Klassekampen.no
Torsdag 29. september 2016
Harmoni: Transhumanismens paradisvisjon er artsnøytral. Hvorfor da i det hele tatt videreføre menneskearten, spør Eivor Oftestad. maleri: Roelant Savery, «Paradiset», 1626
Transhumanister ønsker en smertefri framtid. Men ikke alle får være med.
Et gudløst paradis

Fortellingen om Adam og Eva og Paradis er en grunnfortelling i vår kultur. Gud skapte menneskene i sitt bilde. De skulle være fruktbare, fylle jorden og råde over fiskene i havet og dyrene på marken. Vi vet alle at oppdraget ble ganske dårlig utført. Og i dag er vi i ferd med å erstatte den gamle fortellingen med nye. Et godt spørsmål er hvilke tolkingsmodeller som fremtrer når de nye fortellingene er både gudløse og artsnøytrale.

Den transhumanistiske visjonen om en bedre verden er ett svar på spørsmålet. Ifølge filosof Ole Martin Moen er målet en tilstand hvor mennesker og dyr lever i harmoni uten å spise hverandre, hvor ingen lenger er plaget av sykdommer, og hvor ingen eldes eller dør. Det er til forveksling lik det bibelske Paradiset beskrevet i Johannes’ åpenbaring, mener Moen i Morgenbladet 16. september. Målet er imidlertid ikke i det hinsidige, men i denne verden. Det skal nås ved hjelp av ny teknologi, inkludert en rasjonell regulering av reproduksjon. Man bør ikke la barn bli født med lidelser og plagsomme syndromer.

Med sin paradisvisjon skriver Moen seg inn i en lang tradisjon. Gjennom tusener av år har både reproduksjon og død blitt tolket gjennom fortellingen om Adam og Eva. Problemet er bare at Adam og Eva ble kastet ut av Paradis. De måtte flytte Øst for Eden, som ble stedet for menneskenes liv. Her skulle de arbeide på jorden og «avle barn» til historiens ende. Dette var rammen for livet da den protestantiske kulturen ble innført for 500 år siden. Mennesket hadde ikke mulighet for å komme seg tilbake til Paradis på egen hånd, men var henvist til livet utenfor med arbeidets slit og barnefødslenes smerte. Vilkårene Øst for Eden, med kvinnens fødselssmerte og kvinnens underordning under mannen, ble lest opp ved alle vielser og formidlet gjennom generasjoner.

Endring av kulturen forutsatte en nytolkning av fortellingen om Adam og Eva. De tidlige feministene tok bladet fra munnen og krevde ny lesning. Det var ikke lenger fødselssmerte og underordning under mannen etter syndefallet som skulle være modellen. Det var livet i Paradis, før syndefallet, hvor mannen og kvinnen var likeverdige skapninger i Guds bilde som gjaldt, hevdet Aasta Hansteen (1824-1908). Straffen over Eva og kvinnens underordning måtte derfor bort fra vigselsritualet. Skulle man virkelig oppnå en paradisisk tilstand, måtte man imidlertid hengi seg til åndelig selvrealisering, og ikke drive med kjødelige ting som ekteskap og barnefødsler. Dette reflekterte Katti Anker Møller over i en samtale med Aasta Hansteen. Hvis alle henga seg til det åndelige, tenkte hun, ville det ikke bare bety historiens ende, men også det lykkelige gudsrikes komme. Det ble likevel for revolusjonært, og hun satset heller på en realistisk regulering av reproduksjon i verden slik den var.

Den transhumanistiske paradisvisjonen er ikke først og fremst likestilling mellom kjønnene, eller en åndelig selvrealisering, men en smertefri tilværelse manipulert frem av teknologi. Her er den protestantiske arven med sitt realistiske menneskesyn definitivt kastet på båten. Hos Moen har mennesket selv mulighet til å nå Paradis. Det er ikke lenger forvist og bundet av sin begrensning. Kanskje er det slik at drømmen om det perfekte må plasseres et sted. Når himmelforestillingen er borte, slik den vitterlig er i vår tid, blir stedet på jorden, i vår egen fremtid.

Poenget mitt er ikke å dra Moen eller andre debattanter inn i en religiøs argumentasjon. Modellene er ikke argumenter i en allmenn debatt om livets begynnelse eller livets slutt.

Poenget mitt, slik jeg også viser i boka «Vi lager barn», er at både teknologi og reproduksjon tolkes, bevisst eller ubevisst, gjennom modeller i kulturen. Moens modell er en utopi som forutsetter et gudløst og artsnøytralt menneskesyn. Med et slikt menneskesyn kan man jo saktens spørre hvorfor man i det hele tatt vil videreføre menneskearten ved stadig å sette nye barn til verden, slik Kathleen Rani Hagen gjorde i sin refleksjon i Klassekampen 30. august.

I stedet for å avslutte det hele, vil nok den optimistiske transhumanisten heller ønske å rasjonalisere reproduksjonen slik at fremtiden ikke bare kan bli smertefri og lykkelig, men også bærekraftig. Da må imidlertid noen, kanskje et hygienedepartement, bestemme hvilke kriterier som skal gjelde.

Når den kristne fortellingen er sendt på båten, vil menneskets streben etter det perfekte få nye utslag. Da gjelder det å huske historiens lærdom: å virkeliggjøre utopier er en tvilsom geskjeft.

eivor.a.oftestad@mf.no

Lars Gule, Gyrid Gunnes, Bjørn Olav Utvik og Eivor Oftestad skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.

Artikkelen er oppdatert: 17. oktober 2016 kl. 14.29

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk