Klassekampen.no
Onsdag 21. september 2016
Det seende lyset: Lidelsen er konstant i Nelly Sachs’ poesi, men det finnes også lys og håp, skriver Heidi Stakset. Bildet viser Holocaust-minnesmerket i Berlin. Foto: Krob/Flickr
I sin poesi forsøkte Nelly Sachs å gi krigen og døden motstand, og en stemme til alle de som ble borte.
Det forsvunne alfabetet

Nelly Sachs:

Samlade dikter

MånPocket (2001)

Oversatt av Rolf Moberg

Nelly Sachs er en av få kvinnelige nobelprisvinnere i litteratur. Hennes poetiske verk om Holocaust belyser ofrene i et nyskapende språk som gjør henne til en av vår moderne tids viktigste forfatterstemmer. Hun ble født inn i en jødisk familie i Berlin, og etter at krigen brøt ut, måtte hun flykte til Sverige med mora. For å overleve skrev hun dikt, det eneste rommet hun kunne puste i. Diktene var hennes samtaler med «askeveggen» og «hjerteslagene».

I Klassekampen 14. mai skriver Eivind Myklebust at Nelly Sachs «opnar eit rom for Europas mørke» i sine dikt. Historien binder oss sammen og aktualiseres gjennom evige tema som flukt, flyktninger, lidelse og eksil.

Det er ingen motsetning mellom den historiske konteksten og metafysikken som framkalles og forsterkes i ekstreme situasjoner. Metafysikken er et gjemmested hvor det som er skjult, blir tilgjengelig for oss. Forbindelsen til Gud skimtes gjennom hele Sachs’ forfatterskap, i den intertekstuelle dialogen, i verbet og i diktenes «åndedrett»: «Stjärnor, / brønner i uppståndelsen/ bort mørket / Åter igjen är Gud resklar».

Theodor Adorno uttalte en gang at det ikke er mulig å skrive poesi etter Auschwitz. René Girard går så langt som å hevde at vår sivilisasjon bygger på vold, og han forklarer at flokken defineres i forhold til dem som er ekskludert fra den. De ekskluderte bærer slik flokkens synder, skriver han. Vi kan ikke overse at risikoen for vold og destruksjon er latent til stede i historien. Mot denne bakgrunnen gir dikterens tiltale håp, og uten denne tyngden risikerer diktet å bli et blendverk.

Poetene kjenner imidlertid desperasjon på grunn av språkets utilstrekkelighet stilt overfor den brutale virkeligheten. Dikteren kan nærme seg krigens absurditet og smerte, men språket innebærer samtidig en vending bort fra denne virkeligheten. Denne doble bevegelse skapes av språkets symbolfunksjon. Poeten må finne et språk som kan koble oss til virkeligheten, uten å bli illusorisk, bedragersk. Nelly Sachs skaper en egen språkerfart virkelighet av eksistensiell karakter, med et nærvær som det rasjonelle språket ikke har. Hun gir ofrene stemme og hjerteslag.

Poesien er et eksil i språket hvor smerten og minnene får rom. Selv søkte Nelly Sachs å leve mest mulig tilbaketrukket for å kunne skrive. I stillheten kaller hun på «den døde brudgommen», mannen hun elsker, og som hun prøver å nå. I tillegg til å utføre et sorgarbeid – og forsone seg med smerten – har diktningen et mer radikalt mål: å gi døden og krigen motstand. Hun skiver: «Ingen kampvisor skal jag sjunga for er, älskade, bara stilla ert blod, og smälta de tårar som har frusit i dødskamrar.»

Annen verdenskrig ble hennes hovedmotiv for å dokumentere historien til ofrene. Det er poetens sted, hennes stemme og blikk på historien, og verket spenner mellom et historisk da og nå. Sachs skildrer lidelsen i nærbildet av en mors gråt, et barns hånd, gjenfylte fotspor i sanden. Diktene har en religiøs kjerne, hun vil «søkje dei tapte minne som angar profetisk gjennom jorda» (Åse-Marie Nesses gjendiktning).

Nelly Sachs’ forfatterskap har en utopisk dimensjon, skriver Mona Vincent i «Tilblivelserns dikt»: «Det fins inget slut, alt kan hända igjen». Jeg leser i tillegg den lineære tiden i verkets retning og håp, og i poetens språklige bearbeiding. Kristendommens lineære tid brøt med den greske sirkulære, og handler om dette: Etter at du har lidd, skal du få din dom, og i dette målet ligger håpet. Opplysningstiden er også lineær og forespeiler et mulig fremskritt. Nelly Sachs aktualiserer opplysningstidens ideer: å vekke leseren – forbrukeren – med ord og stemme mot røyken, asken og steinen. Hun vil «sove på steinen der draumane har sine røter». Slik framstår hennes poetiske verk som et kjærlighetsdikt til ofrene.

«Hur förmår jag tända ljuset från ert försvunna alfabet?» spør Nelly Sachs i diktet «Ointagligt». Hun søker i det indre området hvor håpet finnes i de usynlige billedleddene. Ordene støter mot kantene, i ruinene av alfabetet som er fremstilt som «frusne arr», i et forsøk på å koble seg til virkeligheten på nytt. Ifølge Aris Fioretos beveger hun seg fra ruinlyrikken der den «benhvite månen lyser», og går gjennom en radikalisering – et skrik – inn til stillheten som er «offerets hjemsted». Diktene til Sachs gir minnet kjærlighetsformer som helbreder og bevarer, lik «minnekorger».

Til døden sier mødrene: «Blomma i vårt blod». Såret er lysbesatt med ordet «blomma», som et løfte om forløsning. Her settes overlevelsen inn som en «krukke i grusen».

Nelly Sachs opplevde et lyrisk gjennombrudd som ga henne Nobels litteraturpris i 1966. Oppmerksomheten hun fikk, minte henne om forfølgerne fra krigen, og da mora døde, søkte Sachs ly på Beckomberga sykehus. Tapet gikk inn på henne og i en periode mistet hun språket. Vennen Gunnar Ekelöf sendte et bilde av jomfru Maria som gave, og kalte det «beskytterinnen». I svaret skriver hun: «Gunnar, hon är hos mig, ‘den beskyddande’ dag og natt / innvevt av din hand och sedan upplyft – den värdefulla / och ögonen de heliga, där det mest kärleksfulla minne bor / så er det lugnt i rommet.» Marias ro og nåde skaper et eksistensielt nærvær som tillater lidelsen og sorgen å være. Det er sorgtekstens rom, et legende sted for historien og framtiden.

Brevene blir, i likhet med diktene, hennes kompass ut av suksessen og larmen som fulgte i etterkant av Nobelprisen. Hun skrev brev til en annen litterær venn, Paul Celan, som senere tok sitt liv. Brevvekslingen mellom dem var dyp og fortrolig; begge hadde overlevd Holocaust i eksil. Et av brevene beskriver en terskelsituasjon etter en opprivende flukt: «Jag står på knä utanfor tröskeln, i stoft och tårar – men hemligheten når mig genom springorna i porten, som leder dit genom förklädnadsakten, den førsta skapelsesakten. Den gången Gud gikk i exil, för att ur sitt inre skapa värld.» Scenen kan minne om dødsøyeblikket, og underet i slutten. «Jeget» tar seg fram på sine kne – jaget, i tårer – fram til det lesbare. Hun ser biter av hemmeligheten gjennom sprinklene i porten: Skapningstimen der døden ikke har feste.

Nelly Sachs poetiske verk etablerer en særskilt sensitivitet for – og bevisstgjøring av – den sårbare kroppen. Kroppen er, som all eksistens, foranderlig. Verket settes i bevegelse mot «elementenes oppløsningsdrift», og hos Sachs er den sårbare kroppen, sjelens bolig, knyttet til logos. Gjennom en «alfabetisering av kroppen» blir den lesbar og tilgjengelig. Diktene kan leses emosjonelt, men kan også forstås religiøst ut fra diktenes særegne logikk, uten å henfalle til dogmatikken.

I diktet «När själen byggt nattens hydda» er kroppen «et eget land», bebodd av ord, skygger, lidelser og lengsel:

NÄR SJÄLEN

byggt nattens hydda

och går ut

för att söka sin brusande himmelsort

och kroppen

det blödande vinberget

fyllt stillhetens fat

ögonen gått in

i det seende ljuset (…)

Den «poetiske genesis» utvider lengselen i en himmelsk søken mot idealene, uskylden, utopien. Den vibrerende lengsel er håp om «oppvåkning» av naturen hvor sjelen er fanget. I neste øyeblikk avdekkes skyggene i dette landet, «den blødende kroppen»: «Det blödande vinberget/ fylt stillhetens fat». «Vinbergets» symbolske verdi som himmelkropp ble allerede installert i begynnelsen, i sjelens ideelle utstrekning mot «sin brusende himmelsort». Språket er bærer av idealitet og drøm, mens stillheten som ikke er en del av vårt indre, forandrer vårt vesen samtidig som den utvider virkeligheten.

I diktet beveges kroppen mellom de flytende og faste elementer, «vin» og «berg», som er koblet til «Det seende ljuset». Poeten er kommet fram til «hjemlandet» etter en lang reise i eksil. Her ser vi i kjernen av den poetiske visjon til Nelly Sachs: Poeten blir seende ved «ljuset», og denne erkjennelsen relateres til en indre undersøkelse i det «øgonen gått in». Det er i dette lyset at språket – og mennesket – kan bygges opp igjen. ?

I siste strofe inntrer et da, som befrir natten og antenner tiden

«då

antänder en vacker kornblixt

tiden –»

I Nelly Sachs verk har estetikken en etisk rot ved at den også forholder seg til smerten. Lidelsen er konstant i hennes verk, og det er i eksilet hun skriver ut smerten som bearbeides i en guddommelig sammenheng som «vi bare kjenner draumane om». Hun identifiserer seg med ofrene i den mest smertefulle detalj, fra sitt eksil. Diktene kretser rundt ekstreme situasjoner der historien tar over, men en del krefter som var skjult i mennesket fra før, kommer fram i lyset, gjennom sprinklene.

heidi-stakset@hotmail.com

Artikkelen er oppdatert: 27. september 2016 kl. 10.51

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk