Klassekampen.no
Torsdag 6. oktober 2016
Et kors å bære: Samfunnets fellesarenaer vil være akkurat så preget av religion som borgerne er religiøse, skriver Lars Gule. Her fra korsvandring i Oslo i regi av Kirkens Bymisjon. foto: vidar ruud, NTB scanpix
Sekularisering betyr ikke at religion skal pakkes bort i skuffer og skap.
Sekulære samfunn

Hvordan skal vi forstå det sekulære samfunn? For mange handler det om at religion er en privatsak. Og som privatsak skal den ikke synes i det offentlige rom, men være tilbaketrukket. Med andre ord skal man holde religiøs overbevisning, religiøse symboler og religiøs praksis for seg selv, hjemme, «skjult» for andre. Men dette er en urimelig forståelse av det sekulære samfunn.

Sekularisering må forstås normativt på en annen måte, selv om privatisering av religionen opplagt er et sosiologisk aspekt av sekulariseringen. Det kan være uttrykk for at religionen ikke lenger har samme plass i like mange enkeltmenneskers liv som i tidligere tider, altså ikke dominerer livene våre på samme måte som før. I moderne samfunn er det utvilsomt prosesser som trekker religionene i en slik redusert og privatisert retning.

Et annet aspekt av sekularisering er religionens reduserte innflytelse på og i offentlige institusjoner og beslutninger. Det blir vanskelig eller umulig å bruke religiøse argumenter som begrunnelse for politiske beslutninger. Religiøse ledere får mindre innflytelse på politikken og staten bruker relativt sett mindre ressurser til religiøse formål enn tidligere.

Sist men ikke minst er det også en side av sekulariseringen at religionene oppgir store deler av sin forklaringskraft. De abdiserer til fordel for vitenskapen fordi det blir vanskelig å bruke religiøse argumenter for å forklare hele virkeligheten. I større og større grad dreier religionene seg om et begrenset utsnitt av virkeligheten og normative spørsmål. Den fysiske virkeligheten overlates til fysikere, kjemikere og biologer.

Slike sekulariseringsprosesser foregår innenfor alle religioner, om enn med ulik kraft og i ulikt «tempo». Under inntrykk av modernitetens krefter – økonomiske, sosiale, politiske og intellektuelle – endres alle religioner. Ingen er statiske.

Så kan man se denne utviklingen som positiv – og bejae sekulariseringen. Men man kan ikke kreve at individer skal avstå fra å tro eller å praktisere sin tro. For det er en del av denne prosessen også å forsvare individuell frihet og religionsfrihet. I et fritt og sekulært samfunn har vi alle rett til å tro og praktisere vår tro som vi vil, så lenge vi ikke skader andre.

Med utgangspunkt i moderne menneskerettighetstenkning kan borgerne forvente at staten ikke gir privilegier til ett livssyn. Altså må staten og alle offentlige myndigheter og institusjoner være livssynsnøytrale (NB: ikke verdinøytrale!). Men at offentlige institusjoner ikke preges av et eller annet livssyn, betyr ikke det samme som at borgerne ikke kan praktisere sin religion – alene eller sammen med andre. Vi har også frihet til å gå kledd som vi vil – stort sett.

Alt dette innebærer at det offentlige rom vil være akkurat så preget av religion(er) som borgerne er religiøse. Dersom mange er kristne, vil vi se mange kors, høre kirkeklokker og gudstjenester, oppleve gatemisjon, se mye kristen litteratur i bokhandelen, finne kristne aviser og lese leserinnlegg om kristendommen og så videre. Videre vil vi i et samfunn hvor det finnes muslimer, buddhister også videre, se at individer kler seg på måter som uttrykker deres religiøse identitet, se bygging av moskeer, templer, synagoger med mer. Vi vil høre en rekke ytringer i det offentlige rom – i aviser, radio og fjernsyn – som følge av at religionen er viktig for mange mennesker.

Og slik må det være i et fritt samfunn. Noe annet ville innebære et offentlig overformynderi som krenker retten til privatliv og religionsfriheten. Det er med andre ord viktig å skille mellom staten (og andre offentlige instanser) – «det offentlige» – og resten av samfunnets fellesarenaer – «det offentlige rom». Det offentlige skal være sekulært i betydningen nøytralt overfor ulike livssyn, mens det offentlige rom kan og skal være akkurat så preget av livssyn som det tilsvarer borgernes faktiske praktisering av sine livssyn.

Uten at noen har rett til å tvinge sin religion på andre, må vi likevel avfinne oss med at mange mennesker ønsker å uttrykke sin livssynsmessige identitet gjennom ytringer, holdninger, praksiser og klesdrakt. Dette kan både irritere og provosere dem av oss som ikke tror på samme måte.

Og vi har på vår side selvsagt rett til å kritisere, avfeie og latterliggjøre andres livssyn. For det er også en del av den sekulære friheten.

lars.gule@hioa.no

Lars Gule, Gyrid Gunnes, Bjørn Olav Utvik, Eivor Oftestad og Mina Bai skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.

Artikkelen er oppdatert: 18. oktober 2016 kl. 11.09

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk