Klassekampen.no
Onsdag 28. september 2016
Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Det er håp for økt velstand i Georgia, om man klarer å se forbi ideologier.
Geografisk økonomi

Et besøk i Kaukasus, i Georgias hovedstad Tbilisi, ga ytterligere en ny vinkel på en tidsånd i endring. Under middagen den første kvelden – på et tak med vidt utsyn over byen – sa en ledende sosialdemokratisk parlamentariker: «Sosialdemokratiet kan ikke hjelpe oss. De tenker bare på fordeling og forstår ikke hvordan man skaper mer å fordele». Vi entes om nyklassisk økonomisk teoris dårlige innflytelse her.

Georgia er et land utenom det vanlige. Europas landbruk og tidlige sivilisasjon oppstod her i Kaukasus-fjellene av samme grunn som Amerikas tidlige høysivilisasjon gjorde det i Andesfjellene: Variert geografi – kort vei og kort reisetid mellom ulike klimatiske nisjer – synes å være en nøkkel til landbruk og tidlig sivilisasjon. I Georgia finner vi fremdeles ville hvetearter som dannet grunnlaget for det første jordbruket, og her ble vindruer dyrket for 7000 år siden. Landet ble kristnet 700 år før Norge.

Georgia har gjort det relativt bra, men det er mye fattigdom på landsbygda og et ikke-bærekraftig underskudd på handelsbalansen. Frihandelssjokket Vesten påførte den tidligere Sovjetunionen tidlig på 1990-tallet, avindustrialiserte også Georgia. Landet hadde, som Estland, en del høyteknologi i sovjetperioden, men i motsetning til i Estland døde denne industrien ut i Georgia. Ikke fordi politikerne i Estland var dyktigere enn de i Georgia; også her spilte geografiske tilfeldigheter inn. Estland var nær gründere i Norden, som plukket opp god teknologi. Slike linker manglet Georgia.

Inntrykkene fra en stor konferanse om næringspolitikk i Tbilisi, der jeg var hovedtaler, viste en forbausende tverrpolitisk samstemmighet om at man måtte gjøre noe med landets økonomiske struktur. Etter et langt tv-intervju fikk jeg på e-post tilslutning fra en partileder som de lokale mente representerte den ekstreme nyliberalismen. Også han syntes å innse at det spiller en rolle hva et land produserer: at hodeløs frihandel kan lede til fattigdom. Det virket som om Trump/Sanders og brexit hadde gitt nyliberalismen et slags dødsstøt. Når modellen tydeligvis ikke funker verken i USA eller England, hvordan skal den da funke i den ytterste økonomiske periferi?

Ofte er det vanskelig å vite hvordan man skal hjelpe bønder som driver selvberging på et eksistensminimum. I Georgia er det mer håp enn mange andre steder. Georgia eksporterer for eksempel mye valnøtter. Klarer man å samle de mange småprodusentene i kooperativer og deretter finansiere en fabrikk som eksporterer valnøttolje, vil eksportverdien i denne næringen raskt mangedobles. Av mangel på lokal kjølekapasitet eksporteres nå frukt og grønnsaker først til Armenia der det finnes slik kapasitet, istedenfor rett til andre utenlandske kunder. Også her trengs finansiering. Klarer man å skrelle av ideologien – og det gjør man først når problemene blir store nok – kan selv den mest innbitte nyliberalist innse at hardt tiltrengte eksportinntekter med relativt enkle midler kan økes på en måte «markedet» ikke klarer alene.

På de mange georgiske restaurantene i Russland lærer man at Georgia har god mat. Landets topografi inviterer til å kopiere en type vellykket verdiskapning man finner i Alpene, der kjøttprodukter (ofte tørket) og et enormt mangfold av oster («hver landsby sin ost») hindrer fraflytting. Georgias kombinasjon av matkultur, flott vandrelandskap og utgamle klostre kan skape unike kulturopplevelser. Men her må tilføres ny kunnskap om ysting og feavl.

Under vårt møte tente statsministeren på denne ideen. Han fant frem mobiltelefonen med video fra et nytt lite ysteri satt opp av en sveitser som nylig hadde slått seg ned. En hollender var også kommet med sin familie og startet modernisering av de lokale kvegrasene. Som i England på 1500-tallet var det ikke utenlandsk kapital, men utenlandske innvandrere med kunnskap, som skapte økt velstand.

Praten med statsministeren gikk lett, og etter en times møte slapp han følgende bombe: «Jeg gjorde min sovjetiske militærtjeneste i Estland. Det var jeg som slapp Mathias Rust (han som i 1987 landet på Den røde plass i Moskva) inn i sovjetisk luftrom». Så en pause. «Jeg var ikke særlig populær i den enheten etterpå». En armensk venn av meg skrev «Det måtte være en georgier som fant på noe slikt».

eriksreinert@gmail.com

Økonomene Morten Jerven, Erik S. Reinert, Marianne Marthinsen, Rune Skarstein, Camilla Øvald og Chr. Anton Smedhaug skriver onsdager i Klassekampen.

Artikkelen er oppdatert: 17. oktober 2016 kl. 14.19

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk