Klassekampen.no
Torsdag 13. oktober 2016
Nesten alle norske kvinner tar mannens navn når de gifter seg. Bør det forbys?
Navn
FORELDET: Navnebytte.

Offentligheten plages av stadige diskusjoner om muslimske kvinners påkledning. Slike debatter er ikke nye. Vi som har levd en stund husker de meningsløst hatske utfallene mot guttenes hår (for langt) og jentenes skjørt (for korte) i de ellers glade 1960-årene.

I vår tid er det mer alvor. En betydelig del av befolkningen, heiet på av både velmenende og svært lite velmenende politikere, legger all slags kvinne­fiendtlig politikk og kvinneundertrykkende religion inn i hijaber og burkinier.

Men de samme kreftene legger jo aldri samme spekulasjoner om innhold og betydning til grunn når de vurderer nordmenns tradisjoner og moter. Ta ett enkelt eksempel: Giftermål.

Norske kvinner lar seg fortsatt føre av sin far nedover kirkegulvet der hun til middelalderske kristne besvergelser blir overlatt til sin kommende ektemann. Symbolikken er overtydelig og ikke til å misforstå.

Deretter fjerner kvinnene en av de aller viktigste sidene ved sin identitet, navnet, til fordel for et nytt etternavn – mannens. Fram til 1949 var slikt navnebytte påbudt. Fra 1980 ble navneloven kjønnsnøytral. Men fortsatt er det slik at 80 prosent av kvinnene som gifter seg heterofilt tar sin ektefelles etternavn. Halvparten av dem beholder sitt eget, men degradert til mellomnavn. Den siste store undersøkelsen om navnebytte ved giftermål er riktignok ti år gammel, men nyere, mindre studier bekrefter entydig mønstret.

Begrunnelsen er gjerne at felles etternavn er hyggelig, praktisk og et uttrykk for å høre sammen. Det er åpenbart sant, men alt dette kunne man like gjerne oppnå ved at mannen tok kvinnens navn. Og det skjer altså nesten aldri, helst når kona har et spesielt eksklusivt navn å tilby. For menn flest er navnebytte nemlig absolutt uaktuelt.

Fenomenet er naturligvis et resultat av en langvarig patriarkalsk tradisjon. Derfor beholder de aller fleste feminister og kvartfeminister sitt eget etternavn når de omsider gifter seg, gjerne etter å ha bodd sammen med mannen i 15 år og fått tre barn.

Men hva med flertallet, de tusenvis av kvinner som kler av seg sitt pikenavn? Blir de tvunget av mannen eller onkelen? Er skikken et ugjendrivelig bevis på middelaldersk kvinneundertrykking? Er dette uttrykk for skadelige religiøse tradisjoner som bør forbys?

Sjølsagt ikke. Det er forbausende livskraftige rester av en patriarkalsk struktur og kultur, der symbolene i stor grad har overlevd innholdet. Navneskiftet er ikke et uttrykk for at moderne norske kvinner eies av sin mann. Akkurat like lite som konfirmasjonen (for flertallet av ungdommene) betyr at de bekrefter sin kristne gudstro. Det er ganske enkelt slik man gjør.

Det gir ikke mening å bekjempe slike historiske symboler og riter med lovgiving og tvang. Det vet naturligvis alle hvis de tenker seg om, også de som vil bruke statsmakta og knappe politiressurser til å kle av muslimske kvinner.

paul.bjerke@de-facto.no

Paul Bjerke er professor ved Høgskulen i Volda og forskningsleder i De Facto. Han skriver i Klassekampen hver torsdag.

«For menn flest er navnebytte absolutt uaktuelt»

Artikkelen er oppdatert: 18. oktober 2016 kl. 14.21

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk