Onsdag 28. september 2016
Kritisk: Teatersjef Tom Remlov mener at takhøyden for offentlig debatt i kultursektoren er for lav. Han innrømmer at han selv har lagt bånd på seg overfor staten.
Kulturaktører på venstresida er mer åpne for instrumentell styring enn de på høyresida, sier forsker:
Kultursjefer tier stille
Anne-Britt Gran
Kulturledere tør ikke si hva de mener til sine offentlige eiere, viser ny forskning. – Vi må være modigere, fastslår teatersjef Tom Remlov.

kultur

Norske kulturledere er skygge­redde og ikke villige til å kritisere sine eiere.

Det mener teatersjef Tom Remlov ved Riksteatret, én av åtte kulturaktører som er intervjuet i den ferske forskning­sartikkelen «Økonomisk selvsensur i kultursektoren».

Artikkelen viser at norske kulturledere på flere måter sensurerer seg selv i møte med sine offentlige eiere.

– Det er kjempeproblematisk. Hvis de som er nærmest konsekvensene av politiske vedtak, legger bånd på seg i det offentlige ordskiftet, blir ikke politikerne kikket i kortene slik de skal, sier Remlov.

Fakta

Selvsensur i kulturen:

• Artikkelen «Økonomisk selvsensur i kultursektoren» viser at kulturaktører sensurerer seg selv i møte med offentlige eiere.

• Økonomisk selvsensur skjer også i møte med sponsorer og private eiere, ifølge artikkelen.

• Forskningen inngår i boka «Kommunikasjon og ytringsfrihet i organisasjoner».

Diskusjon i lukkede rom

Teatersjefen har hatt flere lederstillinger i norsk kulturliv, blant annet som direktør for Norsk Film fram til 2001. Den gang følte han at han kunne uttale seg fritt, men da han tiltrådte som direktør for Den Norske Opera & Ballett i 2008, syntes han at han kunne merke et skifte i ytringsklimaet blant kulturlederne.

– Jeg opplevde tydelig at det var problematisk å invitere til offentlig debatt om premissene for kulturpolitikken. Man måtte føre diskusjonen på to nivåer: den ene i redigert utgave i offentligheten og den andre internt, sier Remlov.

Han mener at det endrede klimaet kan ha sammenheng med at det i 2008 var rødgrønn flertallsregjering.

– Da ble diskusjonene flyttet over i lukkede rom. Takhøyden for offentlig debatt ble mindre, og dette har festet seg, sier Remlov.

Lar være å melde fra

I forskningsartikkelen om selvsensur vises det til flere eksempler på at kultursjefer legger bånd på seg i møte med sine eiere.

Knut Olav Åmås forteller blant annet at han som statssekretær i Kulturdepartementet i 2013 oppfordret kultur­ledere til å være åpne og kritiske, uten at det ble fulgt opp.

«I akkurat denne sektoren burde ytringskulturen være ganske fundamental, men det er den ikke», uttaler han.

Professor Anne-Britt Gran ved Handelshøyskolen BI står bak artikkelen. Hennes mål har vært å utvikle en systematisk tenkning om hvordan økonomisk selvsensur kan arte seg i kulturlivet. Artikkelen inngår i den nye boka «Kommunikasjon og ytringsfrihet i organisasjoner».

– Det er tydelig at det foregår betydelig selvsensur overfor bevilgende myndigheter. Det er viktig å få satt på dagsorden at det er mange subtile mekanismer som virker disiplinerende og fører til servilitet blant kulturaktørene, sier Gran.

Blant annet lar kulturledere være å kritisere sine eiere offentlig og å si fra om uhensiktsmessige forhold, ifølge artikkelen. Årsakene kan være at de frykter at institusjonen vil få færre midler, eller at de selv blir fryst ut av det gode politiske selskap og ikke blir vurdert for styreverv eller andre roller seinere.

– Penger er en mer kritisk ressurs for kulturaktørene enn det de kan gi tilbake til staten eller en sponsor. Denne maktubalansen gjør at selvsensur inntreffer, sier Gran.

Fra knyttneve til mumling

Kulturforskeren understreker at intervjuobjektene hennes er uenige om hvorvidt selvsensur er et problem i kultursektoren. Hun mener at det bør lages en kvantitativ studie for å finne ut hvor omfattende fenomenet er.

– Kulturlivet er en bransje hvor inntil 80 prosent av institusjonenes inntekter er statlige midler, og det gjør at lederne selvfølgelig forholder seg strategisk til staten. Spørsmålet er om det går over til å bli selvsensur overfor det kunstneriske eller lederens integritet.

Gran sier at det ut fra intervjuene ser ut til å være en viss politisk forskjell i synet på selvsensur.

– Det ser ut som om man tåler mer instrumentell styring hvis man er på venstresida enn på høyresida, sier hun.

Tom Remlov forteller at han selv har lagt bånd på seg overfor staten. Som direktør ved Operaen var han kritisk til at Kulturdepartementet forventet at Operaen og andre institusjoner skulle markere grunnlovsjubileet i 2014.

Han gikk ut offentlig med kritikken, men oppfattet at styret ikke så det som ønskelig, sier han.

– Jeg gikk ikke på langt nær så høyt på banen som jeg syntes saken fortjente. Og en rekke av mine kollegaer trakk seg da det ble litt mer heftig. Dermed ble protestene redusert fra en liten knyttneve i bordet til mumling, sier han.

– Hvordan kan kulturledernes taushet brytes?

– Vi må være modigere. Jeg ville nok våget meg mer utpå om jeg ikke ledet en statlig etat, sier Remlov og viser til at Riksteatret er direkte underlagt Kulturdepartementet i motsetning til mange andre kulturinstitusjoner.

– Avhengig av dialog

Skuespiller Ellen Horn var styreleder ved Operaen da debatten om grunnlovsjubileet pågikk. Hun kan ikke huske at styret skal ha instruert Remlov om å dempe seg.

– Vi var uenige om saken og drøftet vel strategi hva angikk kommunikasjon. Men jeg husker den offentlige debatten om dette som veldig åpen, sier Horn, som også har bidratt til forskningsartikkelen.

Som tidligere teatersjef og kulturminister har Horn sittet på begge sider av bordet, og hun mener at det ikke har vært vanskelig å rette kritikk mot den statlige eieren.

– Som leder av en institusjon er man avhengig av god dialog med Kulturdepartementet, men jeg har ikke opplevd det som veldig vanskelig.

– Hvilke konsekvenser kan det få hvis man ikke sørger for en god dialog?

– God dialog med departementet gir uttelling. Hvis man er helt på kollisjonskurs med forventningene eller føringene fra eieren, er ikke det den beste måten å få gjennomført sine visjoner og ambisjoner på.

– Så det kan få betydning for hva departementet vil bidra med av midler?

– I ytterste konsekvens vil det kunne få det. Man skal ikke gå rundt som en ydmyk tjener, men jeg mener at det føres en konstruktiv dialog mellom Norsk teater- og orkesterforening, den enkelte institusjon og departementet.

mari.vollan@klassekampen.no

Lørdag 27. mai 2017
For ett år siden var det ikke mange som snakket om «fake news». Nå går varsellampene for «fake science».
Fredag 26. mai 2017
Forlagsredaktør Trygve Riiser Gundersen mener kulturjournalistikken har kapitulert for klikkøkonomien. – Den offentlige samtalen om bøker er i fullt forfall.
Onsdag 24. mai 2017
Medieekspert Trygve Aas Olsen tror kulturjournalistikken må bli mer konfliktorientert og følelsesbetont for å lykkes på nett. Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås mener den er kjedelig, snever og dessuten dårlig skrevet.
Tirsdag 23. mai 2017
Leserne viser liten interesse for anmeldelser og annet tradisjonelt kulturstoff på nett. Aftenpostens kulturredaktør Sarah Sørheim tror kulturjournalistikken må ta nye grep for å overleve.
Mandag 22. mai 2017
Kunstnernettverk forener krefter for å verne om opphavsretten og krever endringer i regjeringens forslag til ny åndsverklov.
Lørdag 20. mai 2017
På en skjerm kan journalistene i Amedias 62 aviser selv følge med på hvor mange salg sakene deres har utløst. Kultur og politikk havner langt ned på lista.
Fredag 19. mai 2017
Høyre- og Frp-velgere stoler ikke på ­Klassekampen, viser funn fra spørre­undersøkelsen Norsk Medborgerpanel. Medie­forsker mener en «Fox News-­effekt» kan gi grunn til be­kymring.
Torsdag 18. mai 2017
Da Kvikkas overtok ansvaret for ut­deling av lørdags­aviser, ble redaksjonene nedringt av sinte abonnenter. Nå er feilmarginen nede i 3–4 promille.
Tirsdag 16. mai 2017
– Vi får sjansen til å visualisera samisk mytologi, seier produsent Khalid Mai­mouni. «Sáve» har fått støtte som verdas første store samiske barnefilm.
Mandag 15. mai 2017
En fordel med kristendommens drøm om paradis er at man erkjenner at det er et uoppnåelig ideal, mener Kristin Aavitsland.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk