Klassekampen.no
Mandag 19. september 2016
(rom)kameratslig: I Olav den helliges saga fortelles at en viss Torarin klarte å lure kongen i et veddemål ved å vise fram den stygge foten sin. Relevant i denne sammenhengen er at kongen sov på samme sal som mennene sine – og ikke holdt seg for godt for en spøk. illustrasjon: Christian Krohg, 1899
I den norrøne verden var kongen omringet av venner og likemenn. Det kunne ikke et sterkt rike bygges på.
Konge søker undersåtter
Undersak

Maktas språk

ideologi

Den kristne tankegangen rundt lydighet og tjeneste gjorde ulikhet et kjennetegn ved hele samfunnet. Dette var i virkeligheten et frontalangrep på hele den norrøne tenkemåten, der ulikhet så langt som råd var ble kamuflert. Vi ser imidlertid ikke tegn til noen bitter kamp om hva underordning skulle bety. Hovedgrunnen til det er at kildene vi har til denne kampen nesten uten unntak er skrevet av representantene for den hierarkiske tankegangen: kongemakt og kirke. Dermed ble deres program framstilt som både naturlig og ønskelig.

Hevn spises best kaldt

Dette ser vi i alle de kildene vi har bevart fra høymiddelalderen. Kongespeilet fra rundt 1250 påpekte at alle pliktet å «gje seg under og halde seg til han [kongen] som til Gud sjølv», med bakgrunn i at kongen «syner fram Guds eigen høgleik». I Magnus Lagabøtes landslov fra 1274 ble det slått fast at «kongen er hevet over lovene», og loven forbød å ta ættehevn, noe som innebar en stor innskrenkning av folks mulighet til å gjengjelde krenkelser.

Men det skulle mer enn et pennestrøk til for å forandre en slik praksis. Selv ikke de konge- og kirkevennlige kildene klarte helt å skjule at den nye ideologien langt fra var enerådende, og at den støtte på betydelig motstand. Mye av grunnen var at kildene ikke bare var ment som propaganda, men at de også hadde som formål å overbevise folk. Og for å gjøre det var det nødvendig også å ta deres tvil på alvor. Derfor går Homilieboken inn på hevngjerrighet og presiserer at selv om det er en synd å ta hevn, så bør en likevel – dersom en vil ta hevn – passe på at den ikke tas i bråsinne, og at den rammer så rettferdig som mulig.

Annerledeslandet?

Håkon Håkonssons saga kan leses som en beretning om den gudegitte kong Håkons kamp mot opprøreren Skule Bårdsson, men mellom linjene kan vi lese at kampen ikke sto mellom konge og opprører, men mellom to høvdinger med hver sine støttespillere, og at rivalisering var langt mer vanlig og akseptert enn i det offisielle bildet man forsøkte å tegne av et sentralisert og hierarkisk samfunn.

Er dette så den norske «annerledesheten»? Kanskje, på den måten at en likhetsideologi sto sterkere her enn mange andre steder. Men forskjellene bør ikke overdrives. Motstemmene til dem som ville skape et rike, kan finnes alle steder, også i det føydale Frankrike. Som den amerikanske historikeren Frederic Cheyette sa det: «Det er ingen grunn til å tro at folk – noe mer enn nasjoner – foretrekker objektiv nøytralitet framfor partiskhet i deres egen favør».

Statens framvekst kom ikke fordi den var en bedre løsning, den ble kjempet fram med våpenmakt. Folk var ikke villige til å overlate retten til å hevde sin egen sak til en annen instans uten sverdslag.

Klassisk stil: De europeiske middelalderkonger troner trygt øverst i hierarkiet. Her Karl V av Frankrike (1338–1380). illustrasjon: 1400-tallet, British Library
Det var kirken som gjorde ideen om ulikhet til noe akseptert og til og med ettertraktet.

middelalder

Norge regnes som et usedvanlig egalitært samfunn, og dette er også dypt nedfelt i den norske selvforståelsen. Da debattene om norsk medlemskap i EU raste, ble det ofte vist til historiske eksempler. Som Bjørnson skrev i vår nasjonalsang: Vi talte Roma midt imot. Og vi var og er stolte av det.

Det frie Norge

Den gang historie var et nasjonsbyggende fag, handlet den store fortellingen om hvordan det egalitære Norge hadde vokst fram. Ernst Sars så den selveiende bondestand som bindeleddet mellom storhetstiden i middelalderen og 1800-tallets venstrevelgere. Samuel Laing, som var den første til å oversette Heimskringla til engelsk i 1844, reiste rundt i Norge i 1830-årene, der han skrev begeistret om den norske frihets- og likhetstanken som en arv fra middelalderen.

I dag er den slags grand narratives, og særlig med nasjonal(istisk) islett, havnet i diskreditt. Vi bør ikke sørge over det, men vi kan likevel spørre: Har babyen blitt kastet ut med badevannet? Norge ser nemlig ut til å ha vært mindre lagdelt i middelalderen enn de fleste andre steder i Europa. Det fremste uttrykket for dette er at enkeltgården, og ikke godset, er dominerende i Norge.

Vi trenger ikke smykke oss med at dette er uttrykk for noen særnorsk rettferdighetssans – som Ottar Brox har påpekt, er det først og fremst et resultat av landets fattigdom og de minimale mulighetene for å tjene seg rik på å dyrke jorda.

Vennskapssamfunnet

Men også ideologisk var Norge i lang tid et land med en egalitær tankegang. «Venn» -–norrønt vinr – var den vanligste termen man brukte om sosiale relasjoner, og det gjaldt på langt nær bare det vi i dag omtaler som vennskap. Det norrøne vennskapet rommet helt åpenbart hierarkiske forhold. «Kongen vere vår ven og vi hans Gud ven til oss alle». Slik startet Den eldre Gulatingsloven, nedskrevet sent på 1100-tallet, men trolig med langt eldre røtter.

Det spesielle med denne typen vennskap er at det bygde på en forestilt likhet – selv om det i praksis kunne romme store forskjeller. Den desidert viktigste formen for vennskap var mellom høvding og bønder. Dette var i realiteten et patron–klient-forhold som på mange måter likner det føydale forholdet mellom herre og vasall. Men det ble ikke omtalt slik. Der en vasall skyldte sin herre troskap og tjeneste, var forpliktelsene i vennskapsforholdet gjensidige. De to forholdene bygde på helt ulike ideologier. Mens en vasalls troskap og tjeneste var høyt ansett, var ordene for tjeneste og troskap uvanlige og negativt ladede i det norrøne samfunnet.

Frivillig tjeneste

Det å tjene noen var dypt problematisk, fordi det var forbundet med ufrihet. Tjeneste – norrønt þjónusta – er avledet fra substantivet þjónn, som betegner det som regnes som en ufri tjener. Kongens gårdsforvaltere ble kalt årmenn, der «år» er avledet fra árr, som igjen viser til ufrihet. I Eddadiktet «Rigstula» går det tydelig fram hvordan ufrie ble oppfattet: som skitne, udugelige og fattige.

I den berømte fortellingen om Olav Haraldssons konflikt med Erling Skjalgsson kommer dette synet på tjeneste godt fram. «Den tjeneste yter jeg deg best som jeg yter frivillig», sa Erling til Olav. Som lendmann var det nettopp den typen tjeneste Erling ytte kongen. Erlings nevø Asbjørn måtte derimot påta seg årmannsembetet etter å ha drept kongens årmann, og det måtte han tåle mye spott for, fordi det var degraderende.

Kongen er ikke alles venn

Det er vanskelig, om ikke umulig, å bygge en stat eller et kongerike på denne typen ideologi. Kongen kan ikke være alles venn, og han kan ikke ha et likeverdig forhold til sine undersåtter. Det var imidlertid kirken som var initiativtaker til en ny ideologi der ulikhet ble mer akseptert og anerkjent. Utgangspunktet var gudsforholdet: Gud sto over alle, han kunne kreve ubetinget lydighet, og han kunne kreve det fra alle, motsatt de norrøne gudene som lå i konstant rivalisering, og kunne blidgjøres gjennom gaver og offer omtrent på samme måte som en høvding kunne.

«Guddomsmakten er overalt i hele sin fylde», fortalte Homilieboken, en samling prekener beregnet på å overbevise skeptiske kirkegjengere. Men å overvinne den norrøne likhetstankegangen som lå i vennskapet, var ingen enkel sak. En hovedstrategi var å omforme underordning fra å være noe nedverdigende til å bli noe positivt. «Jo større du er, desto mer skylder du å fornedre deg i alle ting», sa Homilieboken.

Underkastelse var en forutsetning for å bli frelst. Dermed ble det skapt en komplementaritet mellom tilværelsen i denne verden og i den neste. Kroneksemplet var Kristus, som «lot seg ydmyke for å frelse oss».

Jo nærmere Gud, jo bedre

Å underkaste seg kunne imidlertid også gi mer konkrete fordeler: «Vi skal ofte påkalle Guds engler om hjelp, for de bærer bønnene våre fram for Gud». Man kunne ikke kreve hjelp fra Gud, men gikk man gjennom de rette kanaler, var mulighetene større. Det innebar å henvende seg til en patron, det være seg en engel, en helgen, eller rett og slett en prest. Hele det kristne samfunnet besto av slike hierarkier som bygde på hvor nær man sto Gud. Homilieboken delte samfunnet inn i ni slike klasser med interne underkategorier: Gud, jomfru Maria, engler (i ni rangklasser), hellige menn (tre klasser), de som levde i Nådens tid (tre klasser), og til slutt en gruppe av martyrer, hellige biskoper, eneboere og jomfruer.

«Å tjene Ham er å herske, og hans tjeneste må regnes som den høyeste fribårenhet.» Slik uttalte Magnus Erlingsson seg da han som sjuåring ble kronet til konge i 1163/1164 og ga privilegier til kirken. Farene ved å underkaste seg Gud skulle vise seg i den følgende tiden, for det innebar at kongen gjorde seg avhengig av kirken. Men fordelene med den nye ideologien veide nok langt tyngre. For kongemakten var denne ideologien en kjærkommen anledning til å bryte ut av vennskapets begrensninger. Der paven var «Guds tjeneres tjener», kunne kongen kalle seg «konge av Guds nåde».

h.j.orning@iakh.uio.no

Artikkelen er oppdatert: 27. september 2016 kl. 11.02

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk