Klassekampen.no
Fredag 14. oktober 2016
Dette kan vi: For å sikre at vi får torsk på menyen også i framtida, må vi bli like flinke til å lage klimatiltak som vi er til å fiske, skriver Marit Simonsen. Her fra skreifiske på Senja. Foto: Cornelius Poppe, NTB Scanpix
La oss ikke snakke om synkende stillehavsøyer. La oss snakke om torsken.
Ikke få panikk

Hold ut med meg gjennom dette tungsinnet: Vår tids største utfordring. Uante konsekvenser. Flom og naturkatastrofer. Grilling av kloden. Verdens sjette masseutryddelse. Du har hørt det før. Så hvorfor gjør vi ikke noe?

Kjenn litt på det. Hva skjer inni deg når du leser ordene over? For meg betyr det i alle fall maktesløshet. Dystopi. Skam. Samtidig føler jeg meg ikke helt ansvarlig. Jeg kan jo ikke noe for hvordan samfunnet er lagt opp?

Menneskets psykologi er nesten unikt dårlig til å håndtere de komplekse utfordringene klimaendringene utgjør. En ting er det med forståelsen av klimavitenskapen i seg selv, den har vi grep om. Du og jeg og samfunnet vet godt hvor det bærer, vi har forstått grafen, vi har fått med oss begreper som CO2-ekvivalenter og vitenskapelig konsensus. Men vi sliter likevel med å gjøre noe, alt er enten så fjernt, så komplekst, så skremmende, så skyld-induserende eller så problematisk i møte med vanene våre, at effekten er den totale lammelse.

Prøv denne samlingen ord isteden: Klimaendringene er en mulighet for økonomisk utvikling. Et helt energisystem må redesignes fra sløseriet i forrige århundre til en mye smartere måte å gjøre ting på. Det er en flott mulighet for å forbedre global kunnskapsdeling og samarbeid, og å skape en mer rettferdig verden.

Fikk du ikke litt mer lyst til å endre noe nå? Ordene kommer fra Per Espen Stoknes, klimapsykolog og forfatter av boka «What We Think About When We Try Not To Think About Global Warming». Forskningen på klimaendringer og psykologi ble nesten tidoblet på 2000-tallet, og er fortsatt i sterk vekst. Flere artikler, som «Climate Change and Moral Judgment» (2012) av Ezra Markowitz og Azim Shariff, forteller at dommedagsscenarioene medier og aktivister ofte legger frem, bare fører til apati. Vi må nok akseptere at mennesker heller vil bidra på vinnerlaget enn å sitte blant klagerne (enn om de har rett) – men slik det ligger an i dag kommer vi alle til å tape uansett.

Smak på disse ordene: Norge er et av få land som forvalter fiskebestandene på en bærekraftig måte. Det har vi tenkt til å fortsette med, men for å sikre den temperaturpåvirkelige raudåta som torskelarvene momser seg gjennom hver vår, må vi overføre forvaltningsevnene våre til klimatiltak. Da kan torsken fortsette å glede oss fra middagstallerkenen.

Skam er en lammende følelse, og det er nyttigere å snakke på en måte som bringer stolthet og glede. Hvis vi klarer å koble nødvendige tiltak til eksisterende kilder til stolthet og trygghet, blir også krevende endringer lettere å svelge, og vi blir både mer kreative og villige til å bidra ifølge psykologien.

I tillegg er mange av effektene av klimaendringene for fjerne for våre nærsynte skaller. Synkende stillehavsøyer og kraftigere orkaner får ikke den norske folkesjela til å hutre. Nei, vi må snakke om torsken. Når narrativet om klimaendringer handler om vårt ansvar for komplekst betingede problemer i fjerne strøk, melder hjernen seg gjerne ut. Så det er på tide å ta klimaproblemene inn i stua.

Noe annet vi må innse er hvor sosialt påvirkelige vi er. Vi tobeinte hårløse er fra historien vår veldig sosiale dyr som tar hint og vink fra andre så fort vi har dem i kikkerten. Det betyr at når miljø er trendy, drar man med seg andre på prosjektet. Kollegaen som sykler til jobb gjør det kanskje mer fristende for deg og. Å se naboen resirkulere er mer effektivt enn den fjongeste reklameplakat. Hvis de eneste som bryr seg om miljø er en og annen raring som står og plukker gjennom søpla (en ellers sosialt uakseptabel handling) er ikke det noe vi ønsker å identifisere oss med.

Det er fort gjort å snakke om at «alle kjører for mye, alle sløser strøm». Men det de fleste av oss hører da er: «Dette er greit, for alle gjør det. Dette er normen». Da taper miljøet, bare fordi vi ikke vil være den eneste ungen i gata med sykkelhjelm på.

Vi må absolutt snakke om klimaendringene. Masse. Hele tiden. Enkelte mener at å snakke optimistisk undergraver alvoret i situasjonen, og at vi må komme oss over disse teite psykologiske blokkeringene. Men vi som bryr oss om miljøsaken må i alle fall vite om alle verktøyene vi har. Ikke minst må vi anerkjenne menneskehjernen, når vi kan utnytte dens svakheter for å få den med på laget.

marit.simonsen@gmail.com

Øystein Heggdal, Marit Simonsen, Stefan Sundström, Anna Blix og Frans-Jan Parmentier skriver om natur, miljø og landbruk i Klassekampen hver fredag.

Artikkelen er oppdatert: 18. oktober 2016 kl. 14.47

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk