Klassekampen.no
Fredag 30. september 2016
Vannets irrganger: Lurer du på hvor mange kanaler som ble bygd i Storbritannia i en gitt periode på 1800-tallet? Professor Terje Tvedt har svaret.
Historie
I sitt rette element
Livet

Møt mennesker som har en historie å fortelle.

Terje Tvedt er tilbake ved kildens utspring. Nå vil han få oss til å ta et nytt blikk på historiens gang.

Det begynte prosaisk nok: En østlending flyttet til Bergen. Det skjedde i de dager da bilstandarden sto noe tilbake for dagens blankpolerte suv-er, og østlendingens gamle folkevogn hadde hull i gulvet. Om det var den fuktige lufta som fikk den til å ruste vekk, eller regnet som stadig falt over land og mann i vestlandsbyen, vet vi ikke. I alle fall førte hullet i bilgulvet til at østlendingen, en ung Terje Tvedt, måtte trekke i slag­støvler oftere enn han var vant til.

– Plutselig, i et glimt, så jeg at forholdet mellom vann og samfunn må ha hatt stor betydning for hvordan ulike samfunn har utviklet seg ulikt opp igjennom historien, sier Tvedt.

– Det var litt sånn eureka, eureka.

Ordet eureka er gresk for «jeg fant det», og sies å stamme fra Arkimedes, den greske vitenskapsmannen som er mest kjent for å ha oppdaget loven om legemers oppdrift i nettopp vann. Terje Tvedts versjon av Arkimedes lov går slik: Når Tvedt senkes i Bergens-regnet, over­svømmes verden av vannforskning.

Fakta:

terje tvedt

Alder: 65 år.

Stilling: Professor, forfatter og film- skaper.

Sivilstand: Gift og har fire barn.

på sparket

Hva slags musikk hører du på?

– Hørte på alt, men setter meg nå sjeldnere og sjeldnere ned for å lytte på musikk, og da blir det opera.

Hva er din favorittfilm?

– «Goodfellas» av Martin Scorsese.

Hvilke bok har gjort sterkest inntrykk på deg?

– «Orientalismen» av Edward Said. En bok man må lese, men først og fremst kritisere for å forstå vår samtid, fordi han tar veldig feil i sin ensidighet. Og Fernand Braudels verk om middelhavsregionens historie under Fillip den andre.

Naturens mestre

For her sitter han, i et trangt kontor på Blindern i Oslo, knapt synlig bak en gigantisk stabel av tjukke bøker om vann. Han har nylig avsluttet et nibindsverk om vannets historie, og har for ordens skyld printet ut en innholdsfortegnelse for journalisten. Den er på 19 sider. 225 forskere fra nesten 100 land har bidratt, og serien har tatt nesten 15 år å fullføre.

Dessuten har en mer teoretisk bok, «Water and Society», nylig utkommet. Her går Tvedt i rette med samfunnsvitenskapens klassikere, som Karl Marx, Max Weber og Emilie Durkheim. Han mener de er produkter av sin tid.

– De levde i en tid da menneskets tro på at de hadde overvunnet naturen var naturlig. Tidligere hadde man ment at naturen bestemte utviklingen, men nå, i industri­alderens ungdom, var oppfatningen at framskrittet overvant naturen. Samfunnet var jo revolusjonært, mens naturforholdene var de samme. Naturen var ikke lenger sett som betydningsfull for å forstå samfunnets utvikling.

Derfor, mener Terje Tvedt, ble samfunnsvitenskapene grunnlagt med et svært reduksjonistisk utgangspunkt. De nye fagene skulle dessuten skille seg fra de etablerte naturvitenskapene, og historisk utvikling ble dermed sett som et resultat av det sosiale: av klassekamp, religion eller menneskenes institusjoner.

– Jeg er opptatt av de lange linjer. Og ser du historien i et hundreårsperspektiv, eller over tusener av år, og er opptatt av å forklare hvorfor noen land og regioner lykkes mens andre blir hengende etter i utviklinger, blir det åpenbart at sosiale forklaringer er utilstrekkelige. De tilskriver mennesket for stor makt over omgivelsene.

Tvedts idé er at siden alle samfunn har vært tvunget til å forholde seg til vannet som renner gjennom det, er forholdet en universell relasjon.

De lange linjer

Han siterer gjerne Winston Churchill for å forklare sine tanker om de lange linjer.

– Han sa noe sånt som at jo lenger bakover du ser, jo lenger kan du skue inn i framtida. Han var inne på noe viktig. I dag er samfunnet paralysert av korttidstenkningens sneversyn, og det må skape kollektiv dumskap. Først ved å forstå samfunnet i et lengre tidsperspektiv blir det mulig å frigjøre seg fra historiens tyngde.

En slik struktur er menneskets forhold til vann. Vannets ganger gjennom landskapet har formet samfunns økonomi og påvirket staters makt. Det er umulig å forstå dagens politikk i Midtøsten uten å også forstå viktigheten av sikker vannforsyning i de tørre statene – Tvedt kaller den arabiske liga for «de tørstes forbund».

I sin siste bok tar Tvedt for seg en rekke samfunnsendringer som har det til felles at det forklares ut fra sosiale forhold, og så underlegger han dem en alternativ forklaringsmodell ved å trekke inn også forholdet vann/samfunn i analysen. Han spør for eksempel hvorfor Storbritannia fra 1800-tallet ble den dominerende makten i verden. I jordbrukssivilisasjonenes storhetstid hadde Kina og Midtøsten vært fullstendig dominerende, men med ett var dominansen brutt. Hvorfor?

Innen historie og samfunnsvitenskapene brukes særlig to forklaringsmodeller. Den første ser skiftet som et resultat av Vestens kultur – vår pietisme kombinert med oppfinnsomhet og opplysning la grunn for industrialisering og kapitalisme. Den andre teorien mener Vestens fortrinn kommer av utbytting, slavehandel og kolonialisme. Tvedt lanserer så sin supplerende teori.

– Den industrielle revolusjon ble drevet fram av vanndrevne tekstil-fabrikker og et vanndrevet trafikksystem. Storbritannia hadde begge deler. Rundt 1800 var alle byer i England knyttet til havet, bortsett fra Luton.

– Luton?

– Ja. Og dessuten hadde svært mange britiske elver og bekker vannføring nok til at de kunne brukes til å drive vannhjul, som igjen drev tekstilmaskinene. De britiske elvene er ikke så store, de har lite slam, men de har jevn vannføring året rundt, i motsetning til elvene i Kina og Egypt. Yangtze og Indus er breie som hav og renner på sletteland. Derfor er de vanskelig å utnytte som kraftkilde.

Vann på mølla

Også Norge hadde vi god tilgang på vann. Rundt 1800-hadde vi flest møller per innbygger i Europa, og i Ringebu i Oppland hadde halvparten av bøndene sin egen mølle rundt midten av 1800-tallet. Slik fikk norske bønder tidlig kontroll over egen matproduksjon, i motsetning til bønder i andre land som var avhengige av større møller kontrollert av adelsherren for å male sitt daglige brød. De mange småmøllene er faktisk også et oversett, men viktig skritt i kvinnefrigjøringen, mener Tvedt. I stedet for at kvinner måtte male kornet for hånd, omtrent som vi ser det gjort i enkelte utviklingsland i dag, ble arbeidet nå gjort ved møllene.

– Var de norske, privateide møllene en av årsakene til utviklingen av Norge som et egalitært samfunn?

– Det vil jeg tro. Selvsagt påvirket Hans Nielsen Hauge og protestantismen norsk sinnelag og entreprenørvirksomhet. Men for å forklare at Norge utviklet ser veldig forskjellig fra Egypt, eller fra Russland, må man også lete etter forklaringer utenfor det sosiale. At Norge i 1929 hadde 2000 kraftverk, mens Egypt bare hadde ett kan ikke forklares med sosiale variabler. 1900-tallet ble kraftens århundre i Norge, og det var kommunene som fikk makten over denne viktige ressursen. Det har selvsagt påvirket kommunenes posisjon i Norge til denne dag.

– Du har tidligere gitt ut boka «Norske tenkemåter», hvor du ettergår våre forestillinger kritisk for å avsløre fordommer og vrang­forestillinger. Er vannmetoden et forsøk på å gjøre det samme med samfunnsvitenskapene?

– I «Norske tenkemåter» er jeg opptatt av norsk idéhistorie og samtidens oppfatninger av kultur, islamisme, menneskerettigheter og utviklingshjelp. Det har selvsagt ingenting med vannhistorie å gjøre. Å være opptatt av forholdet mellom vann og samfunn er jo ikke et dogme. Men i visse tilfeller vil det kunne gi viktig ny innsikt der vannblindhet har dominert tidligere. Mitt prosjekt har vært å inkludere også dette forholdet i forklaringer om globalhistoriske utviklingsprosesser. For hvorfor begrense seg til sosiale forklaringer? Det er jo bare en fordom.

Hendelser ved vann

Det finnes professorer som kjemper et helt liv for å få offentlig gjennomslag for sin særlige teori. Terje Tvedt er ikke en av dem. Bøker og serier har kommet i strie strømmer, så å si, siden hans første eureka i Bergen. Hver gang han refererer en bok eller et program, og jeg kan slå til med at «å, ja, Nilen-boka var fin», får jeg høre at det ikke var den Nilen-boka han snakket om. Det er selvsagt flere. Og de selger. Nylig ble hans serie om vannets framtid kjøpt opp av Netflix.

Det har ikke kommet av ingenting. Hver eneste ferie siden 1970-tallet har gått til en destinasjon som er forskningsmessig interessant ut fra et vannperspektiv. Familien har vært med.

– Jeg tror ikke de har tatt skade av det. Tvert imot. Vannet har snarere vært et organiserende prinsipp for å reise i historien og kulturen. Da er du garantert variasjon, og dessuten er det ganske vakkert.

Snart går turen til Renessansedammen i Etiopia, men først skal Terje Tvedt til Foss-elva i York i England. Nylig var han på Senja. For hvor var verdens første fabrikk som utnyttet vannkraft? Ytterst på Senja, av alle steder. I 1882.

– Her produserte de nikkel, og brukte vannkraft for å få elektrisitet. Før Paris, før London.

livet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 17. oktober 2016 kl. 15.41

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk