Klassekampen.no
Lørdag 24. september 2016
OVERGREP: Lucretia var en romersk adelsdame som en natt ble voldtatt av kongens sønn. Hun endte med å ta sitt eget liv. Fortsatt debatteres voldtekt og kvinners manglende rettssikkerhet i slike saker. Maleri: «Lucretias voldtekt» av anonym flamsk maler fra 1600-tallet
Forskningsprosjekt søker svar i grenseland:
Hva er en voldtekt?
I KRIG: Mellom 1810 og 1820 lagde den spanske maleren Francisco Goya 82 bilder i serien «Krigens lidelser». Flere av dem viser voldtekter. Kilde: Prado-museet
STO FRAM: Andrea Voll Voldum sto fram med sin historie i VG tidligere i år, etter at tre menn ble frifunnet for å ha voldtatt henne i Hemsedal for to år siden. Faksimile fra VG
Krenkelse: 250.000 dansker skal delta i et nytt forskningsprosjekt om voldtekt. Hvordan omsetter man følelsen av et overgrep til ­harde tall?

En ting jeg lærte da jeg i vår arbeidet med Informations artikkelserie «Vitnesbyrd», er at tall er en underlig størrelse. I serien fortalte en rekke kvinner om voldtekter de hadde blitt utsatt for. Men det var veldig vanskelig å finne solid statistikk for å gi en ramme rundt sakene. Det finnes så mange forskjellige måter å telle overgrep på at det ikke er mulig å bruke tallene uten en rekke forbehold.

– De eksisterende tallene er et mine­felt, konstaterer sosiolog Marie Bruvik Heinskou når jeg møter henne ved Senter for seksuelle overgrep på Rigshospitalet i Danmark.

Det er derfor hun har fått en bevilgning på én million kroner fra Det kriminalpreventive råd til et forskningsprosjekt som forhåpentligvis kan gi mer brukbare tall. Studien er den største av sitt slag i Skandinavia. Vel 250.000 dansker skal svare på et spørre­skjema. Formålet er å finne ut hva slags overgrep som fore­kommer og hvor ofte det skjer.

Vi setter oss på et lite sykehuskontor uten vinduer sammen med Hanne Baden Nielsen, som er avdelingssykepleier. Hun har vært med siden senteret startet opp i 1999. Vi skal snakke om mørketall – et fenomen jeg først forsto omfanget av med «Vitnesbyrd»-serien.

Mørketall er en betegnelse for kriminalitet som ikke meldes til politiet. Ut fra de nesten 170 henvendelsene jeg fikk, fortalte bare tre at gjerningsmannen ble dømt. De aller fleste anmeldte dem aldri. Mange fortalte at de ikke tror gjerningsmannen visste at han voldtok, og at det først var dager eller år seinere de forsto det selv.

Fakta:

Voldtekt

• Voldtekt er framtvunget seksuell omgang, enten med vold, trusler eller for eksempel å utnytte bevisstløshet.

• Både i Danmark og Norge har debatten om voldtekt gått det siste året. I Norge har det særlig vært Hemsedal-saken som har vakt forargelse, etter at tre menn ble frikjent etter å ha hatt seksuell omgang med en ung kvinne de hadde gitt store mengder narkotika.

• Det er vanlig å snakke om store mørketall når det gjelder voldtekt, blant annet fordi mange saker ligger i grenseland og få anmeldes.

• I Danmark intervjuet avisa Information over hundre mennesker som hadde opplevd voldtekt. Bare et fåtall av sakene hadde endt i retten.


Hvordan er det mulig å lage statistikk av noe slikt? Det som føles som et overgrep for meg, føles ikke nødvendigvis som et overgrep for deg. Og hva med dem som fortrenger alt sammen?


Overgrep fordelt på sosiale klasser

Marie Bruvik Heinskou tror ikke det er tilfeldig at bevilgningen for en så omfattende kvantitativ studie kommer nå.

– 2016 har vært et år med økt fokus på voldtekt, kroppslige krenkelser og betydningen av seksuelt samtykke, sier hun.

Politikere fra flere partier har foreslått å innføre juridisk samtykke, straffe gjerningsmenn hardere eller gjøre det lettere å dømme den som står bak hevnporno. Aktivister har avholdt demonstrasjoner, organisasjoner har gjennomført kampanjer, og mediene har også vært med.

– Og under alle diskusjonene ulmer en forestilling om de store mørketallene, sier Heinskou.

Før resultatene av studien er klare, vil hun ikke bidra til forestillingen om de store mørketallene. Det kan skape en angst for at kvinner lett kan bli voldtatt og dermed bidra til å begrense kvinners frihet.

Hanne Baden Nielsen er sikker på at det finnes store mørketall på området. I databasen til Senter for seksuelle overgrep, som rommer omkring 4000 saker, kan hun se at bare 60 prosent av ofrene anmelder gjerningsmannen. Hun er spent på resultatene av den nye studien, blant annet hvordan krenkelsene fordeler seg over ulike sosiale klasser.

Hennes erfaring er at noen kvinner er mindre tilbøyelige til å anmelde overgrep. Mange er redde for å bli møtt med forestillingen om at de selv var skyld i overgrepet. Hver sjuende danske mener, ifølge en studie fra Amnesty, at voldtektsofre selv er skyld i at de blir voldtatt, og slike beskyldninger kan slå livet til ofrene helt ut av kurs, forklarer Nielsen.


I 2010 skrev Marie Bruvik Heinskou doktorgradsavhandlingen «En kompleks affære», som gjennomgikk 95 politianmeldelser om voldtekt. Avhandlingen var kontroversiell, blant annet fordi den nettopp viste at det ofte er unge, utsatte kvinner som anmelder voldtekter. Men er det fordi de oftere blir voldtatt eller fordi mer ressurssterke kvinner holder munn?

Det er slike spørsmål den nye studien forhåpentligvis skal gi svar på. Marie Bruvik Heinskou håper det anonyme spørreskjemaet kan få flere kvinner til å åpne seg. Et annet stort spørsmål er hvor mange menn som utsettes for overgrep.

– Det er viktig at vi ikke bare tenker på kvinner som ofre, sier Heinskou.

Av de 170 henvendelsene til «Vitnesbyrd»-serien var bare to fra menn. Den ene var et offer for incest. Den andre «voldtok nesten», som han selv formulerte det. Og i databasen til Senter for seksuelle overgrep er bare 1 til 2 prosent av ofrene menn.

Heinskou vil ikke si noe om dette på forhånd, men Nielsen tror studien vil befeste bildet av at voldtektsofre først og fremst er kvinner.


Den vanlige voldtekten

Det er enormt ambisiøst at forskerne henvender seg til en kvart million dansker. Ifølge Marie Bruvik Heinskou må man spørre så mange for å kunne beskrive det typiske overgrepet.

Jeg spør om «den normale voldtekten» finnes. De voldtektene jeg kjenner, faller inn noen få kategorier: overfallsvoldtekt, partnervoldtekt, voldtekt mellom unge som har drukket for mye, og date-voldtekt hvor man misforstår hverandres signaler.

Overfallsvoldtekten avskriver både Heinskou og Nielsen straks som den typiske voldtekten. Heinskous avhandling fra 2010 var kontroversiell nettopp fordi den punkterte myten om at overfallsvoldtekter er utbredt. Det bekreftes av sakene fra Senter for seksuelle overgrep.

Hvis Hanne Baden Nielsen skal tegne et bilde av den typiske voldtekten, inneholder den tre ting: Offer og gjerningsmann er under 25 år, de kjenner hverandre, og begge har drukket for mye. Den beskrivelsen stemmer overens med Marie Bruvik Heinskous funn.

– Ofte er det snakk om et sosialt forløp som går galt. Jeg liker å bruke ordet «sentrifugalkraft», sier Heinskou.

– Man flørter litt. Det ene fører til det andre, og plutselig går det fort unna. Personene virvles inn i en kraft som beveger seg så raskt at de ikke føler det er tid til å kjenne etter eller til å si ifra.


Kanskje ender det med at den ene parten tvinger seg til sex, men det kan også være mye mer uklart. Kanskje har begge parter lyst på sex, men samleiet ender på en måte som den ene parten opplever ubehagelig grenseoverskridende. Er det da snakk om voldtekt?

– Det kan i hvert fall være snakk om en krenkelse, sier Marie Heinskou Bruvik.

– Hvis offeret opplever det som et overgrep, er det ikke nødvendigvis det i straffelovens forstand, men det er viktig – også med tall – å fange inn situasjoner som oppleves som alvorlig krenkende. Det forsøker vi å fange inn i studien vår.

Og da er vi fremme ved noe av kjernen når det gjelder overgrep i tall. Hvis vi lar alle og enhver definere hva det vil si å føle seg krenket, risikerer vi ikke da et utroverdig høyt resultat?

Det er det tatt høyde for, sier Marie Bruvik Heinskou. Forskerne bruker forskjellige grep som gjør det mulig å ta høyde for både objektive og subjektive definisjoner.

– Jeg vil ikke gjøre meg til dommer over om det de har opplevd, er et overgrep eller ikke. Mitt mål er å kunne sammenligne forskjellige handlingsforløp med offerets opplevelse og straffelovens definisjoner.

Jeg liker denne tilnærmingen. Den gir et situasjonelt perspektiv fordi definisjonsretten også kan være på ofrenes side. Jeg kan ikke huske å ha sett store studier som har gjort noe slikt.


Nettopp derfor tror Marie Bruvik Heinskou på at studien kan gi av et mer riktig bilde av omfanget av overgrep.

– Jeg er ganske spent på å se om partnervoldtekt viser seg å være mer utbredt enn vi i dag tror, sier hun.

Jeg tenker tilbake på da jeg i vår besøkte en kvinne som hadde blitt voldtatt av kjæresten sin. Han sto og bakte en kake på kjøkkenet mens hun satt inne med meg i stuen og gråt mens hun fortalte om den natta han voldtok henne. Det var en underlig opplevelse.

Hun følte at hun ikke kunne anmelde ham, men hun følte heller ikke at hun kunne dele historien med noen, for hvem er det som tillater at noe slik skjer med en?


Vi svikter guttene

Marie Bruvik Heinskou er også spent på hvor mange overgrep som ligger innen straffelovens paragrafer og hvor mange som plasserer seg i en juridisk gråsone.

Ligger de hovedsakelig innenfor paragrafene, bør vi ifølge Heinskou bli flinkere til å bruke dem, for voldtektssaker er vanskelige å felle dom i. Plasserer mange seg i de juridiske gråsonene, trenger vi kanskje en kulturendring. Ingen av de to tror i utgangspunktet på mer lovgivning.

Det finnes noen problemer jussen ikke løser. Marie Bruvik Heinskou forsker også på vold, som gjerne etterlater synlige bevis, mens det i de aller fleste voldtektssaker ikke finnes objektive bevis.

En rettsmedisiner kan se om en kvinne har hatt sex, men ikke om det ligger samtykke bak.

– I sju av ti tilfeller etterlater ikke voldtekt noen rifter, forklarer Hanne Baden Nielsen.

Og selv om det finnes rifter, beviser ikke det noe kriminelt, for de kan også oppstå under frivillig sex. Det etterlater mange saker med en part som sier: «Du voldtok meg», og en annen som sier: «Nei, det gjorde jeg ikke.»

– Og det er sakens kjerne, sier Nielsen.

– Som samfunn unnskylder vi i dag menn kun på grunn av kjønn. Vi har en hel gruppe av anklagede menn – uansett om de er skyldige eller ikke – som sier: «Jeg trodde hun var med på det», og dermed mistenkeliggjør de kvinnen. Så blir kvinnen kryssforhørt om helt irrelevante og dypt private ting, og i retten kalles det inn vitner som skal tegne et bilde av at hun er løs på tråden, sier Hanne Baden Nielsen.


Hun påpeker at voldtekt er den eneste typen forbrytelse hvor forebygging er rettet mot offeret. Det ligger kulturelt innleiret i mange kvinner at vi ikke skal gå rundt aleine om kvelden. At det er en god idé å skifte fortau hvis en mann går mot oss. At vi ikke skal drikke oss altfor fulle, og at klærne våre sender ut signaler. Hvor er forebyggingen rettet mot potensielle overgripere? spør Hanne Baden Nielsen.

– Ingen steder. Og dermed svikter vi guttene. Mange foreldre snakker ikke med sønnene om hvordan de unngår å havne i en situasjon hvor de risikerer å begå et overgrep.

Foreldrene må snakke med guttene om samtykke, signaler, grenser og om at et nei alltid skal respekteres. Men de må, ifølge Hanne Baden Nielsen, også slutte å undertrykke døtrene sine med regler som indirekte forteller dem at hvis de bare gjør som mor og far sier, skjer det ikke noe galt med dem.

– Hvis hun blir rammet av et overgrep, kan hun høre foreldrene snakke om regel nummer 74, som hun nettopp har brutt, og at hun derfor har en del av skylden selv, sier Nielsen.


Den latente frykten

Neste sommer er forskningsresultatene klare. De første spørreskjemaene sendes ut i løpet av september, og før vi runder av, spør jeg Marie Bruvik Heinskou og Hanne Baden Nielsen om de selv er redde for å bli voldtatt.

Jeg skulle ønske jeg kunne si nei selv, men jeg ble dypt påvirket av å snakke med kvinnene fra «Vitnesbyrd».

I de månedene der jeg ikke gjorde annet enn å intervjue voldtektsofre, lå tanken om risikoen for overgrep hele tida latent i meg.

– Jeg er ikke redd, sier Hanne Baden Nielsen.

– Men man kan aldri gardere seg helt mot voldtekt. Det eneste du kan gjøre, er å ta en beslutning om hvor mye du vil utsette deg selv for.

– Hva betyr det?

– Det innebærer at selv om jeg skulle ønske det var annerledes, så kan jeg ikke regne med at alle menn er fornuftige nok til å vite når en kvinne har lyst på sex. Jeg kan bare stole på meg selv, og jeg kan velge å ta kontrollen ved å forlate situasjoner hvor noen prøver å overskride grensene mine.

Marie Bruvik Heinskou fryktet voldtekt som ung og kanskje var det nettopp det som gjorde at hun slo inn på det fagfeltet.

– I dag vet jeg at det som regel alltid ligger en lang og kompleks opptakt til grunn for det som ender med en anmeldelse av voldtekt. Og i takt med at jeg har blitt eldre, har jeg blitt så bevisst på meg selv og grensene mine at jeg ikke frykter å havne i en slik situasjon.


innenriks@klassekampen.no

©Information

Oversatt av Lars Nygaard


Artikkelen er oppdatert: 4. oktober 2016 kl. 15.18

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk