Klassekampen.no
Mandag 3. oktober 2016
Uanstendig? De første bikiniene ble ikke laget for å bade, men for å utøve idrett. Kvinnene som hadde dem på seg, var som regel også prostituerte. mosaikk fra Villa del Casale på Sicilia, 300-tallet
Burkinidebatten er bare siste omdreining i en historie der menn setter normer for kvinners påkledning.
Den provoserende bikinien
Undersak

Sexy i slør

antikken

Slør anses av noen som noe som lukker kvinnens skjønnhet inne, men i antikken var det en kjent sak at tildekkede hoder og kropper kunne være like attraktive som nakne. Nettopp slør ble brukt til å fremheve kvinnekroppen og dens bevegelser, ikke minst hos danserinner.

De syv slørs dans

Alexandria i Egypt var en metropol og en arena for mangeartede kulturmøter. I likhet med andre store byer trakk Alexandria til seg prostituerte, som i antikken også behersket andre kunster, som dans og drama. I dette mylderet ble en slags De syv slørs dans fremført, med danserinner som brukte slørene i erotisk dans. De behersket balansegangen mellom det pirrende og det skjulte, og resultatet var en forlokkende forestilling, som trakk et stort publikum og gjorde denne typen dans kjent i store deler av Romerriket. Metropolitan Museum i New York har et eksempel på en forgylt bronsefigur av en gresk danserinne fra Alexandria, fra det 3.–2. århundre f.Kr., i en positur fra en slik dans.

Afrodites arv

Bruken av slør og nesten transparente gevanter som erotisk virkemiddel var vanlig i den hellenistiske kunsten, fra den tiden da danserinnen fra Alexandria ble laget. De hellenistiske skulpturene av kvinner har en stil som ofte minner om wet-look, med flortynne tekstiler som klistrer seg til kroppene deres. Det ser ut som at kunstnerne har fanget bildet av dem idet de steg opp fra badet.

Henspillingen på våte klær er ikke uten overført erotisk betydning. Kjærlighetsgudinnen Afrodite ble født av havet, og i gjengivelser av dette motivet er hun enten naken eller iført en dryppende drakt. Både nakenheten og de våte klærne ble fremstilt på en måte som gjorde kvinnen attråverdig i betrakterens øyne.

Kvinners ærbarhet

Imidlertid ble ikke alle slør i antikken båret for å pirre. De romerske matronene, som kunne gå i hva de ville hjemme, måtte dekke til hodet og kroppen i det offentlige. En ærbar kvinne skulle ha en lang drakt, en stola, som var et symbol på heder, ære og respekt. Hvis en kvinne av lavere rang, som en prostituert, forsøkte å vise seg i en stola, ble hun møtt med sanksjoner. Hennes plass i livet tilsa at hun skulle ha en kort drakt, en slags tunika, og en mann som antastet eller voldtok henne, ville ikke bli straffet på samme måte som hvis han gjorde det mot en stolakledd matrone med tildekket hode.

I tillegg til å være et slags skjold mot uønsket oppmerksomhet, hadde de romerske matronenes slør en annen funksjon. Et slør var ikke bare et slør, men en måte å demonstrere stilbevissthet og status på. Tenk på Jackie Kennedys skjerf, og trenden det skapte. Forsiden på oktober/november-nummeret av The Economist viser en kvinne med hijab-inspirert drakt, med assosiasjoner til Jackies skjerf.

Du angrer aldri på et bad: Denne mosaikken fra Sabratha i Libya viser sandaler og teksten «Salvom lavisse» – et bad er bra for deg. foto: hakeem gadi, wikimedia commons
Etter to tusen år har vi fortsatt ikke kommet så langt at kvinner får velge badedrakt selv.

Forbudet mot burkini i franske byer denne sensommeren har vekket til live en debatt som strekker seg langt utenfor det omstridte klesplagget. Utgangspunktet for debatten sammenfattes i Marine Le Pens argument for forbudet: «Burkini er en fundamentalist-uniform.» Som et mot­argument hevder blant andre avisa The Guardian at burkinien ble oppfunnet for å gi muslimske kvinner frihet til å delta i fysiske aktiviteter, og at den derfor er et skritt på vei til bedre integrering.

Som en slags mellomting av en våtdrakt og en badedrakt fremstår burkinien som et uttrykk for kulturmøter og for en kreativ og spennende fusjon av kleskoder i utvikling. Bikinien ble heller ikke født på en dag.

Badedraktens tunge fødsel

Noen av de første badedraktene for kvinner ble lansert på midten av 1800-tallet, men de var laget av så tunge materialer at noen kvinner ble trukket under vannet og druknet. Omtrent samtidig ble det oppfunnet en slags telt som ble båret ut i vannet, slik at kvinner kunne bade usett mellom forhengene.

Først på 1900-tallet begynte badedrakten, slik vi kjenner den, å ta form, men de første versjonene var lange og fotside. Praktisk bekledning for bading og strandliv har ikke alltid vært enkelt å forene med normer for anstendig bekledning for badende kvinner.

300-tallets idrettsbikini

Selv om det finnes et sjeldent eksempel på en avbildning av bikinier i en tidlig 300-tallsmosaikk i Villa del Casale i Piazza Armerina på Sicilia, er det ingenlunde en direkte kontinuitet derfra og frem til i dag. De første bikiniene ble ikke laget for å bade, men for å utøve idrett, og det var knapt nok de mest ærbare kvinnene som hadde dem på seg.

Villa del Casale er fredet av Unesco fordi den inkluderer verdens rikeste samling av romerske mosaikker. Den som viser de bikinikledde kvinnene er en av de mest berømte. Det dreier seg om idrettsaktive kvinner, som konkurrerer i diskoskasting, vektløfting, løping, ballspill og vektløftning. Arkeologen Ginio Vinicio Gentili, som avdekket mosaikken i 1960, døpte rommet hvor den ble funnet, for «De ti pikenes sal».

Pikene er gjengitt løpende, med vekter, baller og diskoser i hendene. En av figurene skiller seg ut ved å ha en lang, toga-lignende drakt, og en krone i hånden. En annen påkledd kvinne holder et palmeblad. Mosaikken kalles derfor «Kroningen av vinneren», og anses som et viktig bevis på at antikke kvinner kunne bedrive idrett, også utenfor Spartas egenartede samfunn, hvor jenter i likhet med gutter ble oppdratt til fysisk kamp og konkurranse.

Svømmende prostituerte

Idrettskonkurranser inngikk i antikken opprinnelig i religiøse ritualer, men fra romersk tid er det eksempler på at kamper og konkurranser kunne være ren underholdning. Kampene som foregikk i amfiteatrene, kunne riktignok være til ære for guder, men utgangspunktet for dem var ofte fjernt fra den greske, klassiske heroskulten og ideen om en «sunn sjel i et sunt legeme».

I amfiteatrene handlet det gjerne om liv og død, og regien kunne være grotesk. Ikke minst i Neros amfiteater, som for det meste bød på varierte former for brutal underholdning, men også på leker som kunne pirre andre lyster enn blodtørstighet, selv hos kritikerne. Satirikeren Martial forteller for eksempel henrykt om synkronsvømmende kvinner i Neros nautiske leker.

Martials begeistring avslører ikke hva kvinnene hadde på seg, men kanskje var det heller ikke noe. Som kvinner for øvrig i underholdningsbransjen var synkronsvømmerskene i Neros amfiteater sannsynligvis også prostituerte. Uansett behersket de kunsten til fulle i det som nå er en olympisk idrettsgren, som krever stor styrke og koordinasjonsevne.

Kleskoder i termene

Få av oss forsøker seg på synkronsvømming, men mange har glede av å besøke svømmehaller, og i norske skoler undervises barna i svømming. Det er ikke bare på stranden at burkinien har en funksjon, men også i offentlige badehaller, der deltagelse i undervisningen er av vesentlig betydning for integreringen av muslimske skolejenter.

Det er ikke bare viktig å kunne svømme, det handler også om mestringsfølelse, og fri fysisk utfoldelse. Også voksne trenger det, kanskje spesielt de som kommer fra land med en utpreget badehuskultur. I antikken, og spesielt i Roma, var badehuskulturen av utbredt sosial betydning, for mye av det sosiale liv foregikk nettopp der. Man møtte andre, diskuterte politikk, slad­ret og nøt godt av forskjellige spa-tilbud. Siden det normalt var adskilte termer for menn og kvinner, badet både romere og romerinner sannsynligvis nakne.

Når jeg ser burkinikledte kvinner i badehallen, der det ikke går an å sole seg, har jeg kastet stjålne blikk, vel vitende om at min vanlige badedrakt er langt mindre elegant enn burkiniene.

Kontroll av kvinners klær

Samtidig er det interessant å se at sportsbutikkene har begynt å selge «vanlige» badedrakter, som kryper nedover mot knærne. Disse badedraktene minner om sykkel­drakter, og kanskje snart kan møte burkiniene på halvveien.

Spørsmålet vi kan stille oss er om det i et demokrati skal være en forskjell på forbud mot hva man skal ha på seg, og hva man ikke skal ha på seg. Dagens Nyheters redaktør Peter Wolodarski påpeker i en leder at en burkini ikke er en burka (28. august 2016). Forbudet mot burkini gjør det «vanskeligere for muslimske kvinner å leve i Europa, samtidig som radikale islamister styrkes […]. Strandbråket er en gave til IS». Han hevder at demokratiet står for det ekstreme, når staten forteller hvordan kvinner som ikke skjuler ansiktet, skal kle seg.

I de greske og romerske samfunnene var kontrollen over kvinners bekledning en følge av patriarkatet. Etter to tusen år burde vi ha kommet så langt at kvinner får velge badedrakt selv.

m.p.lindhagen@khm.uio.no

Artikkelen er oppdatert: 10. mars 2017 kl. 12.44

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk