Klassekampen.no
Lørdag 15. oktober 2016
Søvnløs: Thomas Naley var krigsfange i Afrika under andre verdenskrig. Han husker endeløse dager i usikkerhet, og natta han ble fanget i en mislykket invasjon, men også fuktige kvelder på en fasjonabel bar i Casablanca. Prisen han betalte var et liv med søvnløshet.
Flere enn 600 nordmenn var krigsfanger i Nord-Afrika under andre verdenskrig:
Glemt fange
Undersak

Krever erstatning på vegne av krigsfangene

Nordmennene som var krigsfanger i Nord-Afrika under andre verdenskrig, har aldri fått økonomisk oppreisning for fangenskapet. Stortinget har opprettet en egen erstatningsordning for dem som var krigsfanger i Japan.

Odd Magne Havneraas er barnebarnet til Martinius A. Utheim, som var internert i Dakar. Siden begynnelsen av 1990-tallet har Havneraas jobbet for at disse fangene skal få erstatning.

– Det handler om rettferdighet. Dette er de siste av dem på rett side som ikke har fått oppreisning.

Havneraas har sendt mange brev og sittet i møter hos departementer uten at han har kommet noen vei.

– Regjeringen er nødt til å se på dette, sier Havneraas oppgitt.

– Det blir sagt at fangene i Nord-Afrika ikke har fått oppreisning fordi fangenskapet ikke var så ille som de som var i Japan. Hva sier du til det?

– Det er det største tull. Dette er snakk om frihetsberøvelse. Alle som har vært utsatt for dette, er påført et traume.

Bestefaren Martinius A. Utheim var blant dem som klarte å rømme fra Dakar etter å ha lurt franskmennene til å gi fra seg skipets maskindeler (se hovedsaken). Bestefaren var svært preget av det han hadde opplevd resten av livet, forteller Havneraas.

Siden Havneraas startet kampen for 25 år siden, har Nord-Afrika-fangene falt fra i tur og orden. Nå er det bare tre igjen. For Havneraas handler dette nå om prinsippet om likebehandling.

Venstre har ved to anledninger foreslått for Stortinget at det opprettes en erstatningsordning for Nord-Afrika-fangene, men forslaget har blitt nedstemt. Odd Einar Dørum holdt et følelsesladet innlegg i Stortinget i 2006 der han blant annet sa:

«Jeg må innrømme at i denne saken slo det meg som en knyttneve i mellomgulvet da jeg ble kjent med gruppen. Jeg tror jeg må si det så personlig.»

Som justisminister hadde Dørum hatt muligheten til å gjøre noe med dette, men det ble ikke gjort.

«Jeg visste ikke noe om denne saken da jeg var statsråd», har Dørum sagt til Aftenposten. Nå er det ikke mange igjen av de glemte krigsfangene.

lines@klassekampen.no

Sjøslag: Høsten 1940 forsøkte de allierte å ta Dakar. Anders Naley tok bilder av slaget.foto: privat
Kjærlighet: Mens de var i fangenskap, tok Rolf og Valborg Welgaard sitt livs viktigste valg. Mange tiår seinere ble sønnen deres nysgjerrig på hva de egentlig opplevde i Alger under krigen.
Brev fra kongen: Jula 1942 fikk Anders Naley et håndskrevet brev fra kong Haakon VII. «Vi kan heller ikke i år tilbringe julen sammen med våre kjære, men i tankene møter vi alle hjemme og ute i tro og håp, og tillitsfullt lover vi hverandre å fortsette kampen til Norge igjen er fritt», står det.
Ung mann: Anders Naley mønstret på M/S Gabon før han fylte 18 år, i 1938.
Syklubben i Alger: Mens hun var internert i Alger, ble Valborg Welgaard kjent med noen norske kvinner som holdt til i byen. De kalte seg «Den norske syklubben i Alger».Foto: Privat
17. mai: Sjømannskirka i Alger arrangerte 17. mai-feiring for de norske krigsfangene.Foto: Privat
Sverre Alexander Welgaard
Krigsseiler: Anders Naley så mange av kollegene knekke sammen etter krigen. Selv har han klart seg ganske bra, og det tror han skyldes at han kort tid etterpå giftet seg og fikk barn. Nå er han enkemann.
Minner: Før han dro til sjøs, kjøpte Naley et kamera.
Skipsby: Naley på stamstedet i Skudeneshavn.
Få: Naley er en av tre gjenlevende Nord-Afrika-fanger.
Ukjent: Anders Naley (96) er en av krigsfangene du aldri har hørt om.

Anders Naley var 17 år da han dro til sjøs. Året var 1938 og skipet het M/S Gabon. Før han gikk om bord, kjøpte Anders Naley seg et kamera, og med det dokumenterte han de neste åtte årene til sjøs. Små bilder i svart-hvitt viser Table Mountain i Cape Town, en palmeaveny i Casablanca, mannskapet oppstilt på dekk, en hai på kroken, to sjømenn på kafé. Og så, blant alle bildene: et svært krigsskip som har blitt truffet av en granat. Svart røyk står til himmels. Bildet er fra Dakar i Senegal og er tatt i september 1940, under det som seinere ble hetende slaget om Dakar. Og der, på et skip midt i kryssilden, sto Anders Naley med fotoapparatet sitt. Det norske skipet kunne ikke komme seg noen vei, for motoren var plukket fra hverandre og fraktet til land. Sjømennene var nemlig krigsfanger om bord i sine egne skip.

I dag er det knapt noen som har hørt om de norske krigsfangene i Nord-Afrika. Og i motsetning til nordmennene som satt fanget i Japan under krigen, har de heller aldri fått noen økonomisk oppreisning for fangenskapet. Under andre verdenskrig var 639 norske sjøfolk internert om bord i båter og i leirer i Nord-Afrika av det nazivennlige franske Vichy-regimet. Dette er historien om noen av dem.

Fakta:

internert i koloniene

• 639 norske sjømenn var krigsfanger i Nord- og Vest-Afrika under andre verdenskrig.

• Nordmennene ble internert av det nazivennlige Vichy-regimet, som hadde kontroll over Sør-Frankrike og de fleste franske koloniene i Nord- og Vest-Afrika.

• De fleste av dem var internert ombord på sine egne skip. 179 av dem ble sendt i arbeidsleirer på fastlandet.

• 18 nordmenn døde i fangenskapet.

Inn i jungelen

Hos Riksarkivet får vi tilgang på en liste over sjømennene som satt i fangenskap i Nord-Afrika. Så vidt vi klarer å gjøre rede for, er det kun tre av disse som lever i dag. Anders Naley er en av dem. De to andre avslo å møte Klassekampen, en av dem fordi han fortsatt synes det er for tungt å snakke om årene som krigsseiler.

I dag er Anders Naley 96 år gammel. Han bor fortsatt i Skudeneshavn på Karmøy i Rogaland, hvor han er vokst opp. Ute har det blåst opp til storm, og på radioen er det varsler om flom. Veier er stengt, fly og ferjer er kansellert. Det er et værhardt folk som holder til her ute, nesten så lang vest som man kommer i Norge. Skudeneshavn er en seilskuteby, og hele 109 menn herfra var i den norske handelsflåten under andre verdenskrig. Naley har funnet fram bildene han tok som ung mann til sjøs.

– Her har du M/S Gabon, sier han og rekker oss et bilde av skipet han mønstret på i 1938.

Da visste han ingenting, verken om livet til sjøs eller om krigen som skulle snu alt opp ned. Naley hadde fått oppfylt drømmen og skulle være maskingutt.

– Jeg hadde ikke engang fylt 18 år, og jeg var førstereisgutt. Jeg visste ingenting, jeg hadde aldri vært i et maskinrom før. Det skulle jo ikke vært lov, humrer han.

M/S Gabon gikk i fast rute mellom Frankrike og vestkysten av Afrika, lastet med blant annet nøtter, kakaobønner, palmeolje og tømmer. Skipet tok seg opp gjennom elver og inn i jungelen, hvor aper satt i trærne og fulgte med. I maskinrommet, hvor Anders Naley oppholdt seg, kunne det bli opp til 60 grader varmt.

Så brøt krigen ut. 1. september 1939 gikk Hitler-Tyskland til angrep på Polen, og to dager seinere erklærte Storbritannia og Frankrike krig mot Tyskland. Det betydde at M/S Gabon fikk nye oppgaver. Nå gikk skipet til Amerika og derfra til Sovjetunionen, lastet med krigsmateriell til Vinterkrigen. 9. april 1940, da tyskerne gikk til angrep på Norge, var M/S Gabon i Shanghai.

På denne tida hadde Norge en av verdens største og mest moderne handelsflåter. 35.000 nordmenn var til sjøs på ulike handelsskip. Den norske eksilregjeringen overtok kommandoen over skipene og ga dem ordre om å komme seg til allierte havner.

I årene som kom skulle disse skipene, og sjømennene om bord, bli Norges viktigste bidrag til de alliertes seier over Nazi-Tyskland. Under ekstremt farlige forhold fraktet de store mengder krigsmateriell, drivstoff og andre varer mellom våre allierte. Da krigen var over, hadde 4500 norske sjøfolk mistet livet. Ingen andre grupper som var påvirket av krigen, led så store tap.

Likevel fikk ikke krigsseilerne den anerkjennelsen og hjelpen de fortjente da krigen var over. Blant annet tok det nesten 25 år med kamp før de fikk krigspensjon. Her hjemme var det få som visste om den jobben krigsseilerne hadde utført, og deres psykiske seinskader ble ikke tatt på alvor. «Avvisningen og fornektelsen de ble møtt med er et lite stolt kapittel i norsk historie», skrev daværende forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen (Ap) i 2013, da hun ga krigsseilerne en offisiell beklagelse på vegne av den norske stat.

Fanget i fiendens havn

Etter invasjonen av Norge ble M/S Gabon beordret i havn i Hong Kong. En engelskmann kom om bord og spurte hver og én av sjømennene om de var tyskervennlige. Alle sa nei. Så ble de sendt ut i tjeneste, men nå i et langt mer risikabelt farvann. Når som helst kunne skipet bli truffet av fiendens torpedoer eller bombefly.

I begynnelsen av juli 1940 la M/S Gabon til kai i Dakar i det som da var kolonien Fransk Vest-Afrika. Noen uker tidligere hadde Frankrike blitt invadert av Tyskland og var nå delt i to: Nord-Frankrike lå under Hitler, og i Sør-Frankrike hadde offiseren Philippe Pétain opprettet det nazivennlige Vichy-regimet. Fra London sto general Charles de Gaulle i spissen for «de frie franske styrker», som var alliert med britene i kampen mot tyskerne.

De franske koloniene i Nord- og Vest-Afrika lå nå under Vichy-regimet. Det vil si at M/S Gabon og de andre 26 norske skipene som lå i havn i franske kolonier, plutselig var i fiendens favn. I Dakar lå det åtte norske skip. De franske myndighetene tilbød sjømennene å reise tilbake til Norge, men nesten alle avslo, fordi de fryktet at det betydde å bli sendt ut i tysk tjeneste. Dermed var sjømennene blitt krigsfanger. Nå ante de ikke hva framtida ville bringe.

– I begynnelsen hadde vi det ganske fritt, forteller Naley.

Innimellom fikk de lov til å gå i land i Dakar.

– Hva gjorde dere der?

– Nei, hva gjør du når er 20 år? Det var både fest og passiar, smiler Naley.

Dagene gikk med til arbeid. For at ikke mannskapet skulle forgå i kjedsomhet, ble de satt til å male, slipe og fikse det de kunne på skipet. Aldri hadde M/S Gabon sett bedre ut. Når sjømennene hadde fri, dro de ut med en liten motorbåt for å fiske, eller de kapprodde om bord i små livbåter. Vinneren fikk en flaske konjakk, og andreplassen fikk en champagne. Men snart ble forholdene verre.

Rømte i hjemmelaget seilbåt

Internerte norske sjøfolk begynte nemlig å flykte, både fra Dakar og fra de andre nord-afrikanske havnene. De festet hjemmelagde seil på livbåter, snek seg rundt sperringer og vaktposter og holdt pusten mens lyskastere sveipet over vannet. Over halvparten av de norske krigsfangene i Nord-Afrika klarte på de utroligste måter å flykte. Noen nordover til Gibraltar, andre sørover til Freetown i Sierra Leone, som lå under britene. Franskmennene reagerte med å stramme inn friheten for dem som fortsatt var internert. De fjernet maskindeler fra båtene og lot ikke lenger fangene gå i land. Det ble slutt på fiskeutflukter og kapproing. Rømningsforsøk ville bli straffet med konsentrasjonsleir, truet franskmennene.

– Vi snakket jo også om å rømme, men vi gjorde det ikke, forteller Naley.

Dokumentarboka «Flukten fra Dakar» fra 1951, som samme år ble til en film med samme navn, tar for seg en av disse spektakulære rømningene. Noen av mannskapene om bord på skipet M/S Lidvard klarte å lage falske maskindeler, som lignet på dem franskmennene hadde fjernet fra motoren. Så spurte nordmennene pent om de kunne få låne de konfiskerte delene i noen timer for å la motoren gå litt, så ikke den skulle bli ødelagt. Planen var å bytte ut de ekte delene med de falske. Franske soldater kom om bord med maskindelene og holdt hele tida oppsyn med maskinsjef Bjarne Smørdal mens han arbeidet på motoren. Til slutt måtte Smørdal be stuerten om å invitere de franske soldatene til messa for å spise lunsj. I den lille tida han fikk til rådighet uten oppsyn, hentet maskinsjefen fram de falske delene og gjemte de ekte. På den måten fikk M/S Lidvard en fungerende motor. Noen dager seinere – i ly av nattemørket – sneik skipet seg ut av havna og fangenskapet.

Men Anders Naley ble værende i Dakar. På sitt stille vis protesterte de gjenværende sjømennene mot fangenskapet: De sørget for at det norske flagget alltid vaiet på skipet.

Slaget om Dakar

I september 1940 forsøkte de allierte å erobre Dakar. Planen var at Charles de Gaulle og hans Frie franske styrker skulle ta over kolonien fra Vichy-regimet. Anders Naley husker godt flyene som sirklet over havna og slapp ned flygeblader som oppfordret de franske soldatene til å skifte side fra Vichy til de Gaulle. Det funket ikke. Da gikk noen av Charles de Gaulles menn i land og forsøkte å forhandle, men til ingen nytte. De allierte satt så i gang et voldsomt angrep mot havnebyen. Det var da Anders Naley og de andre krigsfangene ble sittende midt i kryssilden.

– Krigsskipene lå og skøyt. Vi kunne se varmen fra skuddene. Skipene kom hele tida nærmere og nærmere. Så traff de et stort krigsskip og folk på land. Jeg så en mann gå på kaia, og så plutselig føyk splintrene, forteller Naley.

Rett i nærheten lå et dansk skip med olje om bord. Det tok fyr og brant i mange dager.

– Du må ha vært redd?

– Jeg kunne jo ikke gjøre noen ting.

Angrepet mot Dakar varte i to dager. Til slutt måtte de allierte gi opp og trekke seg tilbake. Og med det forsvant de norske krigsfangenes håp om å bli sluppet fri.

Den eneste kvinnen

Lenger nord langs den afrikanske kysten ligger Alger, en by som på denne tida var beryktet blant sjømenn for sitt tøffe og farlige havneområde. Også Alger lå under de franske Vichy-myndighetene, og her lå fire norske skip internert. Ombord på et av disse skipene, M/S Bosphorus, var den eneste kvinnen blant de norske Nord-Afrika-fangene. Hun het Valborg Reinstveit. I historiker Guri Hjeltnes’ bok om krigsseilerne, «Sjømann – lang vakt» fra 1995, er det et intervju med Valborg som innen krigen var over hadde tatt etternavnet Welgaard. Under fangenskapet i Nord-Afrika forlovet hun seg nemlig med Rolf Welgaard, som var andremaskinist på M/S Bosphorus. I 1944 fikk de en sønn.

Både Valborg og Rolf er døde, men sønnen, Sverre Aleksander Welgaard, lever i beste velgående. Han blir overrasket når Klassekampen ringer.

– Det er morsomt at du ringer nå. For jeg har nemlig et manuskript, forteller han.

De siste årene har Welgaard lagt ned utallige timer på å dokumentere foreldrenes krigsår, og særlig interneringen i Nord-Afrika. Han har trålet arkiver, lest andre sjømenns skildringer, gått gjennom foreldrenes brev og intervjuet en tante.

– Kanskje kan det bli en bok, sier han.

I en blå mappe hjemme hos Welgaard på Kolbotn utenfor Oslo ligger manuset. I en rød koffert ligger bildene, av to unge, forelskede sjøfolk, 17. mai-feiring i fangenskap, skitne sjømenn på dekk og «Den norske syklubben i Alger».

– Far snakket aldri om krigen, sier Welgaard.

I hele oppveksten var faren på sjøen og kom bare hjem i ferier. Moren fortalte mer. Men da Welgaard begynte å bli ordentlig interessert i foreldrenes historie, var det for seint. Da var begge døde. Sønnen fikk aldri stilt alle de spørsmålene han hadde ønsket.

– Jeg burde satt meg ned, spurt og gravd og tatt notater, sier han.

Mye har han heldigvis klart å finne ut på egen hånd. Og mens han jobbet med manuset, ble han minnet på alle de historiene moren hadde fortalt.

Valborg vokste opp på en gård i Hardanger. Hun fikk sju års skolegang før hun måtte ut og tjene til livets opphold. Tidlig hadde hun en følelse av at verden var så mye større, og hun ville ut og oppdage den. 18 år gammel flyttet Valborg til Lillestrøm for å jobbe som husholderske, så til Oslo. Men hun ville enda videre.

Da Valborg var 27 år gammel, i 1938, mønstret hun på skipet M/S Bosphorus, som fraktet varer og passasjerer mellom havner i Middelhavet og Nord-Europa. Valborg fikk jobb som «salongpike». Det var hun som hadde ansvar for oppvartning av kapteinen og passasjerer, reinhold av lugarer og røykesalongen. I maskinrommet jobbet den to år eldre Rolf Alexander Welgaard fra Hurum. Snart ble de to et par.

Den norske syklubben i Alger

Da Tyskland invaderte Norge, befant M/S Bosphorus seg i Middelhavet, på vei mot Gibraltar. Kapteinen mottok motstridende meldinger om hva han skulle gjøre. Fra Quisling-regjeringen kom det beskjed om å søke tilflukt i nærmeste nøytrale havn eller prøve å komme seg til Norge. Fra Norsk Sjømannsforbund i London kom det beskjed om å ikke la seg lure av Vidkun Quisling og bli der de var. Så kom det meldinger fra britene om at de ville beskytte norske skip.

Om bord på M/S Bosphorus ble det avholdt skipsråd, og alle besetningsmedlemmene var enige om å fortsette til den britiske havna Gibraltar. Skipet var allerede chartret av et fransk selskap, det vil si at selskapet hadde inngått en avtale om en slags leie av skipet i en begrenset tidsperiode. Da Frankrike ble invadert og Vichy-regimet opprettet, lå M/S Bosphorus i fiendens hender, fordi skipet var chartret av fienden. M/S Bosphorus fortsatte å gå i Middelhavet, men nå stort sett i konvoier med militær eskorte. Skipet fikk ikke lov til å forlate konvoien, og i slutten av juni 1940 ble det nektet å forlate havna i Alger. Valborg hadde egentlig bare tenkt til å jobbe om bord på M/S Bosphorus på én rundtur i Middelhavet. Nå var hun og resten av mannskapet blitt krigsfanger, overlatt til storpolitikk og tilfeldigheter.

Dagene var ensformige og trasige, skriver sønnen Sverre Alexander Welgaard i manuset sitt. Maten var sparsommerlig og besto for det meste av tørt brød som minnet om svisker. De hadde verken melk, kaffe, sukker, smør eller fløte. Men de fikk masse makaroni. Og grønnsaker og egg. Fordi de ikke hadde smør, ble eggene stekt i parafinolje.

– Far rørte nesten aldri makaroni etter oppholdet. Og mor måtte alltid steke eggene på begge sider i masse smør, smiler Welgaard.

Franskmennene fjernet maskindeler fra skipet, så ikke mannskapet skulle rømme. Men det stoppet ikke fangene på M/S Bosphorus. Nesten halvparten av mannskapet klarte å rømme om bord i små seilbåter laget av redningsbåter. De tok seg over til Gibraltar. Men Valborg og Rolf ble igjen om bord.

– De ville gjerne rømme, og de diskuterte det, men det var ikke helt enkelt, forteller Welgaard.

Inne i Alger var det på denne tida et lite norsk miljø rundt sjømannskirka og konsulatet i byen. Det ble arrangert 17. mai-markeringer, som krigsfangene fikk være med på. Valborg fikk kontakt med de norske kvinnene i Alger og møtte disse innimellom. Kvinnene ble kalt «Den norske syklubben i Alger». Og midt oppi fangenskapets monotoni og usikkerhet blomstret forelskelsen mellom salongpiken og andremaskinisten. Mens de var fanget, ble Valborg og Rolf forlovet.

Slutten på et fangenskap

Lenger sør, i Dakar, hadde franskmennene bestemt seg for å ta over M/S Gabon, skipet som Anders Naley var om bord på. Hele mannskapet fikk tilbud om å seile under Vichy-fransk flagg, og de skulle få godt betalt. Men alle sa nei. I mars 1941 kom franske soldater marsjerende om bord.

– Vi hadde pakket ferdig og stilte opp på dekk i hvite skjorter, forteller Anders Naley.

Franskmennene hadde med seg våpen og militærorkester. Og så kom spørsmålet om noen i det norske mannskapet ville melde seg frivillig til å fire det norske flagget. Ingen meldte seg. Det ble til at en av franskmennene firte flagget.

– Mens de gjorde det, spilte orkesteret «Ja, vil elsker», forteller Naley og blir blank i øynene.

Etterpå spilte orkesteret «Marseillaisen» mens det franske flagget ble heist. Nå ante ikke nordmennene hva som ventet dem.

– Det gikk så mange rykter. Noen sa vi skulle bli sendt inn i jungelen til fremmedlegionen.

Men herfra skulle alt bli bedre. Nordmennene ble satt om bord på et passasjerskip til Casablanca. Naley hadde på denne tida blitt offiser, og han fikk fin lugar og plass ved kapteinens middagsbord.

– Vi visste fortsatt ikke hva de skulle gjøre med oss.

– Var dere fortsatt fanger?

– Vi var på en måte frie, men vi måtte jo gå dit de sa vi skulle gå.

I Casablanca ble Naley og de andre nordmennene innlosjert på hoteller.

– Vi fikk frokost på hotellet og spiste middag i araberbyen. Og det var plenty med vin, det var det ikke mangel på. Vi hadde det fint i Casablanca. Det var løye der, sier Naley.

På kveldene gikk sjømennene på den fasjonable American bar og drakk. De var der så ofte at husorkesteret etter hvert begynte å spille Edvard Grieg hver gang nordmennene gikk inn døra. Etter noen måneder i Casablanca klarte den norske eksilregjeringen i London å forhandle Naley og de andre sjømennene i Casablanca ut av franske hender. De kom seg om bord på et skip til Lisboa og etter hvert derfra til England. Fangenskapet var over, men krigen raste fortsatt.

Konsentrasjonsleir i ørkenen

En annen nordmann som oppholdt seg i Casablanca på denne tida, var journalisten Lise Lindbæk, den første kvinnelige utenrikskorrespondenten i norsk presse. Hun var på flukt fra Frankrike og var i Casablanca i et år mens hun ventet på å få visum til USA. Anders Naley ble kjent med Lindbæk og gikk til henne for å ta timer i fransk. Mens Lise Lindbæk var i Casablanca, gjorde hun intervjuer til boka «Tusen norske skip», som er en beretning om de norske krigsseilerne.

Her kan vi blant annet lese dagboksnotatene til John Rudolph Rudzin, en latvisk-amerikansk fyrbøter som jobbet om bord på et norsk skip under krigen. Rudzin og resten av mannskapet var blant de virkelig utsatte Nord-Afrika-fangene. De fikk ikke være om bord i skipet sitt, men ble sendt i konsentrasjonsleirer i ørkenen i Marokko. De ble sendt fra leir til leir, den ene mer grusom enn den andre. Fangene ble satt til å bygge veier eller grave hull i bakken, under stekende sol og strengt oppsyn av franske soldater. Rudzin skriver: «Vi fikk bare tørt brød, og vann var en delikatesse! Vi sov rett på sand og møkk, i jordhytter uten vinduer og dører. Da regnet kom, gikk det rett gjennom taket, og vi hadde ikke noe sted hvor vi kunne beskytte oss mot fuktigheten.»

Til sammen 179 norske sjømenn ble sendt i Vichy-regimets leirer i Vest- og Nord-Afrika. Leirene med flest nordmenn var Said El Ayachi og Qued Sem i Marokko og Mecheria i Algerie. Den verste av dem var Qued Sem, hvor temperaturen kunne komme opp i 50 grader, og hvor de internerte måtte sove på sementgulv og klare seg med tørt brød og egg til middag. Mange fikk malaria og tyfus. Noen døde. «Vi led forferdelig; vi trodde aldri vi skulle komme levende ut», skriver Rudzin i dagboka. Men til slutt kom redningen.

Invasjonen av Nord-Afrika

I de første årene av andre verdenskrig raste det kamper i Nord-Afrika. Fra Libya rykket italienerne og tyskerne inn i Egypt, hvor de møtte britiske styrker. I nesten to år kjempet de fram og tilbake i det som har blitt hetende ørkenkrigen. I et forsøk på å angripe tyskerne og italienerne fra to fronter, bestemte de allierte seg for å invadere Vichy-Frankrikes kolonier i Nord-Afrika og derfra gå videre østover mot Egypt og Libya.

Natt til 8. november 1942 gikk mer enn 65.000 britiske og amerikanske soldater i land på den marokkanske og algeriske kysten. I løpet av to dager hadde de allierte overtatt viktige byer som Casablanca, Oran og Alger. To måneder tidligere hadde alle de norske fangene i de ulike leirene i Nord-Afrika blitt sendt til interneringsleiren Mecheria i Algerie. Nå ble alle disse endelig sluppet fri.

Denne natta i november ble Valborg og Rolf Welgaard og de andre norske krigsfangene om bord på M/S Bosphorus i Alger vekket av skyting. De allierte var på vei inn i havna med krigsskip og tusener av soldater. I to dager var Alger under angrep, fra lufta, sjøen og land. Det ble også skutt mot M/S Bosphorus, og båtsmannen ble truffet, men overlevde. Til slutt hadde de allierte tatt kontroll over byen, og nordmennene kunne endelig få lov til å forlate havna i Alger, etter to og et halvt år i fangenskap. Nå sto Storbritannia for tur.

13. februar 1943 var det duket for bryllup i den norske sjømannskirka i Glasgow, og Rolf og Valborg ga hverandre sitt ja. Året etter, i London, ble Sverre Alexander Welgaard født. Det året ble også Frankrike ble invadert av de allierte og Vichy-regimet falt. I ettertid har dette vært et betent kapittel i fransk historie. Lenge ble Vichy avfeid som illegitimt og uten forbindelse til den franske staten. Først i 1995 anerkjente Frankrike ansvar for handlingene som ble begått under krigen, og da særlig for regimets delaktighet i holocaust.

Valborg Welgaard ble boende i London til krigen var over. Hun var ferdig med sjømannslivet. Det ble aldri mannen. Mens sønnen ble født, var Rolf Welgaard igjen om bord på M/S Bosphorus på vei mot Vest-Afrika. Han fortsatte som sjømann fram til 1967, tre år før han døde av hjerteinfarkt, 61 år gammel. «I hvilken grad belastningene under krigen var årsak til eller medvirkende til dette blir antakelser», skriver sønnen i sitt manus.

Svært mange av krigsseilerne fikk store belastninger etter opplevelsene på sjøen i de skjebnesvangre fem årene. Overalt kunne det lure fiendtlige ubåter, torpedoer og bombefly. I årene etter krigen har mange av dem slitt med søvnproblemer og angst.

– Jeg merket verken på mor eller far at de ble dårlige av krigen. De må ha vært sterke mentalt, sier Welgaard.

Flaks og familie

Også Anders Naley fortsatte som sjømann gjennom krigen. Flere ganger var det nære på. Særlig husker han en gang midt ute i Atlanteren. Det var dårlig vær, og så gikk u-båtalarmen.

– Jeg hoppet ikke over bord. Jeg gikk og la meg og tenkte «nå får det gå som det går».

Og heldigvis gikk det godt for Anders Naley. Ikke bare overlevde han, han har også sluppet unna de aller verste seinskadene.

– Jeg fikk mer igjen av denne tida enn jeg ofret. Noen var helt vrak da de kom hjem.

– Hvorfor klarte du deg bra?

– Jeg har hatt flaks. Hele tida.

Naley var ferdig med sjømannslivet i 1946. Da dro han tilbake til Skudeneshavn og tok over som bonde på familiegården. Han giftet seg og fikk barn. Han tror familien er den viktigste grunnen til at han har klart seg.

– Det tror jeg reddet meg, sier han.

Men etter at vi har vært sammen noen timer, kommer det fram at også Naley har hatt sine vansker. Han forteller at han har slitt med søvnvansker hele livet, og han er skvetten.

– Noen mener at dere som var krigsfanger i Nord-Afrika burde fått oppreisning. Hva tenker du om det?

– Njæ, vi hadde det ikke noe verre enn andre. Nå er det for seint uansett.

Idet vi skal til å si ha det til Anders Naley, blir han stående litt i entreen og tvile. Så sier han:

– Kanskje jeg overilte meg litt da jeg sa ja til å bli intervjuet.

– Det er vel bra at folk får høre om dette?

– Men jeg vet ikke helt hvem det er interessant for.

– For nye generasjoner kanskje.

– Ja, kanskje.

Naley tenker seg om. I så fall har han et budskap:

– Ikke slåss.

lines@klassekampen.no

annikenm@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 26. oktober 2016 kl. 14.20

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk