Klassekampen.no
Torsdag 13. oktober 2016
Også islam: Flere i islamdebatten hevder at Irans form for islam ikke er «ekte» – men for landets befolkning er den det, skriver Mina Bai. Her fra Teheran. foto: atta kenare, afp/ntb scanpix
Mange konvertitter blir nyttige idioter for bakstreverske mørkemenn.
Min islam

Forrige uke ble jeg tagget på Facebook av en profilert norsk konvertitt som ønsket å fortelle meg hva islam er. Den nedlatende innstillingen som ligger i å skulle fortelle meg hva «islam» er, begynner å få fotfeste blant troende debattanter. Dersom vedkommende hadde presisert at «hennes islam» eller hennes opplevelse av islam var noe annet, ville jeg sikkert bifalt. Men den selvhøytidelige prekenen fikk meg til å se rødt. Er folk som bruker den type hersketeknikker klar over hvor nedlatende de opptrer?

Det finnes mange tolkninger og strømninger innen islam. Da profeten var i live, praktiserte han islam på én måte i Mekka og på en annen måte i Medina, kalifene etter profeten praktiserte heller ikke islam på nøyaktig samme måten som profeten utøvde den selv.

Min fars islam, profetens islam, Medina-islam, Mekka-islam og kalifats-islam, Khomeinis islam, Ibn Khaldun-islam, Tariq Ramadans islam, Irshad Manjis islam er alle islam. Det er meningsløst å avfeie andres opplevelser av tro og opphøye sin egen som overlegen. Likevel opplever jeg stadig vekk at norsk-iraneres historier blir avfeiet og diskreditert. Man hører stadig gjentakelsen at Saudi-Arabias og Irans islam ikke regnes som islam.

Millioner av mennesker som bor i disse landene hører daglig fra alle kanter, fra familie og venner, gjennom media, fra politiske ledere, at den måten de lever på, de skikkene de gifter seg eller begraves etter, deres musikk, film, væremåte, kaféliv, kvinnesyn, straffe- og lovsystem er islamsk. For dem kan dette utsagnet være en fornærmelse. Mange av oss er ikke så heldig å kunne dra til utlandet og få oppleve en annen væremåte – mange av oss dør omgitt av denne tankegangen.

Tro er en subjektiv erfaring som kan være vakker. Men for hver vakker religiøs erfaring finnes en tilsvarende stygg erfaring blant én og en halv milliard muslimer. Jeg har full forståelse for andres tro og daglig forsvarer jeg retten til å tro, nettopp fordi jeg er klar over behovet for en religiøs reise.

På samme grunnlag blir jeg ganske støtt når noen kaller islam for nazisme. For meg er dette en personlig fornærmelse fordi jeg kommer fra en troende sufi-familie. Jeg møtte islam gjennom kjærligheten fra en far som dedikerte sitt liv til å gjøre godt som menneske, en far som reddet en kravlende edderkopp fra det persiske teppet og lot den vandre videre der ute, fordi han ikke ville ta liv.

Jeg er stolt av min oppvekst. Den religiøse oppveksten og de gode minnene den har etterlatt, kan ingen konvertere til. Jeg kaster ikke mat og prøver å holde meg unna løgn og baksnakk, selv om det er vanskelig. Jeg prøver å hjelpe de fattige og være takknemlig for livet. Dette har jeg fra islam. Samtidig er jeg hensynsløs i min aktivisme for at muslimske kvinner skal ha retten til å vise hud og hår. Dette er en kamp jeg sjelden ser at kvinnelige konvertitter er opptatt av. De er for det meste redd for at hvert eneste hårstrå er skjult i hijaben, av frykt for Guds eller menighetens fordømmelse.

Det er ikke de som er opptatt av å bekjempe æres- og skamkultur. De tingene vi andre har kjempet for å bli kvitt i generasjoner, pynter de på og stiller ut på sitt nyreligiøse alter – barnehijab og niqab for å nevne noen eksempler. Det er heller ikke de som kjemper for muslimske kvinners eierskap til egen kropp og seksualitet, slik den egyptiske aktivisten Mona Eltahawi gjør. De ser ingen behov å utfordre kvinners posisjon i islam i dag slik reformisten Irshad Manji har gjort, blant annet i den mye omtalte boka «The trouble with islam» (2004). De går heller inn i rollen som bakstreverske fotsoldater for mørkemenn med fornuften gjemt langt bak i hodet.

Som sagt, tro er personlig, og jeg respekterer at konvertitter utøver sin tro i et demokratisk, sekulært land som Norge. Deres vakre reise fortjener å bli fortalt.

Men på ingen måte står jeg stille når de nedvurderer og bagatelliserer reelle religiøse opplevelser av mine landsmenn eller avskriver vår kvinnekamp. Folk med avkappede lemmer og pisket kropp som rømmer fra Iran, stolte kvinner som vil kaste sin hijab og ha frihet i Norge, må få respekt og lov til å dele deres erfaringer.

Det minste vi kan gjøre for disse menneskene er å ikke bagatellisere deres livshistorier. Vi kan begynne med å ikke fortelle disse menneskene hva «islam» er.

mina_bai@hotmail.com

Lars Gule, Gyrid Gunnes, Bjørn Olav Utvik, Eivor Oftestad og Mina Bai skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.

Artikkelen er oppdatert: 18. oktober 2016 kl. 14.21

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk