Klassekampen.no
Fredag 23. september 2016
RETTSKAFFEN: Lagmann Hanne Sophie Greve i Gulating lagmannsrett snakker den peneste bergenskdialekt. Men hun er mer opptatt av gammelt kystspråk.
Juss
Mellom menneskene
Livet

Møt mennesker som har en historie å fortelle.

Hanne Sophie Greve er lagmann og kystspråk­­entusiast. Og en av få nordmenn som har Wikipedia-artikler om seg selv på norsk, engelsk og viet­namesisk.

Da Hanne Sophie Greve vendte hjem etter mange år i tjeneste for inter­nasjonale menneske­rettigheter i Afrika, Asia og Europa, bestemte hun seg for å utnytte det norske demokratiet til fulle.

– Etter å ha levd lenge ute blir du etter hvert veldig glad for å ha muligheten til å leve i et vel­fungerende demokrati som Norge. For meg handler livet i et slikt demokrati om et ansvar for å engasjere seg.

Derfor har lagmannen i Gulating lagmannsrett det siste året engasjert seg i både flyktningpolitikk og krigsheltdiskusjoner på Sørlandet.

Greve snakker tydelig, rolig og gjennomtenkt på et pent bergensk. Vitne blir uttalt med «d», språk blir uttalt med «g» og kveld heter «aften». Men det er ikke det pene bergenske riksmål hun ønsker å redde i denne omgang. I det siste har det handlet om norske kystuttrykk.

Fakta:

Hanne Sophie Greve

Yrke: Lagmann i Gulating lagmannsrett.

Alder: 64 år.

Sivilstand: Skilt.

Hvor er du i livet? Midt i livet i den forstand at livet bare blir mer spennende jo mer du vet om forskjellige sider av det.

På sparket

Hva er din favorittfilm?

– Liker veldig godt «Tolv edsvorne menn» med Henry Fonda, hvor han som jury­medlem prøver å påvirke de andre til å frikjenne. Liker også godt Brad Pitt i «Syv år i Tibet», og så er det en film som heter «1885 – Racet om Afrika». Det er en fransk film om Berlin-konferansen i 1885 hvor Afrika deles – basert på originale referater fra møtene.

Hvilke bok har gjort sterkest inntrykk på deg?

– Veldig vanskelig å nevne én bok. Trenger jeg påfyll, leser jeg Olav H. Hauge eller sufimystikeren Rumis tekster. Jeg er glad i de tyskspråklige Schiller og Zweig, eller våre norske hverdagspoeter som Aaslaug Vaa og Aslaug Låstad Lygre. Måtte jeg velge den ene boka på den øde øya, ville det blitt en fransk samling som finnes av alle de hellige skriftene.

Hva slags musikk hører du på?

– Jeg hører veldig mye på musikk når jeg jobber. Klassisk musikk uten tekst. Grieg og Sæverud. Unesco har også gitt ut cd-er med musikk fra hele verden. De er jeg veldig glad for. Spesielt er den østasiatiske og arabiske musikken fin.

Skykkjeskukkjen er et ord

Driver du seinsommerseilas langs en norsk fjord, kan mørket fort komme krypende. Det stummende mørket som finnes om du går for nærme land, kalles landskygge. Et viktig ord, mener lagmann Greve.

– Er du inne i landskygge, er det plent umulig å se skille mellom land og sjø. Det er virkelig farlig, forklarer hun.

Gjennom hele Norges historie har kysten vært viktig. Språket langs kysten er infiltrert av ord og uttrykk fra fiskeri, sjøfart, olje, vær og fritid. Greve gikk i sommer ut og ba oss ta vare på kystuttrykkene. Hun drømmer om en oppdatert ordsamling som tar med alt av nye og gamle ord knyttet til sjøen.

Det finnes enda mer eksotiske ord enn landskygge. Da Bergens Tidende arrangerte ordinnsamling i etterkant av Greves initiativ, kunne en blant annet lese at ordene «hykkje­skukkjen og hanaskukkjen har samme betydning som skykkje­skukkjen». Ordet betyr noe så enkelt som loftet på et uthus på strile­dialekt, men er regnet som et slags eksamensord for folk med sterk vestlandsk dialektinteresse.

– Hvorfor dette engasjementet for kystuttrykk?

– Jeg liker språk veldig godt og liker derfor å sjekke ut ord og vendinger, hva de betyr og hva de kommer av. Det dukket opp flere ord i arbeidet med Telavåg, men ord­bøkene ga ikke svar. Landskygge, for eksempel, sto ikke i ordboka, sier Greve engasjert.

Språket fra garnisonene

Omtrent samtidig som Greve tok initiativ til å redde kystspråket i sommer, ble det norske språk, ord for ord, bokstavelig talt kjørt over fjellet til Bergen. Den norske ordboksamlingen ble overtatt av Universitetet i Bergen.

Greve har derfor tatt initiativ til et fellesmøte for kystspråket i løpet av september. Hun synes det er flott at Bergen har fått ansvaret for de norske språksamlingene og mener det er typisk at språkrøkt ikke foregår i hovedstedene. Ifølge Greve snakkes den pene fransken i byen Tour, den pene tysken i Hannover, engelsken i Oxford, Belfast og Inverness. Og den fineste dansken snakkes i Aarhus.

– Det er i garnisonsbyene språkrøkten skjer. Det er jo for meg ubegripelig at Oslo ga ord­samlingene fra seg, men Bergen har alltid vært opptatt av språk.

– Hva tror du kystspråk­engasjementet kan føre til?

– Det finnes gode krefter på hver sin tue for øyeblikket, men jeg tror på en gjensidig berikelse om disse kreftene kan trekke i samme retning. Min rolle er å få gode krefter i sving og få dem til å svinge sammen.

Blant Greves favorittord fra kysten er «straumvende». Det er nynorsk for hvor to havstrømmer møtes.

– Her finner du enormt mye beitedyr for fisk. Samtidig blir det en slags bakevje, og en bakevje samler boss og forurensning. I krig er det veldig farlig å komme på et straumvende, for det er der drivminene legger seg.

Det er ikke bare romantikk, nostalgi og historieinteresser som ligger bak Greves språkengasjement. Det handler også om realpolitikk, nærmere bestemt næringspolitikk.

– For hva er det vi skal leve av i framtida? Norges fortrinn i verden, helt konkret og realistisk, det er naboskapet til havet. Vi er ikke mer intelligente enn andre folkeslag, men vi har særkunnskaper om havet og særtilgang til havet.

– Jeg tror ikke på at vi skal bli verdensmestere på alle områder. Det er for dumt hvis man har én ekstra fin flekk å dyrke, og så si at den glemmer man, fordi man heller vil gjøre tusen andre ting.

Blant de flammende røde

Greve satt i seks år som Norges utsending i menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Hun har jobbet med krigen på Balkan, menneske­rettighetsbrudd i flyktningleirer i Namibia og med landsbyutvikling i Botswana. Hun et spesielt varmt hjerte for Sørøst-Asia hvor hun ledet FN-arbeid med flyktninger i Kambodsja i to år.

– Kambodsjanerne er nok det folket som har imponert meg mest. Veldig levende, krevende, verbale, spontane og et veldig kultur­interessert folk. Man blir glad i land.

Greve er en av få mennesker som har Wikipedia-artikler kun på språkene norsk, engelsk og viet­namesisk. På Youtube finnes videoer hvor hun deltar i dødsstraffdebatt på libanesisk tv. Hennes globale arbeid med menneskerettigheter til tross: Hun var ikke spesielt politisk i ungdommen.

– Jeg gikk på Bergen katedral­skole i de flammende røde seksti­årene i miljøer hvor Hans-Wilhelm Steinfeld ble utskjelt som erke­konservativ og reaksjonær, men for meg var de ulike politiske retningene for ensporete. Enten var du for alt, eller så var du mot alt.

– Men det var vel en veldig engasjerende tid å vokse opp i?

– Absolutt. Det var en tid som engasjerte alle og oppfordret deg til å sette deg bredt inn i ting. Men det er bare at jo bredere du går inn i en problemstilling, jo mindre firkantet og enkel er den.

For Greve kom derfor jussen som en slags redning. Helst ville hun bli teoretisk matematiker, og landbruksskolen var også aktuelt. Men i lovene fant hun noe av den samme forutsigbarheten som i matematikken.

– Jeg fryktet nok litt at det var et tørt studium. Men jeg fikk lov å være såkalt rettsvitne og hoppet rett inn i en virkelighet der det var menneskene som sto i sentrum. Det var viktig og alt annet enn tørt. Jeg er først og fremst opptatt av hvordan det er å være menneske blant mennesker, og da er jussen et usedvanlig interessant arbeidsfelt.

Hver gang Greve flytter, bruker hun litteratur for å forstå stedet.

– Jeg er en historiefreak, og jeg har lest meg opp på alle de landene jeg har arbeidet med. Og da rekker det ikke med et femtiårsperspektiv. Et tusenårsperspektiv er nødvendig. Da begynner det å bli interessant.

Så også i Strasbourg, hvor hun bodde og arbeidet rundt årtusen­skiftet. Strasbourg kaller seg et internasjonalt gatekryss fordi byen ligger midt i Europa og har vekslet mellom å være tysk og fransk gjennom først den fransk-tyske krigen og deretter verdenskrigene.

Fra Strasbourg så hun Europa fra en ny plass og møtte advokater fra alle europeiske land. Hun oppdaget en interessant forskjell.

– Det er to lands advokater som skiller seg ut med en klar tanke. Frankrike og Italia. Begge land har fortsatt filosofi i grunnutdannelsen – altså for å få artium. Du merker det med en gang. De har en egen evne til å tenke strukturert.

Menneskestedet

I skuespillet «København» møter vi atomfysiker Niels Bohr og hans kone i etterkant av andre verdenskrig. Her drøfter ekteparet hva som egentlig skjedde da Hesselberg oppsøkte ham under krigen for å høre om framdriften på atomforskningen. Etter krigen begynner Bohr å lure: «Hva var det jeg egentlig sa?» og «ga jeg noe hint?». Så forsøker Bohr og hans kone å rekonstruere det hele, og det er hele skuespillet. Stykket er et av Greves favoritter.

– Det er veldig, veldig interessant. Det som kjennetegner våre liv, er jo at vi husker de viktigste tingene, sier hun.

– Stykket spør om hva vi egentlig husker fra et liv. Av og til husker vi en pussig detalj, men etterpå blir man spurt som om man husker alt. Men fordi du ikke husker alt, lurer du på om du husker noe i det hele tatt. Dette er spørsmål vi står overfor hver dag i retten.

For tida sitter Greve med ansvaret for ankesaker i Gulating lagmannsrett. Men aller best liker hun å være i selve retten.

– Det er det vanskelige i sakene som er meningsfylt og som gjør arbeidet ekstra spennende. Det er jo i grunnen vanskelig å være menneske, og hvis man interesserer seg for å leve med og blant mennesker, så tror jeg rettssalen er et av de mest interessante stedene.

livet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 27. september 2016 kl. 11.59

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk