Klassekampen.no
Torsdag 20. oktober 2016
Vi lever ikke i et «postfaktuelt» samfunn. Politikk har aldri vært basert på fakta.
Postfaktultet

Det politiske sentrum er svært bekymret for Donald Trump og brexit. Iblant er dette sentrum også bekymret for høyrepopulismens framvekst på Kontinentet, men ikke mer enn at sentrum-høyre stort sett regjerer sammen med dem eller på deres nåde. En del av denne bekymringen skyldes angivelig at velgerne ikke lenger bryr seg om sannhet og at denne nye tendensen til å se bort fra virkeligheten truer demokratiet. Vi skal være på vei inn i det nye «postfaktuelle» samfunn der følelser erstatter sannhet.

Det er åpenbart riktig at høyrepopulistene juger og at Trumps tilhengere ikke har den samme oppfatningen det skandaløse som norske mainstream-medier. Men ellers er teoriene om det postfaktuelle i hovedsak uriktige.

For det første er det overhodet ikke nytt at politikere – av alle avskygninger – juger, spinner, forteller halvsannheter og pynter på virkeligheten. Det skjer særlig når noe viktig står på spill. For 1990-tallets norske landsmoder Gro Harlem Brundtland var det helt avgjørende å knytte Norge tettest mulig til EU. Derfor lovte hun at Vinmonopolet skulle overleve EØS-avtalen, at grensesamarbeidet Schengen skulle gi oss passfrihet i hele Europa og at faglige rettigheter ikke var truet av EU-medlemskap. Alt dette var åpenbart galt da det ble sagt – og utviklingen har gitt Gros kritikere rett.

Da president Bush hadde bestemt seg for å invadere Irak og drepe Saddam Hussein (som riktignok hadde vært en god alliert fram til han annekterte Kuwait), ble sannheten parkert. PR-konsulentene konstruerte «bevis» for at Saddam hadde masseødeleggelsesvåpen. Oppspinnet ble presentert i FN og videreformidlet av New York Times og VG som fakta.

Den amerikanske avisa har tatt sjølkritikk, VG har ikke. I England var det statsminister Tony Blair og hans spinndoktorer som formidlet de samme påstandene. Ettertida har uten tvil vist at to av verdens sterkeste militærmakter invaderte et land begrunnet med bevisste løgner.

Men viktigst er likevel dette: Politikk handler ikke om fakta. «Demokrati er noe annet enn opplyst enevelde, hvor en fyrste leder staten på bakgrunn av den best tilgjengelige kunnskap» som den danske idehistorikeren Frederik Stjernfeldt sier det.

Politikk er i bunn og grunn interessekamp; der ulike grupperinger i samfunnet kjemper om makt, innflytelse og ressurser. Men de siste 50 årene har det blitt mer og mer illegitimt for vanlige folk å kjempe for sine interesser. Det omdefineres gjerne av de dominerende media som kamp for «særinteresser».

Streiker fordømmes av det store flertallet av Europas redaktører som «uansvarlige» og «egoistiske». Mens finanselitene får fortsette etter krisa som om ingen ting var skjedd. Dette framstilles som «fakta- og kunnskapsbasert politikk»

Når amerikanerne støtter Trump og når britene stemmer for EU-utmelding, handler det ikke om at velgerne ser bort fra fakta, men at de ikke lenger tror på de etablerte politikernes «fakta» og fakta. Og ikke minst: De tror ikke lenger at de representerer deres interesser.

paul.bjerke@de-facto.no

Paul Bjerke er professor ved Høgskulen i Volda og forskningsleder i De Facto. Han skriver i Klassekampen hver torsdag.

«Politikk er i bunn og grunn en interessekamp»

Artikkelen er oppdatert: 24. oktober 2016 kl. 10.27

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk