Klassekampen.no
Tirsdag 27. september 2016
Nye erfaringer: Det er grenser for hvor langt mennesker fra majoriteten autentisk kan representere minoriteter, skriver Knut Kjeldstadli. Her besøker Audun Lysbakken Tøyen skole.foto: tom Henning Bratlie
Om Oslo SV mener alvor med å ønske inkludering, bør de ta et klart valg.
Inkluder, nominer

Vellykket inkludering innebærer at alle grupper deltar eller er representert på de samme arenaene. Deltaking og makt er forutsetningen for en likeverdig samtale, for å unngå å bli klienter. I Oslo har en tredel av befolkningen mindretallsbakgrunn. Men i Oslo SV er en slik kandidat foreløpig foreslått først på sjette plass, det vil si på en ikke reelt valgbar plass. Dette bør endres, av mange grunner.

Å tilhøre en minoritetsgruppe gir en erfaringer andre ikke har. «Den veit best hvor skoen trykker, som har den på.» For politikere fra majoriteten trykker ikke skoen på samme måten. Det er grenser for hvor langt mennesker fra majoriteten autentisk kan representere minoriteter.

Folk fra minoritetene har i de fleste saker samme interesse som andre, eventuelt som andre i samme samfunnsklasse. Men det finnes også særlige felles minoritetsinteresser, som å ikke bli diskriminert, å lære og å bruke eget språk. Det politiske miljøet har vansker med å holde fokus på saksfelt. Støy fra media og aktuelle hendinger krever oppmerksomhet. Så sjøl når det ikke er noen aktiv motvilje mot å reise saker som angår minoritetene, glipper minoritetsinteressene unna om ikke noen stadig minner om dem.

Ut fra en liberal, demokratisk tankegang bør flertallet også ønske minoriteters deltaking og representasjon – fordi mindretall har legitime interesser som må komme fram og ivaretas. Her gjelder prøven med John Rawls’ «uvitenhetens slør»: Hvis du sjøl ikke visste om du tilhørte flertallet eller mindretallet, ville du da støtte representasjon for minoritetene? Nok en grunn kan hentes fra et republikansk ideal om demokrati: Samfunnsmedlemmenes deltaking er en verdi seg sjøl. Interesser blir trolig artikulert best dersom folk sjøl får adgang til å definere dem.

Større mangfold blant representantene innebærer at flere tankekategorier og argumenter blir brakt fram: «Det hadde jeg ikke tenkt på.» Nye perspektiver kan vise seg å være en ressurs for alle. Og sjøl om ikke alle blir overbevist om de nye perspektivene, vil argumentene kunne lede til at de skjerper sin egen tenking og finner ut hvorfor de egentlig har et visst standpunkt.

Representasjon har en symbolsk side. Tilstedeværelsen synes. Om en ser personer som en kan identifisere seg med, for eksempel fordi en er innvandrer, så blir det et signal om at en er velkommen. Motsatt kan fravær sende signaler, ikke minst til ungdom om at det ikke nytter å delta. Dersom en ikke ser noen «som en sjøl», kan det lett oppleves som ekskludering.

Hva er alternativet til reell representasjon? Hvis folk ikke opplever seg som medlemmer i et samfunn, da melder de seg ut. Det en skal være bekymret for, er ikke konfliktene som også kommer med større deltaking, men om de fleste fra mindretallene vender ryggen til og sier at «her hører vi ikke hjemme; vi må finne løsninger i andre, mer radikale veivalg». Utkopling? Kriminelle subkulturer? Diffuse sosiale opptøyer eller oppstander? Tilslutning til retninger som definerer dette samfunnet som sin fiende?

Av alle disse grunnene skal en ønske større deltaking – på alle nivåer i politikken, i folkelige bevegelser, stemmegivning, medlemskap, tillitsverv og offentlig representasjon. Når valgdeltakingen ikke har vokst, har det flere årsaker; for noen er det fattigdom, for andre traumaer ved politikk. Men mon ikke en årsak også ligger i fraværet av innvandrere i ledende posisjoner?

Nå skal en ikke idyllisere. Økt politisk deltaking kan skape «bråk» på grunn av innholdet så vel som stilen. Men konflikt bidrar indirekte til å forene: Stridende parter slåss om det samme godet, i dette tilfellet politisk innflytelse. De må forholde seg til hverandre, lytte til argumentene, om ikke annet enn for å imøtegå dem. De må gå i allianser. Stridende parter lærer seg også arbeidsmåter av hverandre. Striden gjør dem rett og slett noe likere.

På Oslo SVs liste er det flere gode forslag til de øverste plassene. De burde alle vært valgt. Men om alle de foreslåtte skal med, blir det ikke reell minoritetsrepresentasjon. En kan bøte på dette ved å velge Gülay Kutal til en av de øverste plassene. Hun har lang erfaring fra Oslo-politikk i bystyret og fra allmenn politikk i SVs sentral- og landsstyre.

Neglisjering eller inkludering – Oslo SV har et valg.

knut.kjeldstadli@iakh.uio.no

Ottar Brox, Knut Kjeldstadli, Arne Johan Vetlesen, Bente Aasjord og Wegard Harsvik skriver i Klassekampen tirsdager.

Artikkelen er oppdatert: 17. oktober 2016 kl. 13.33

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk