Klassekampen.no
Lørdag 1. oktober 2016
Illustrasjon: knut løvås
Unionen fyller 60 år:
Eu- fori
FØDERALIST: EUs brexitforhandler Guy Verfhofstadt.
SKEPTIKER: Ungarns statsminister Victor Orban.
Ekspansjonist: Italias statsminister Matteo Renzi.
PRAGMATIKER: Tysklands forbundskansler Angela Merkel.
POPULIST: Front National-leder Marine Le Pen.
BREXIT: Blant unge briter, var det flertall for å bli værende i EU. Nå ryster brexit unionen. foto: reuters/scanpix ntb
Krise: EU står midt i en eksistensiell krise, men ikke alle fortviler. Noen vil bruke uroen til å skape en enda sterkere union.

Fortellingen om EU er fortellingen om kompromisser, om gråtonede halvveisløsninger som ingen ønsket seg på forhånd og som alle irriterer seg over etterpå. Et særlig møysommelig eksempel på dette er regelen om at Europaparlamentet tolv ganger i året må forflytte seg til Strasbourg. Hver måned legger de i vei, 751 parlamentarikere med dertil hørende assistenter, oversettere, funksjonærer og journalister, for å tilbringe fire dager den franske grensebyen.

En nordmann som har arbeidet sitt i Strasbourg, beskriver seansen slik: «Vil du vite om EU-parlamentet er i byen, er det bare å se på de prostituerte.» Til vanlig holder byens gateprostituerte til i utkanten, mot grensa til Tyskland. «Men ikke når det er parlamentsmøte. Da er gatene i sentrum fulle av damer som selger sex.»

Det var de også for to og en halv uke siden. Da var parlamentarikerne igjen på besøk, denne gang for å overvære «The State of the European Union»-talen til kommisjonens president Jean-Claude Juncker. Det var ikke bare på gateplan at alt var ved det gamle denne onsdagen. Junckers tale var en variasjon over kjente temaer, om at EU må samarbeide tettere om forsvarspolitikk, migrasjon, økonomi, skatt og teknologi.

Britenes beslutning om å melde seg ut av EU har blitt viden tolket som nådestøtet for ideen om Europas forente stater. Brexit er en advarsel: Dersom Brussel ikke bøyer av fra kursen mot stadig tettere integrasjon, vil konsekvensen være frexit, nexit og grexit. Politikk er det muliges kunst, og det er umulig å gå videre med politikken man har brukt til nå. I et land som Norge har denne fortellingen vært nærmest enerådende.

Fakta:

ET DELT EU

• The Guardians utenriksredaktør Patrick Wintour har identifisert fem hovedposisjoner i kampen om hva EU skal være i framtida:

• Føderalistene: Vil overføre mer beslutningsmakt til EU-organer som parlamentet og kommisjonen. Står sterkt i vesteurpeiske land som Nederland, Belgia og Frankrike. Viktige skikkelser er parlamentets brexit-forhandler, Guy Verhofstadt, og Tysklands finansminister Wolfgang Schäuble.

• Pragmatikere: Vi ha pause i EU-reformer for å reparere forholdet mellom de gjenværende 27 medlemslandene. Frontes av Tysklands kansler Angela Merkel.

• Ekspansjonister: Kriserammede søreuropeiske land samt franske sosialister som vil bort fra EUs kuttpolitikk for å fremme økonomisk vekst.

• Skeptikere: Visegrad-landene (Ungarn, Polen, Slovakia og Tsjekkia) har gått sammen for å reformere EU til å bli en rein handelsblokk og frata parlamentet og kommisjonen makt over medlemsstatene.

• Populister: Vokser kraftig over store deler av kontinentet. Franske Front National, tyske Alternative für Deutschland og Sverigedemokraterna er alle eksempler på denne bevegelsen, som gjennomgående ønsker å følge i britenes fotspor og tre ut av EU.

Hva om den er feil? Junckers tale og applausen den ble møtt med er iallfall en påminnelse om at ikke alle tror på den. For mange av dem som satt i salen og klappet, er lærdommen fra brexit det stikk motsatte: Det har aldri vært et bedre tidspunkt for å stramme veven som binder Europa sammen. En av dem som tenker slik, er EU-parlamentarikeren Elmar Brok.

– Vårt prosjekt forblir det samme. Brexit forandrer ingenting, sier han på en sprakete telefonlinje fra Tyskland.

Uskyldige EU

Sorgens første fase er fornektelsen, blir det sagt. Og det høres rart ut at et politisk jordskjelv som brexit ikke skulle forandre noe. Likevel kan det være verdt å lytte til Brok. 70-åringen fra Angela Merkels kristeligdemokratiske parti ble valgt inn i Europaparlamentet for første gang i 1980. På det tidspunktet fantes det ikke noe indre marked, ingen fire friheter, Schengen-avtale, euro eller Erasmus-studenter. Organisasjonen besto av ni land og var slett ingen union.

– Vi må møte dagens utfordringer slik vi alltid møter dem, med tettere integrasjon og samarbeid. De gjenværende 27 medlemslandene må fortsette med tettere samarbeid innenfor innvandring, anti-terrorisme, budsjettpolitikk og så videre, sier han.

Ingen har sittet så lenge i Europaparlamentet som Brok. Han har vært leder for parlamentets utenrikskomité siden 1999 og var en av de viktigste bidragsyterne til EU-grunnloven som havarerte i 2005.

– Brexit er vel en advarsel om at integrasjonen allerede har gått for langt?

– Brexit er ikke en advarsel. Brexit var ikke et resultat av EU eller europeiske problemer. Brexit var 52 prosent av britiske velgere som ble lurt av populister.

Elmar Brok er president i Unionen av europeiske føderalister. Målet i føderalismen er å delegere beslutningsmakt til overnasjonale organer. EU-parlamentet og EU-kommisjonen er overnasjonale, ettersom parlamentarikerne og kommissærene ikke representerer noe land, men EU som sådan. Det europeiske råd, som består av statsledere og regjeringssjefer, er på sin side mellomstatlig.

Til enhver tid foregår det en kamp mellom disse organene om hva slags union EU skal være. Beslutninger som tas av kommisjonen har en tendens til å vektlegge unionens interesser framfor enkeltlandenes. Det europeiske råd tar på sin side større hensyn til genuint nasjonale interesser.

Bare ved opprørets begynnelse

To dager etter Junckers tale i september, møttes regjeringssjefene i de gjenværende 27 EU-landene til toppmøte i Bratislava. Det som mer enn noe preget møtet, var den sterke uenigheten om hvor veien bør gå videre for EU. De såkalte Visegrad-landene Polen, Ungarn, Slovakia og Tsjekkia brukte møtet på å presentere sin visjon for et nytt Europa. Skal EU fortsatt være sterkt, skrev Visegrad-landene i en erklæring, må nasjonale myndigheter få tilbake beslutningsmakt over unionen.

Tsjekkiske Petr Mach, som leder det libertarianske Partiet for frie borgere, er blant dem som mener integrasjonen må rulles langt tilbake.

– Skal man unngå at EU går i oppløsning, må man gi folk tilbake muligheten til å styre seg selv. EU må reformeres til å bli en union av stater som samarbeider frivillig uten forpliktelse til å godta EU-lover, skriver Mach i en e-post.

Angela Merkel, Tysklands kansler og EUs desidert mektigste politiker, har lagt stor vekt på å lytte til Visegrad-landenes bekymringer. Den pragmatisk anlagte Merkel er lite interessert i diskusjoner om EU-reform. Det viktige for henne og Tyskland er simpelthen at EU ikke går opp i liminga. Siden den britiske folkeavstemningen i juni har Merkel reist i skytteltrafikk mellom europeiske hovedsteder for å sikre samhold og ro. Derfor var det ikke overraskende at felleserklæringen som ble sendt ut i etterkant av Bratislava-toppmøtet bar få bud om noen grunnleggende EU-reform. Verken i økonomisk politikk eller på migrasjonsfeltet har statene forpliktet seg til felles politikk. Målet om en felles EU-hær står ved lag, men virker urealistisk i overskuelig framtid.

Petr Mach tror likevel ikke EU er i stand til å endre kurs. Han mener vi bare har sett begynnelsen av det folkelige opprøret mot Brussel.

– Jeg har innsett at føderalistene vil presse på helt til hele EU kollapser. Derfor er mitt parti for en tjexit. Vi kan følge britene inn i Efta, som er basert på bedre prinsipper, skriver han.

Det er ikke bare i Tsjekkia at sterke politiske krefter ønsker å følge britenes eksempel. I Frankrike vil Front Nationals leder Marine Le Pen bruke neste års presidentvalgkamp til å love folkeavstemning om EU-medlemskap. Trolig vil det bidra til at hun går videre til andre runde i valget. Også i Nederland, Italia og en rekke andre land er høyreorienterte euroskeptiske bevegelser på vei fram.

Good-Bye, hvite mann

Utviklingen får nederlandske Sophia in ‘t Veld, til å grøsse. Hun er visepresident i det europeiske partiet Alliansen av liberale og demokrater for Europa (Alde), som består av flere av EU-parlamentets mest ihuga føderalister.

– Disse euroskeptikerne selger en falsk versjon av virkeligheten. De får meg til å tenke på filmen «Good-Bye Lenin», sier hun.

Den tyske komedien skildrer månedene før og etter murens fall i det kommunistiske Øst-Berlin. Vi møter den partilojale østberlineren Christiane, som rammes av hjerteinfarkt og havner i koma i oktober 1989. Noen uker etter raser Berlinmuren og tar med seg den østtyske sosialismen i fallet. Kort tid etter våkner hun. Christianes barn frykter at samfunnsomveltningene som har funnet sted mens hun var borte vil bli for mye for hjertet hennes, og bestemmer seg for å gjenreise et mini-DDR rundt henne i rekonvalesensfasen.

– Det er forvirrende tider for mange. Kvinner kan plutselig bli leder for Det internasjonale pengefondet og president i USA, muslimer blir borgermestre i London. Den middelaldrende, hvite mannens dager er talte, og det skremmer folk. I en slik situasjon er EU en praktisk syndebukk, sier hun.

Jean Monnet, diplomaten som regnes blant EUs grunnleggere, sa en gang at Europa er ikke noe annet summen av en serie kriseløsninger. Føderalismen har siden begynnelsen basert seg på at politiske kriser brukes for å drive integrasjonsprosessen videre. I bunnen av denne metoden ligger en erkjennelse av at det alltid vil være kontroversielt å delegere makt fra nasjonale myndigheter. Nettopp derfor er det viktig å handle nå når det politiske rommet er åpent, sier in ‘t Veld.

– Vi må gripe denne muligheten til å gjøre en fundamental reform av EU. Det mellomstatlige EU fungerer simpelthen ikke. Vi må ta skrittet videre og bli en politisk union, et fullverdig europeisk parlamentarisk demokrati, sier hun.

– Er ikke brexit selve beviset på at folket mener at det er for mye integrasjon?

– Europeisk integrasjon er ikke årsaken til euroskepsisen. Hvis det var slik, forklar meg da hvorfor Trump tiltrekker seg nøyaktig samme del av elektoratet ved hjelp av nøyaktig samme retorikk. Folk reagerer ikke mot EU, men på kaoset skapt av globalisering, endringer i arbeidslivet, på IT-revolusjonen og på urbanisering.

Ingen enkeltsak har bidratt så sterkt til euroskepsis det siste året som innvandring. Forslaget om å la EU pålegge medlemsland å ta imot flyktninger etter behov vekket motstand over hele kontinentet. Interessant nok ser in ‘t Veld flyktningkrisa som et bevis for hvor nødvendig det er å integrere mer.

– Flyktningkrisa var ikke egentlig en krise. Verdens rikeste kontinent med 500 millioner innbyggere kunne selvfølgelig tatt imot et par millioner flyktninger. Problemet er at nasjonale myndigheter nekter å ta ansvar for EU.

I in ‘t Velds politiske visjon er også områdene som i dag ligger langt innenfor den nasjonale sfære overlatt til EU. Budsjettpolitikk, utenrikspolitikk, skatt, forsvar og sikkerhet må løses på et felleseuropeisk nivå.

– Er ikke problemet at EU har så lyst til å overta ansvar som burde ligge hos nasjonale myndigheter?

– Problemet er at Europa fortsatt bruker politiske strukturer som ble skapt for 60 år siden for å regulere kull- og stålmarkedet i seks land. Et spørsmål som flyktningkrisa kan ikke løses med 1900-tallets politiske strukturer. Du kan ikke løse det med enstemmighet.

Etter skilsmissen

Kampen om EUs utvikling de kommende årene er tett knyttet til de forestående brexit-forhandlingene. Dersom Storbritannia får en form for delvis medlemskap, vil det åpne for at andre medlemsland velger bort deler av EU-pakken.

En av dem som håper på en slik løsning er Anders Vistisen, medlem av Dansk Folkeparti og gruppen av Europeiske konservative og reformister i EU-parlamentet.

– Ideen om at EU skal straffe britene er i grunnen barnslig. Det vil bare slå tilbake på oss selv, for vi er jo økonomisk avhengig av hverandre. Jeg tror vi kommer til å ende med et meget tett forhold, en slags mellomting mellom den norske og den sveitsiske modellen, sier Vistisen.

– Vil ikke det vanne ut EU?

– Jeg tror uansett man må løsne opp på EU-konstruksjonen for å redde prosjektet. Vi bør starte med euroen, det er opplagt for store forskjeller mellom Hellas og Tyskland til at landene kan ha felles valuta.

De mest integrasjonsvennlige i EU argumenterer for at britene må behandles som et hvilket som helst annet land når de forsvinner ut. Så lenge britene nekter å godta fri bevegelse av personer, kan heller ikke EU gi britene adgang til det indre marked. Alternativet ville være å ta livet av selve EUs sjel, sier franske Sylvie Goulard.

– Alle medlemsland har rett til å melde seg ut, men intet land har rett til å ødelegge unionen. Ideen om at britene kan få det beste av to verdener er latterlig, sier hun.

Goulard kommer fra det franske sentrumspartiet Mouvement démocrate og tilhører partigruppa Alde i Europaparlamentet. Det er Aldes leder, belgiske Guy Verhofstadt, som skal lede forhandlingene med britene på vegne av parlamentet. Han er opptatt av at brexit vil gjøre det lettere å drive integrasjonen videre.

Fred i verden

Goulard er enig. Hun viser til at ikke noe medlemsland har reservert seg mot så mye EU-regelverk som Storbritannia. Britene har både nektet å ta del i eurosamarbeidet, Schengen-avtalen og reservert seg mot charteret om grunnleggende rettigheter.

– Britene har bremset oss, særlig innen forsvarspolitikk. Se på Russland, Saudi-Arabia, Egypt, Sahel-beltet, hele verden er mer truende enn før. Nå kan vi endelig slutte med dette evinnelige bla, bla, bla om forsvar og få fortgang i sakene, sier hun.

– Men brexit viser vel at folket vil ta suvereniteten tilbake til nasjonal­staten?

– Til det har jeg én ting å si: Dra til Shanghai og se hvor fort verden endrer seg. Se på den galopperende teknologisk endring, maktforholdene i den globale kapitalismen, se på Afrikas vekst. Suverenitet på nasjonalstatsnivå en fiksjon. Selv for land som Frankrike og Tyskland er ideen om nasjonal suverenitet latterlig.

Reell suverenitet for Europa kan bare hevdes dersom medlemslandene avgir suverenitet til Brussel, hevder Goulard. Hun trekker spesielt fram boten Apple ble ilagt av EU-kommisjonen i sommer. Den amerikanske teknologigiganten ble tvunget til å etterbetale 13 milliarder euro (nærmere 120 millioner kroner) i skatt til Irland. Bakgrunnen er en særavtale mellom Apple og irske myndigheter som har latt firmaet slippe unna med å betale 0,005 prosent i selskapsskatt.

– Avtalen mellom Irland og Apple oppsummerer poenget mitt bedre enn noe. Det er Apple som har diktert betingelsene. Irske myndigheter og irske skattebetalere har ingen myndighet. Spørsmålet for Europas nasjoner er om vi hver for oss skal bokse i stadig lettere vektklasse, eller om vi skal gå sammen, sier hun.

– Tradisjonelt har begrunnelsen for EU-prosjektet vært at det sikrer fred i Europa. Det virker som om EU skaper konflikt?

– Begrunnelsen for EU er ikke lenger å bevare fred i Europa. Det er å bevare fred i verden.

– Det er en god tanke. Men det virker ikke som om folk i Europa tror på den. Hvordan skal man unngå at EU-motstanden bare øker?

– Euroskepsisens selger et veldig sterkt emosjonelt budskap om at det er mulig å reise tilbake i tid. Vårt budskap er rasjonelt, det krever at man går høyere enn magefølelsen. Jeg sier ikke at det er lett, men vi har ikke noe valg.

En vei videre

Denne høsten fyller EU 60 år. Unionen har opplevd kriser, utvidelser og politiske brytningstider, men bestandig klart å gå videre. Men EU har alltid manglet én ting. Unionen og medlemslandene har aldri klart å bli enige om hva det endelige målet med integrasjonen skulle være. Det har heller ikke vært noen enighet om hva nasjonalstatens rolle i Europa skal være når EU-organer overtar en stadig større andel av dens oppgaver.

For den tyske sosiologen Wolfgang Streeck er denne mangelen på felles mål og mening den største konstruksjonsfeilen ved EU-prosjektet.

– Det har gått fint så lenge unionen hadde marginal betydning i innbyggernes liv. Men nå vil folk plutselig vite hvor mye makt som ligger i de nasjonale demokratiene. Og da har ikke medlemslandene noe svar, fordi de er altfor uenige, sier han.

Det virkelig bekymringsfulle for EUs del er at uenigheten om hva EU skal være synes å vokse for hver krise unionen gjennomgår. Streck tror det vil fortsette slik.

– Siden 2008 har EU-landene håpet på et mirakel, men de har håpet på hvert sitt mirakel. Det kommer de til å fortsette å gjøre, for mirakler skjer som kjent ikke så ofte. Til slutt kommer til de å være passive tilskuere til at EU-byggverket faller sammen, sakte og forhåpentligvis uten at folk merker så mye til det. Det er det beste de kan håpe på. I det minste vil de da være både realister og samlet, sier han.

larsv@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 18. oktober 2016 kl. 10.27

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk