Klassekampen.no
Tirsdag 18. oktober 2016
Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Alle bør kunne komme seg til sitt rådhus på maksimalt 45 minutter.
Hvor stor kommune?

Alle medier flyter over av argumenter for og imot sammenslåing av kommuner. Stort sett er folk imot, men det er ikke lett å se noe prinsipielt i motstanden – annet en at «ting bør være som de er!» Men det er sjølsagt helt bak mål å la departementsfagfolk eller Stortinget tegne opp kommunegrenser mot folkeviljen.

Når denne saka har låst seg fast, skyldes det ikke bare den velkjente konflikten mellom ekspertene og «folk flest». Den forrige kommunegrense-revisjonen – omkring 1963 – er sikkert studert av statsvitere og lokalsamfunnsforskere, men det har vært lite i mediene om deres resultater og konklusjoner.

Jeg var faktisk – som medlem av Stortingets kommunal- og miljøkomité – med på å reversere noen sammen- slåinger, men de fleste nye og noe større kommuner «gikk seg til», og fusjonene var etter noen år ikke lenger kontroversielle.

Det jeg ikke har sett noe til under de nye og intense debattene, er at veibygginga må ha vært en svært viktig grunn til at 1963-fusjonene ikke lenger er noe stridsspørsmål i det spredtbygde Norge.

Jeg våger meg på ei allmenn forklaring på at 1963-kommunene stort sett har «gått seg til»: Det kunne stilles det prinsipielle krav til kommunene at voksne innbyggere skal kunne komme seg til kommunesentret på maksimum 45 minutter. Da ville jeg anta at kommunen kunne fungere praktisk og økonomisk.

Men like viktig: Alle innbyggerne kunne utvikle en klar og stabil identitet som «lyngsværing», «hemsedøl» eller «mandalitt».

Da min far fra 1945 til 1951 var ordfører i Torsken på Senja, måtte han sitte – eller stå i styrhuset – i over to timer i en liten fiskesjark med kanskje 5 hk Sabbmotor for å komme seg på herredsstyremøte i kommunesentret Gryllefjord. Det var nesten ikke veier mellom skolekretsene. Knapt nok noen andre enn de som bodde på det gamle kirkestedet Torsken identifiserte seg som «torskeværing». Vi andre ville heller være «gryllefjæring», «sifjæring» eller kanskje «leikviking» – så lenge det bodde folk i Leikvika.

Et tiltak som krevde kommunal deltakelse i det ene fiskeværet, fikk lett folk i nabofjorden som motstandere – og med god grunn: De sentrale myndighetene var så ivrige etter å sentralisere oss at det var farlig å la nabobygda få en liten fordel – som Reidar Carlsen-penger til et filet-prosjekt – fordi det i neste omgang ble et argument for ytterligere sentralisering.

Etter at alle grendene i kommunen har fått veiforbindelse, er slike motsetninger redusert til nesten ingenting. Men mens folketallet i Torsken vokste i den første mannsalderen etter krigen, er det nå halvert på få år. Men det skyldes først og fremst sentralbyråkratiets intense kamp mot at ungdom skal bli fiskere – altså fiskeripolitikken. Men det er ei anna historie, som vi ikke forstår før vi får like mange arbeidsledige med mastergrad som resten av OECD-landa.

Så vidt jeg forstår folkeavstemningene, har ikke senjafolk noen interesse av å bli med i en storkommune. Men det spørs vel hva slags alternativer de har hatt å velge mellom? I dag må folk i Sørbygda i Torsken kjøre gjennom Kaperdalen nesten inn til regionsentret Finnsnes for å snu og kjøre tilbake gjennom Svandalen til kommunehuset i Gryllefjord. Slik er Senja skrudd sammen, med sine fjorder, fjell og daler.

Debatten må fortsette, lokalt og regionalt, og flere alternativer må på bordet.

ottar.brox@gmail.com

Ottar Brox, Knut Kjeldstadli, Arne Johan Vetlesen, Bente Aasjord og Wegard Harsvik skriver i Klassekampen tirsdager.

Artikkelen er oppdatert: 20. oktober 2016 kl. 14.21

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk