kollektivene». De narkoman ble sett som offer for klassesamfunnet. «Flumliberalerna» – liberale journalister og politikere som ville redusere forbud og restriksjoner, ble ansett som nyttige idioter for kapitalen. Tvang var en nødvendig ramme, hvor rusbrukere og behandlere kunne dele hverdagen og kjempe for et verdig liv.

Utviklingen stanser ikke der. Rusbruken ble preget av økende intravenøs bruk av heroin og amfetamin og tilhørende økning i hiv-smitte og overdosedødsfall. Dette har medført prioritering av smittevern med utdeling av «rene sprøyter» og legemiddelassistert rehabilitering. Skadereduksjon er blitt en akseptert målsetting. Helsevesenet er utbygget og regionalisert med rusmiddelbehandling som en av oppgavene til landets mer enn tjue helseforetak. TSB – tverrfaglig spesialisert behandling – er et utviklingsfelt. Norge har som det første landet i verden fått en egen medisinsk spesialitet – «rus- og avhengighetsmedisin» og også de andre profesjonene i feltet har spesialutdanninger. Brukerorganisasjonene har fått en betydelig plass og viktige roller. Samtidig har kommunene utviklet en rekke tiltaksformer med ruskonsulenter i Nav, ulike arbeidstiltak og botiltak, ofte sammen med oppsøkende tiltaksformer.


Det er derfor en destruktiv forenkling å beskrive norsk rusmiddelpolitikk som moden for skraphaugen og feilaktig å hevde at vi trenger å bytte til et helsekonsept som tiltaksgrunnlag. Narkotikapolitikken er en del av en norsk rusmiddeltradisjon hvor storsamfunnet og lokalsamfunnet har ansvar for livsvilkårene til den enkelte. Det er elementer av moralisering og utstøting, men det er sterkere tradisjoner for solidaritet og beskyttelse. Det er sterke tradisjoner for skepsis mot all rusmiddelbruk og motstand mot nye midler. Det er betydelig skepsis mot den formen for radikalisme som dyrker rusen og forakter vanlig liv og innsats.

Så er da også rusmiddel­situasjonen i Norge relativt akseptabel. Befolkningen i Norge drikker under gjennomsnittet i Europa. Norsk ungdom røyker mindre hasj, drikker mindre alkohol og bruker sjeldnere andre rusmidler enn snittet av europeisk ungdom. Vi kjører mindre i fylla, er sjeldnere ruset av andre rusmidler og medikamenter og har lav forekomst av aids og de fleste sykdommer som spres med blodsmitte. Norsk arbeidsliv er lite preget av rus, og de fleste vokser opp i hjem hvor rus er et lite problem.

Det er derfor underlig at nesten hele den norske presse og de fleste politiske partier har utviklet et slags aksiom om at «norsk narkotikapolitikk» har «feilet». Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen har tillatt seg å peke på at rusmiddelsituasjonen i Norge har mange positive trekk. For dette er han angrepet i flere påfallende temperamentsfulle innlegg. Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik har tillatt seg å nyansere utspill fra helseminister Bent Høie om avkriminalisering. Dette vekker sterk forargelse. Nyanser er ikke ønsket i denne «krigen» mot forbud, som likner på en slags ny vekkelse.


Vi kan enkelt forenes om at «krigen mot narkotika» er et fremmedelement som vi bør plassere på historiens skraphaug. Strafferammene og bruken av straffeloven overfor brukere kan og bør reduseres, men frislipp og legalisering vil med stor sannsynlig ha betydelige negative konsekvenser.

Det narkotikafrie samfunn er først og fremst en illusjon, men i begrepet ligger også en forventning om solidaritet og villighet til å gi av eget liv for at andre skal få større muligheter. Norsk rusmiddelpolitikk har en viktig ideologi om beskyttelse av de sårbare og solidaritet med rusmiddelofre. Vi har ikke Europa-rekorden i overdosedødsfall. Det er for mange som dør, men ingen har til nå kunnet sannsynliggjøre at heroinassistert behandling gir svar på problemet.

Vi må nok gå den lange veien mot bedre og mer langsiktig innsats fra en rekke offentlige og ideelle aktører.

helge.waal@medisin.uio.no


Artikkelen er oppdatert: 26. oktober 2016 kl. 09.24
Torsdag 16. februar 2017
KronikkTrumpologien, læren om Donald Trump, er i dyp krise. Den har nærmest havarert i startgropene. Vi er kommet i den sensasjonelle situasjon at store deler av verden elsker å hate verdens...

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk