Klassekampen.no
Egenmelding:

Leser daglig: Donald, hver kveld før jeg legger meg. Og Klassekampen, Aftenposten og Dagens Næringsliv.

Politisk enkeltsak: Hvitsnippforbrytere som slipper straff.

Tror på: En balanse mellom makt og ansvar. Samfunnseliten har mye makt, men tar ikke ansvar.

Forbilde: Don Quijote, som lar fantasien overskygge virkeligheten.

Lydspor: I storsalen på Folkets Hus med ei sløyfe som er rød. Altså «Rumba med Gunn», fast allsang i bilen på vei til hytta.

Det verste du vet: Løgn, folk lyver om hvorfor de ikke har gjort det de sa de skulle gjøre.

Hva folk ikke vet om deg: Jeg har aldri vært så forelsket i kona mi som jeg er nå.

988 meter over havet, der Nesningsfjellet flater ut i gresskledde vidder, har noen bygget en hyttegrend. Den ligger like nedenfor tre­grensa. Slake fjellrygger omslynger det myke landskapet på alle kanter. I vest ligger Halling­skarvet, massivet som markerer overgangen til Vest-Norge. Nordover finnes Reineskarvet og Skogshorn, og etter dem, Jotunheimens spisse tinder. I sør, bare noen hundre meter unna, stiger Hallingnatten til værs. Lenge virket det som om sommeren aldri skulle forlate hyttene i Nesbyen. Men temperaturen begynte å falle da de første hytteturistene kom kjørende for noen dager siden. Nå er det tre minusgrader, og vinden har sluttet å blåse. De lave fjellbjørkene som kroker seg opp overalt, har begynt å fargelegge omgivelsene i nyanser av gult og oransje.

Alt dette er usynlig nå. Klokka er fire på natta, og det eneste lyset kommer fra stjernene.

Men i én av hyttene er lyset slått på. I et lite værelse sitter en 66 år gammel mann i en kontorstol. På furuveggene i værelset henger gamle avisforsider, sirlig satt i identiske sølvrammer. «Professor mener Økokrim bør granske Smiths Venner: Kan være økonomisk utroskap, bedrageri og skatteunndragelse» står det på en av dem, et Tønsbergs Blad som har gulnet siden utgivelsen i februar 2014. På en Klassekampen-forside laget samme vinter står det «Tapper politiet for toppfolkene: – Bekymringsfullt, sier professor». En tredje ramme viser en lederartikkel i Finansavisen. «Professoralt tøv om Nav-svindel», er tittelen. Den er fire dager gammel.

Fakta:
Petter Gottschalk

Alder: 66.

Sivil status: Gift, to døtre. Snart et barnebarn.

Aktuell med: Utspill om at saker mot trygde­svindlere bør henlegges og at politiet i stedet bør prioritere hvitsnipp­kriminalitet.

Bak mannen står to digre bokhyller. De er fylt av tykke bøker, rundt 80 titler i alt. De heter ting som «Strategic Knowledge Management Technology», «E-Business Strategy, Sourcing and Governance» og «Internett Child Abuse». Hver bok finnes i fem eksemplarer, og alle er skrevet av samme mann: Petter Gottschalk.

Petter Gottschalk er også professoren på avissidene og mannen som sitter i kontorstolen klokka fire på natta og skriver. Slik skal han sitte i seks timer til og skrive på boka som utlegger den definitive teorien om hvitsnipp­kriminalitetens natur og opphav, akkurat slik han gjorde i går og slik han skal gjøre i morgen. Han skal jobbe videre med en annen bok – «om den moderne konsernsjefens problematiske rolle» – planlegge forelesninger for internasjonale doktorgrads­studenter i jus i Stavern, amerikanske politistudenter i San Diego og bachelor­studenter i ledelse i Oslo.

– Jeg har aldri jobbet så mye som nå, sier han.

Kona og de to døtrene er bekymret. Det er ikke det at han jobber mye, det har han alltid gjort. Problemet er at det ikke kan vare. Om fire år når Petter Gottschalk pensjonsalder. Hva da, når undervisningskravet tørker inn, når professorlønna slutter og det ikke lenger er eksamensoppgaver å sensurere.

– Er du redd?

– Det blir rart. Jeg tror sånne som meg blir grønnsak veldig fort hvis vi slutter å jobbe. Det er mulig jeg vil forfalle dramatisk fort.

Enn så lenge ser Petter Gottschalk ut som en suksess. Han har symmetriske trekk, isblå øyne, brun hud og høye kinnbein, er slank og høyreist. Han er akkurat som en mann fra Frogner på Oslos vestkant skal være. Han kjører Mercedes, har hytte og snart ny båt i Risør. Den ene datteren er dommer i Oslo tingrett, den andre har tatt verdens beste businessutdanning på Insead i Frankrike.

Gottschalk er egentlig professor i ledelse og IT-sikkerhet, men det er som kriminolog og ekspert på økonomisk kriminalitet han har fått et navn som gjenkjennes også utenfor Norges grenser. De siste årene har både folk og politikere blitt klar over de enorme kostnadene knyttet til hvitsnippforbrytelser. Skandaler i selskaper som Yara, DNB, Telenor og Aschehoug, samt Panama Papers-lekkasjen, gjør at det skrives mer om korrupsjon, underslag og skattesnusk enn før. Det kan bli flere forsider på Petter Gottschalks hyttevegg.

Det virker som om livet har vært en sammenhengende fest. Da Petter Gottschalk kom til verden 27. mars 1950, ble han født inn i konsert­arrangørfamilien til Elsa-Mai Fusdal og Per Gottschalk. Ekteparet hadde brukt årene siden freden var kommet på å bygge opp Impresario AS, og hentet verdens fremste artister, dirigenter og kunstnere til Norge for å holde konsert. Jazzartister som Louis Armstrong, Nat «King» Cole, Miles Davis, Duke Ellington, Ella Fitzgerald og Billie Holiday, dirigenter som Leonard Bernstein og sangere som Jussi Bjørling, Marlene Dietrich, Barbara Hendricks og Edith Piaf er bare et lite utvalg av berømthetene.

Mange av dem bodde i perioder i familiens hjem i Holmenkollåsen i Oslo. Kjell Bækkelund og Robert Levin spiste middag hos dem omtrent annenhver uke. Flere ganger i måneden gjennom hele oppveksten satt lille Petter ved inngangen til universitetsaulaen og solgte ut programblad til konsertene.

– Da jeg var ti år, kom Louis Armstrong på besøk til oss. Det er ikke mange tiåringer i Norge som har blåst i trompeten til Louis Armstrong. Det gjorde jeg.

«Jeg er verdensberømt, spesielt i Oslo», pleide faren å si. Den dag i dag kan fortellingen om impresarioene Gottschalk leses i oppslagsverk, bøker og avisarkiver.

Petter Gottschalk husker en annen fortelling. Den handler om en feit, forskremt gutt. Den handler om to foreldre som ikke snakket sammen, om en voldelig far og en konfliktsky mor som forgjeves forsøkte å trøste.

– Jeg har prøvd å omskrive foreldrene mines historie mange ganger, sier han.

Det skjer ikke ofte at Gottschalk strever med å finne ut hva han skal si. Nå sitter han helt stille i lenestolen og leter etter ordene.

– Krigen tok fra dem mye. Faren min var bitter for at han ikke fikk studert. Etter krigen hadde han behov for å realisere seg selv.

Ved sida av kunsten og musikken var faren lidenskapelig opptatt av etruskerne, den mystiske folke­gruppen som befolket oldtidas sentrale Italia. Hverdagene fortonet seg slik: Faren kom hjem fra kontoret til middag og la seg etter måltidet til å sove. Deretter gikk han i kjelleren for å lese arkeologiske skrifter om etruskerne, før klokka ble åtte og han måtte i konsert i aulaen. Det var ingen plass til Petter og de to søstrene hans i denne timeplanen.

– Søstrene mine og jeg skulle bare vises fram for alle andre.

De fleste middager endte med at Petter ble sendt gråtende på rommet. Han trekker særlig fram ett måltid:

– En gang skulle jeg sendes på barnehjem. Fordi jeg hadde sølt ved middagsbordet.

Livredd ble han plassert i bilen og kjørt av gårde av faren. De kjørte til et ukjent sted. Der ble det avslørt at det hele hadde vært en lærepenge.

– Søl på duken, liksom. Det var sånne bagateller som gjorde at han ble sint.

En annen av farens leker gikk ut på at han var Ingemar Johansson, svensken som på 1950-tallet var verdens beste bokser.

– «Nå skal du få møte Ingemar», sa far, som om slagene var en spøk. Men de var jo ikke det.

Slik gikk det til det ikke gikk mer. I 1974 ble foreldrene skilt. Familien løste seg opp, de fem medlemmene dreiv i hver sin retning. Selv om det aldri var snakk om alvorlige overgrep, var behandlingen hjemme mer enn nok til at Gottschalk ble en fiasko på skolen. Han sleit seg fra Huseby skole via Voksen, Slemdal og Ris til Handels­gym. Han strøk seg gjennom fagene, men klarte til slutt å samle seg en artium.

– Med litt mindre flaks hadde jeg falt av og havnet på trygd.

Etterpå skulle han bli siviløkonom, men karakterene var altfor dårlige til å komme inn på Norges Handelshøyskole. Han forsøkte seg i St. Gallen, men strøk på opptaksprøven. Slik gikk det til at han i 1968 endte som student ved Technische Universität i Vest-Berlin.

I motsetning til det store flertallet av Norges 68-ere opplevde han der studentopprøret i sin ekte, kompromissløse form.

– Rudi Dutschke ble skutt da jeg kom til Vest-Berlin. Vi holdt oss i form ved å gå i demonstrasjonstog. Vi var ute i gatene tre ganger i uka, minst.

Det politiske grunnsynet som ble formet i studietida, har han holdt på. Han gikk i studiesirkler i regi av AKP og fortsatte å demonstrere. Den dag i dag stemmer han Rødt, selv om omgivelsene protesterer. Som i sommer, da Gottschalk og kona var på besøk på det korsikanske sommer­huset til et velstående par fra Frogner. Mens de satt der på en over­dimensjonert terrasse i vannkanten, nippende til hver sin paraplydrink, kom det fram at Gottschalk alltid hadde stemt Rødt.

– Så sier mannen, en rik forretningsadvokat, til meg: «Hvis du skal stemme Rødt, må du gi fra deg alle millionene dine, Petter!»

– Må du det?

– Selvfølgelig ikke.

Han lener seg tilbake i stolen, slår ut med armene. Han smiler med det ertende smilet som alltid ligger på lur.

– Målet med sosialismen er at alle skal ha det sånn som jeg har det.

Det var heller ikke planen at Petter Gottschalk skulle bli professor. 1980- og 1990-tallet brukte han i næringslivet. Spesialiteten var kabler, og i selskaper som Standard Telefon og Kabelfabrik og ABB ble han forfremmet omtrent en gang i året.

– Det var et jappeliv med BMW, eget forværelse, parkeringsplass og praktikant hjemme.

Det var berusende å stige i gradene, men etter hvert ble han innhentet av tomheten i topplederlivet. Kanskje var det derfor han sørget for at karrieren krasjlandet klokka kvart på fem 9. februar 1995. Han hadde overtatt som administrerende direktør i Norsk Informasjonsteknologi bare to måneder i forveien da han krevde at styret måtte gå. I stedet ble det han selv som måtte starte på nytt. Etter et kort intermesso som direktør i Statens kantiner begynte han på sin doktorgrad.

Hvitsnippkriminalitet – i Edwin Sutherland klassiske definisjon fra 1939 – er forbrytelser eliten begår mot reglene de selv har laget for å styre de andre. Fortellingen om hvitsnipp­kriminalitet er fortellingen om klassekamp ovenfra. Det er fristende å trekke en rett, rød tråd fra studie­dagene i Berlin til forskningen på de superrikes forbrytelser. Det ville også vært fullstendig feil.

– Jeg tok doktorgraden først og fremst fordi jeg ville vise at jeg kunne klare det. Det meste i livet har egentlig handlet om det, å vise at jeg mestrer det.

Som akademiker er Gottschalk kjent for sin såkalte bekvemmelighetsteori om hvitsnippkriminalitet. I offentligheten er han kjent som frittalende refser av toppledere, politikere og politiet. I perioden fra 2012 til 2014 hadde han politi­beskyttelse.

– Jeg har forsket på Hells Angels, og da har jeg selvsagt uttalt meg i mediene om dem. Så kom det fram informasjon om at noen i Hells Angels ville knuse kneskålene mine.

– Så skremmende.

– Nei da, det gikk fint. Det var noen utrolig ålreite politifolk som kom innom av og til.

Det er ikke bare i arbeidslivet at Petter Gottschalk har snakket seg inn i problemer. De som står ham nærmest, sier at han er så ærlig og direkte at det stundom blir plagsomt. Han har nesten ingen venner lenger. Problemet, sier de, er at han ikke blir flau.

– Jeg liker tabuer. Jeg pleier å spørre folk hvor mye de tjener og hvor ofte de onanerer. Det er helt forferdelig, egentlig. For sånt skyver folk unna.

– Hvorfor spør du om det, da?

– Jeg gidder ikke kjedelige sam­taler. Jeg orker ikke å snakke om Donald Trump. Jeg orker ikke når hyttenaboen kommer bort og spør «når kom dere opp, da?», «hvor mange dager blir dere nå, da?». Da svarer jeg heller «jøss, du har lagt på deg!».

Det har ikke bestandig vært lett å leve i samme hus som Petter Gottschalks munn. Han kan være sårende. Sammen med kona har han vært til familierådgivning «ganske mange ganger».

– Grunnen til at vi fortsatt er gift, er at vi ville så gjerne fikse det. Det vi fant ut, var at vi måtte senke forventningene til hverandre. Og til slutt ble vi veldig forelsket i hverandre.

– Har du blitt mykere med årene?

– Når jeg er sårende, pleier jeg å si at jeg jobber med det. Men det er ikke noen særlig framdrift.

Det rare er at ikke noe av dette høres trist ut når Gottschalk forteller. Han er ikke bare direkte, han er også direkte morsom. Han bommer bare av og til med timingen.

Som da han for noen år siden skreiv en roman om hvordan det er å jobbe på BI. En rekke av karakterene i boka var lett gjenkjennelige, og daværende rektor Tom Colbjørnsen krevde utgivelsen stanset.

Det endte med at de alle allerede trykte bøkene ble destruert. Det vil si, fem eksemplarer står ennå i bokhylla på hyttekontoret.

Petter Gottschalk får et infamt ansiktsuttrykk når han glir fingrene over bokryggen.

– Den skal selvfølgelig utgis. Om fire år er jeg jo pensjonist.

larsv@klassekampen.no

thb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 18. oktober 2016 kl. 10.38

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk