Klassekampen.no
Onsdag 5. oktober 2016
Jødehat: «Tyskere! Verg dere! Handle ikke med jøder!» Soldater fra SA og SS henger opp advarsler på jødiske butikker i 1933. Foto: Georg Pahl, Wikimedia Commons
Victor Klemperers dagbøker er et vitnesbyrd som følger utviklingen av jødeforfølgelsene i Nazi-Tyskland, steg for steg.
Det daglige liv under Hitler

Victor Klemperer:

jeg skal vitne til siste stund. Dagbøker fra Hitler-Tyskland 1933–1945

Gyldendal (1999)

Oversatt av Per Paulsen

Professor Victor Klemperer var romanist, og dertil jøde, som var gift med en arisk kvinne i Tyskland før, under og etter krigen, men da i det delte Tyskland, i Øst-Tyskland ettersom hun og han mirakuløst overlevde Hitler-Tyskland; de til og med overlevde den grusomme brannbombingen av Dresden 13. og 14. februar 1945.

Under hele nazitiden skrev Klemperer dagbok, som han fikk sin kone Eva til å gjemme hos sine ariske, ikke-nazistiske venner: flere kapitler av gangen, og de var konstant livredd for at Gestapo, med sine husransakelser – de bodde i «jødehus»; som var kalde, trange toroms leiligheter fulle av både jødiske og jødeariske familier, siden professoren og hans kone, som for øvrig var musiker, ble kjeppjaget fra sitt eget hus som de eide i utkanten av Dresden – skulle finne det han daglig hadde skrevet, og dermed ville han (og sikkert også hun) bli tatt i forvaring og deretter skutt, om ikke satt på et godstog til Polen.

Den norske utgaven, «Jeg skal vitne til siste stund», er på 840 sider, og det er rystende lesning; det er som å høre de løpende skrittene til jernbeslåtte gestapostøvler, samt knirkelydene fra lange mørke lærfrakker, og de tyske gutturale kommando­brølene som kom nærmere og nærmere og til slutt stoppet utenfor leiligheten til Klemperer; så langt virket det å komme, mens jeg leste meg igjennom hans dagbok og konstant opplevde noe av den uhyggen som de må ha følt.

Klemperer mister jobben som professor på den tekniske høyskolen i 1935, men det skal bli mye verre siden, da de mister alle rettigheter – han mer enn henne, ettersom hun er arisk – ikke bare mister han jobben, for det kommer stadig nye «jødeforordninger» og hets mot jøder; søndag 12. september 1937 skriver han: «Overalt henger det plakater med ‘Jøder uønsket’. Nå, under den femte partidagen, piskes jødehatet opp til nye høyder. Jødene myrder Spania, jødene er et folk av forbrytere, alle forbrytelser tilskrives jødene.»

Mange av hans jødiske venner og kollegaer overveier om de skal emigrere; da er det USA eller England, men Klemperer vil ikke reise – om enn han tar noen timer engelsk hos engelskkyndige venner – all den stund han er tysk, til og med er døpt protestant, og er krigsveteran fra første verdenskrig, men det gir Gestapo blaffen i; søndag 12. november 1939 skriver han i dagboken: «Det jødiske samfunn i Tyskland samler seg i stigende grad om sionismen. Den tiltaler meg like lite som nasjonalsosialismen og bolsjevismen. Er og blir liberal og tysk for ever.»

Det kommer stadig nye «jødeforordninger»; jøder får ikke lov til å oppholde seg ute etter klokken 20, de får ikke lov til å oppsøke restauranter, de må gå til jødiske leger og tannleger, de må stå foran i trikken, symaskiner og skrivemaskiner er forbudt for jøder, de må gå med gule armbind, har bare lov til å gjøre innkjøp fra tre til fire; lørdag fra elleve til tolv, men alt dette eskalerer så mye at det nesten blir umulig å leve; til slutt lever de på poteter, og da de dårligste, de beste går til ariere, samt at hans pensjon halveres.

Fredag 20. desember 1940 skriver han: «Jeg har fått frostknuter på fingrene, dessuten sprukken hud på hender og føtter. Eva lider vondt, også fordi hun ikke lenger kommer ut i det fri, er blek, tynn, dypt deprimert. Trakasseriet mot jødene tiltar igjen. Etter klokken åtte skal de oppholde seg i leilighetene sine. Besøk hos andre leietakere i huset og opphold i inngangshall og trappeoppgang er forbudt.»

De gangene han lurer seg ut på gaten for å handle, blir han tildelt kommentarer; alt fra å bli utskjelt som «din usle jøde», «hvorfor er ikke du skutt», «drep jødesvinet» til de som hvisker «hold ut» og «vi skammer oss», «vi er har ikke noe imot jøder, dere er jo tyskere som oss», men jødeforordningene øker: «Forbudt å ha radio, forbudt å ha telefon […] Teater-, kino-, konsert-, museumsforbud […] Forbud mot å abonnere på eller kjøpe tidsskrifter […] Forbud mot å kjøpe sigarer eller andre røykesaker. Forbud mot å kjøpe blomster […] Forbud mot å gå til barber»; slik fortsetter det og det er stadig 1942, og på sommeren kom det enda en ny lov: «Totalforbud for barn av femti prosent blandingsekteskap å benytte seg av de høyere skoler.»

Gestapo var pøbelveldets karrierevei; det var her sadistene svermet for å komme seg opp ved å true og banke de som var utsatte og svake, og de som ba om nåde, men den nåden fikk de ikke; Gestapo er Hitlers sjel og med SS ble den fullbrakt; det må ha vært noe fryktelig å bære, men som han elsket å bære.

Lørdag 6. juni 1942 skriver Klemperer: «Stadige nye grusomheter av Gestapo. Særlig rettet mot gamle. Nå måtte en gruppe fremstille seg i vinterfrakker (ved 26 °C). I timevis måtte de ulykkelige gå i byen og innimellom melde seg på Bismarckplatz, hvor de ble slått og maltraktert ellers. – Men det går ikke en dag uten at det heter fra et eller annet hold: ‘Den og den arieren har sagt til meg: Hold ut, det brenner overalt, innenriks og utenriks, det er slutt før vinteren kommer.’»

Det er disse to frontene Klemperer skriver mot: Gestapos brutale overgrep og de sporadiske kommentarene fra «folkedypet», og at den jevne tysker ikke er så nazifisert som alle tror, men snarer livredd; der er vår professor usikker, og uten radio, uten aviser, men bare med sladderens radius, magefølelsens radius, og håpets radius, så venter de gamle jødene på at det skal snu, uten helt å våge å tro på det, og akkurat dette – i sine trange, overfylte jødehus, mens de fryser, sulter og blir truet, og alt går til helvete, så håper de at det skal skje et under – er litt av bokens kvintessens, og som også blir min magefølelse, om deres muligheter til å overleve.

Og det er om det daglige brødet, den daglige sulten, tørsten, men fremfor alt – hvis vi skal fatte det som skjedde under Hitler-regimet – om den konstante redselen for å bli tatt av Gestapo. Fredag 23. oktober 1942 skriver Klemperer: «I løpet av siste uke har hele åtte jødiske kvinner fra Dresden ‘dødd’ i konsentrasjonsleir. Følgende fant sted i ett av disse tilfellene. En kvinne ble overrasket av Gestapo i det hun gikk til søppeltønnen i huset sitt uten jødestjerne, altså ikke på gaten. Hun blir slått og mishandlet til hun faller blødende sammen. De ber henne underskrive på at hun har falt og slått seg. Kvinnen nekter, blir sendt til en konsentrasjonsleir, hvor hun dør.»

Boken er full av slike vitnesbyrd: ett er om Aronade som skulle kjøpe klokkereim og ble tatt av Gestapo, utskjelt og mishandlet og den ene gestapisten sa: «For klokka di holder det med bare en strikk, hvilken frekkhet å kjøpe opp våre saker!» Det er nå selvmordsraten blant jøder øker, og 16. august 1942, søndag formiddag, skriver professoren: «Et nytt selvmord har funnet sted: Denne gangen er det en gammel kvinne. Den ene av hennes to døtre ble evakuert for en kort stund siden, den andre var nettopp blitt arrestert»; denne andre varianten var viktig, og som Klemperer skrev ned: «Jeg har sagt til min hustru at hvis hun får høre om mitt ‘selvmord’ så er jeg blitt myrdet.»

Det er denne blandingen av sladder, vitneforklaringer og tilsynelatende håndfaste bevis, fra en baker, en slakter, en hjemkommen frontsoldat, som raser oppe i hodet på professoren, for å finne ut: Hva i all verden er det som skjer, og under regimet til Hitler, og den grufulle Goebbels, så er all informasjon, som professoren får via venner, fordreid og full av løgn om at Tyskland seirer på alle fronter, og han har lenge en dårlig følelse, som nesten er en bekreftelse på at den nazistiske propagandaen også treffer ham, for hans forferdelige magefølelse var at «Tyskland seirer på alle fronter».

Slik fortsetter det dag etter dag, natt etter natt med trakasseringer, sult og konstant angst inntil brannbombingen av Dresden, og ekteparet overlever, og kommer seg vekk ved å reise til München; hun fjerner jødestjernen på hans frakk, slik at de ikke mer er et jødiskarisk ektepar, bare Eva og Victor Klemperer.

ors@olerobertsunde.com

Artikkelen er oppdatert: 18. oktober 2016 kl. 11.03

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk