Klassekampen.no
Onsdag 28. september 2016
Barndom: I Toni Morrisons nyeste roman går hovedpersonen tilbake til barndommen, bokstavelig talt, som følge av dypereliggende traumer. Her fra filmen «Beasts of the Southern Wild». foto: filmweb
Hos Toni Morrison kommer kollektive og individuelle traumer til uttrykk som fysiske spor, skriver Maria Kjos Fonn.
Når traumet blir en kropp
Undersak

De andre

I MØRKET: I en foredragsrekke i 1990 ved Harvard, senere utgitt under tittelen «Playing in the Dark», peker Toni Morrison på en påfallende mangel på interesse blant hvite litteraturkritikere for tekster skrevet av svarte. Morrison hevder også at selv om svarte har vært like marginalisert i litteraturen som i samfunnet for øvrig, har slaveriet og det svarte samfunnet alltid spilt en avgjørende rolle i den amerikanske nasjonallitteraturen som det hvite samfunnets motsetning: De svarte slavene var ikke bare «not-free», ifølge Morrison, men også «not-me».

Toni Morrison:

Gud hjelpe barnet

Aschehoug (2016)

Oversatt av Bodil Engen

Slaveri, vold, overgrep og fornedrelse: Nobelprisvinneren Toni Morrison (født 1931) har gjennom hele sitt forfatterskap løftet fram de kollektive traumene i afroamerikansk historie. Morrison språkliggjør det som ikke kan sies – en historie så mørk, voldelig og brutal at karakterens evne til å ta hendelsene innover seg, kollapser.

I dag er Morrison aktuell på flere måter. For det første er hennes siste roman, «Gud hjelpe barnet», nylig oversatt til norsk av Bodil Engen. For det andre på grunn av framveksten av Black Lives Matter-bevegelsen i USA, som er en protest mot politiets vold mot og drap på svarte, rasisme i rettssystemet og andre eksempler på strukturell rasisme. Den opprivende utryggheten afroamerikanere opplever i dag, er godt dokumentert, blant annet i Ta-Nehisi Coats’ prisbelønte bøker. Morrisons romaner om afroamerikaneres situasjon gjennom tidligere århundrer gir dette et bakteppe.

«Gud hjelpe barnet» er den første av Morrisons romaner som foregår i vår tid. Rasisme og fortidens påvirkning på nåtiden er velkjente elementer hos Morrison, men fokuset på barndomstraumer alene skiller denne boken fra de tidligere. Her møter vi neglisjering og avvisning, overgrep, brutal vold og til og med barnedrap.

Fakta:

Litterær førstedame

ANERKJENT: Toni Morrison er en av USAs mest sentrale forfattere. Et sentralt tema i forfatterskapet er undertrykkelsen av kvinner og svarte i USA, og mange av bøkene hennes har slaveriet og rasesegregeringen som bakteppe. Hennes mest kjente roman, «Elskede» fra 1987, forteller om en mor som dreper barnet sitt for at det ikke skal bli slave som henne selv. I 1993 mottok hun Nobelprisen i litteratur, som hittil eneste afroamerikaner, og som den ene av to kvinner. I 2012 ble hun tildelt den svært høythengende Presidentens frihetsmedalje av president Barack Obama.

Hovedpersonen, Bride, født Lula Ann Bridewell, er svart. Ikke bare svart, men, med morens ord: «Hun var så svart at jeg ble fælen. Nattsvart, sudansk svart […] En kunne tro hun var et tilbakeslag, men tilbakeslag til hva?» Moren er selv afroamerikaner, men lyshudet og dermed privilegert. Hun oppfatter datteren som hekseaktig, en forbannelse. Hun nekter datteren å kalle henne «mamma» fordi hun ikke vil vedkjenne seg henne, hun ber datterem kalle henne «Sweetness». Sweetness vet at datterens hudfarge er et kors hun alltid kommer til å bære, og oppdrar henne svært strengt så hun skal klare seg i en rasistisk verden: «Jeg måtte være streng, veldig streng. Lula Ann måtte lære å oppføre seg, å ligge lavt, å ikke lage trøbbel». Hun tar nesten aldri på datteren, bortsett fra når hun slår henne – en berøring Lula Ann lengter desperat etter, fordi hun i korte øyeblikk kan kjenne morens hånd mot huden sin.

Det er nærliggende å sammenligne «Gud hjelpe barnet» med Morrisons debut «De blåeste øyne» (1970, utgitt på norsk i 1994). Her lengter hovedpersonen, Pecola, etter å være som de hvite dukkene: lyst hår og blå øyne.

Det vestlige skjønnhetsidealet er fortsatt fremtredende i dagens USA. Det er forventet at kvinner med afrikansk opphav glatter ut sitt naturlige afrohår, og lys hud og smale neser har en tendens til å favoriseres i mote- og reklameverdenen, noe for eksempel nigerianske Chimamanda Ngozi Achidie har beskrevet i sin kritikerroste roman «Americanah».

Men bildet er mer sammensatt enn det var. I «Gud hjelpe barnet» blir Lula Ann voksen og skifter navn til Bride. Hun jobber i kosmetikkbransjen, er høy og vakker og blir hyllet for sin blåsvarte hud, som hun fremhever ved å alltid gå i hvitt. Hennes motebevisste venn uttaler: «Svart er det nye svart. Hvis du skjønner hva jeg mener?» Sporene etter det neglisjerte barnet som er offer for morens internaliserte rasisme, ser ut til å være visket ut.

Men hos Toni Morrison puster gjerne fortiden karakterene i nakken – noen ganger bokstavelig talt. Fordi volden og overgrepene er så ekstreme at personene ikke kan ta dem innover seg når de skjer, vender fortiden senere tilbake, enten de viser seg i form av flashbacks («Hjem») eller som gjengangere («Kjærlighet», «Elskede»).

I «Gud hjelpe barnet» vender Morrison tilbake til den tidlige magiske realismen i forfatterskapet: Magiske hendelser opptrer i en ellers jordnær og realistisk fortelling. Fra det øyeblikket kjæresten forlater Bride, oppdager hun endringer i kroppen som bare er synlige for henne selv. Først forsvinner kjønnshårene og armhulehårene, deretter hullene i ørene, hun går ned i vekt, brystene forsvinner og til slutt mister hun menstruasjonen. Med andre ord – kroppen forvandler seg til kroppen til en liten jente. Dette fremstår ikke som en hallusinasjon, men som en del av Morrisons fantastiske univers. Regresjonen til en barnekropp skjer når hun blir alene i verden, akkurat slik hun opplevde å være i barndommen. Bride reflekterer selv over tilstanden: «Så hva slags sykdom var det hun led av? En som både var synlig og usynlig.»

Vi har altså en paradoksal tilstand: en voksen kvinne i et barns kropp, som hun i tillegg er den eneste som kan se. Samtidig fremstår Bride som en lite kompleks person. Romanen kretser stadig rundt hennes glamorøse fasade, som understreker at den egentlig er det mest interessante ved henne: Hun er selvopptatt og overflatisk, med begrenset følelesdybde. Sårheten kommer bare sjelden til syne i sprekker, før den forsvinner like fort.

Kanskje det er nettopp derfor Brides kropp må ta over styringen – Bride nekter konsekvent å forholde seg følelsesmessig til den lille, svarte jenta hun en gang var, og dermed må en dramatisk fysiologisk endring til for å gjøre henne oppmerksom på det.

Barnet som kvinne og kvinnen som barn er velkjent hos Morrison, nettopp fordi traumene hun tematiserer – både kollektive og individuelle – viser seg i nåtiden som spor av tapt tid. I hennes mesterlige «Elskede» fra 1987 dreper slavekvinnen Sethe datteren sin for at hun skal slippe et liv i slaveriet. Atten år senere kommer datteren tilbake, som en tenåringsjente av kjøtt og blod, og hun kaller seg Elskede. Elskede er sanselig, legemlig, jordbundet – pusten hennes lukter melk, som brystmelk.

«Elskede» er historien om én families tragedie – og inspirert av en sann historie. Men skikkelsen Elskede representerer også en legemliggjøring av et kollektivt traume. Et kollektivt traume er noe mer enn – og samtidig summen av – en rekke individuelle traumer. Og spørsmålet melder seg ofte i kjølvannet av tragedier: Hvordan skal historien fortelles? Minner, enten de tilhører en person eller et folk, er fragmenterte, foranderlige, manipulerbare, en filmrull hvor positiven sjelden stemmer med negativen. Den tradisjonelle romanen kan utforske minnets og narrativets betingelser, men aldri helt komme utenom at det er dette fundamentet den hviler på.

I en psykologisk lesning av Morrison (som ikke yter det fantastiske landskapet hennes full rettferdighet) er skikkelsen Elskede en påfallende konkretisering av sorg, anger og traumereaksjoner: Fortiden er til stede i nåtiden, ikke som et blast gjenferd, men som kjøtt. I «Gud hjelpe barnet» ser vi det enda tydeligere – traumet blir en kropp. Morrisons grep er snedig: Det traumatiserte barnet er psykologisk ikke ferdig med barndommen, og dette gir seg utslag i en fysisk transformasjon.

Det er en sann klisjé at man ofte må se seg tilbake for å kunne se framover. Og det er nettopp det å lære tiden å gå framover – forlate det traumet man er fanget i – som virker som håpet i både «Elskede» og «Gud hjelpe barnet». Når Bride senere i boken får kjæresten tilbake, og de kommer nærmere hverandre ved å åpne seg om usagte ting, kommer Brides kvinnekropp tilbake. Ikke lenge etter blir hun gravid, og det kan leses som et tegn på en ny start. Eller kanskje ikke. «Et barn», skriver Morrison: «Nytt liv. Immunt mot ondskap og sykdom, beskyttet mot kidnapping, juling, voldtekt, rasisme, fornærmelser, sårhet, selvforakt, forlatthet. Feilfritt. Bare godt. Minus vrede.» Før hun legger til: «Det tror de.»

Morrison viser traumets karakter på en måte en lærebok i psykiatri aldri vil kunne være i nærheten av. Gjennom skjønnlitterær behandling av afroamerikaneres historie gir hun stemmer til mennesker som aldri ble hørt. Det samme gjelder det traumatiserte barnet. Som hun skriver i «Elskede»: «Alle visste hva hun ble kalt, men ingen noe sted visste hva hun het. Glemt og oversett kan hun ikke forsvinne, for ingen leter etter henne, og selv om de gjorde, hvordan kan de rope når de ikke vet hva hun heter?»

I «Gud hjelpe barnet» får denne glemte personen et navn. Historien, kollektiv eller personlig, lar seg ikke fortrenge. For å si det med den amerikanske litteraturprofessoren Bergen Evans: Vi er kanskje ferdig med fortiden, men fortiden er ikke ferdig med oss.

mkfonn@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 17. oktober 2016 kl. 14.13

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk