Klassekampen.no
Fredag 21. oktober 2016
Grisgrendte strøk: Kinas svineproduksjon har tidligere vært basert på småbønder, skriver Øystein Heggdal. Disse bøndene redder grisene sine fra oversvømmelse i Lanxi. Foto: China Out, AFP/NTB scanpix
Kinesere vil ikke bo på bygda mer. Derfor skal landbruket mekaniseres.
Fra fjøs til fabrikk

– Politikken er ganske enkelt å avfolke landsbygda, industrialisere og mekanisere landbruket og flytte folk inn til byene. Og det i en hastighet som hadde vært utenkelig i et vestlig demokrati.

Uttalelsen kom fra William Smiths i DeLaval Kina, en av verdens største leverandører til innendørsmekanisering i melkesektoren. Han skulle oppsummere kinesisk landbrukspolitikk for meg og en gruppe landbruksjournalister som var der på rundreise i september. Kinesisk landbrukspolitikk var så fjern fra europeisk at jeg og en utsending fra Østerrike startet å le. For der våre regjeringer legger opp til et desentralisert produksjonssystem og bygger ut bredbånd og veiforbindelser for at folk skal holde seg på bygda, er det akkurat det motsatte som skjer i Kina.

Ettbarnspolitikken og den helt spinnville industrialiseringstakten etter år 2000 har gjort at det begynner å bli vanskelig å få tak i kvalifisert arbeidskraft til industrien. Og det har ikke akkurat gjort rekrutteringen til landbruket noe enklere. Noe jeg fikk erfare da jeg spurte lederen for den kinesiske maskinbransjens fagforening:

–Rekruttering? Hahaha! De unge vil flytte til byen og jobbe i fabrikkene. Det er ingen som vil bo på bygda. Derfor må vi mekanisere landbruket, slik at færre hender får gjort mer arbeid, sa Yang Lin.

Som sagt så gjort. All jord i Kina er statseid, og de fleste bøndene har rundt 15 dekar som de har rett til å bruke. I 2007 ble det åpnet for at de kan ta denne jorda og gå sammen i kooperativer, eller leie den bort til kooperativer og på det viset få nok jord til at det er mulig å investere i maskiner. I Yancheng, en av regionene vi besøkte, var over halvparten av jorda drevet av kooperativer, fra null for under ti år siden. På ett kooperativ utafor Beijing hadde 365 bønder gått sammen og dreiv 6670 dekar selv, i tillegg til leiekjøring på totalt 33.000 dekar. De forsøkte å slå sammen mais- og hveteåkrene for å få større og mer sammenhengende arealer, og åkrene var nå mellom 133 og 330 dekar. Hver gårdbruker dreiv altså 90 dekar nå, opp fra 15 dekar for ti år siden. Færre hender i jordbruket, flere hender i industrien.

Det samme kunne vi se i kinesisk husdyrproduksjon. I 2008 var det en stor melkepulverskandale i Kina der sju babyer døde fordi melka hadde blitt tilsatt en flammehemmer. Dette var gjort for tilsynelatende å øke proteininnholdet igjen etter at melka hadde blitt vannet ut. Alle de nye reguleringene som kom på plass i kjølvannet av skandalen, har gjort at kinesiske småbønder presses ut. Det er nå meieriene selv som bygger melkefjøsene i Kina, og standarden for nybygg er mellom 1000 og 10.000 kyr på ett sted.

Også svineproduksjon er i rask endring. Kineserne har flere griser enn USA, Mexico og Canada til sammen, men produksjonen har hittil vært veldig uorganisert og basert i bakgårder med noen få purker. Også her trumfer sentralisering og profesjonalisering av produksjonen alt annet. Et kooperativ vi besøkte ved Shanghai hadde planene klare for bygging av et anlegg som skulle produsere 25.000 slaktegris i året.

Bakgrunnen for alt dette er selvsagt politikk fra toppen. I den inneværende femårsplanen er målet å øke selvforsyningsgraden fra 85 til 95 prosent, og selv om ingen vi snakket med trodde de kom til å nå målet innen 2020, var det flere som trodde det var fullt ut oppnåelig innen en tiårsperiode.

Hvordan dette så vil påvirke internasjonal landbruksindustri er et godt spørsmål, men vi kan i alle fall være glade vi ikke har en landbruksnæring som er avhengig av massiv eksport av bulkvarer. Landbruksjournalistene fra Australia, Canada og USA uttrykte bekymring for innstillingen deres egne land hadde overfor det kinesiske markedet: at det alltid ville være der. Det er nok ingen som kan konkurrere med nordamerikanerne på mais og soya, men det som foregår innafor veggene på et fjøs er helt uavhengig de naturgitte forutsetningene.

De er glade i store sprang i Kina, men det er mulig dette spranget er hakke bedre enn det forrige. Ei dame vi snakket med i en av de gamle bydelene i Beijing oppsummerte mange bind av økonomisk teori da hun sa:

– Klart de rike har blitt fryktelig mye rikere de siste 15 årene, men nå har om ikke annet alle råd til å spise skikkelig hver dag.

Ingen gjør kapitalisme så stort, fort og vilt som kinesiske kommunister.

oystein.heggdal@gmail.com

Øystein Heggdal, Marit Simonsen, Stefan Sundström, Anna Blix og Frans-Jan Parmentier skriver om natur, miljø og landbruk i Klassekampen hver fredag.

Artikkelen er oppdatert: 24. oktober 2016 kl. 10.47

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk