Klassekampen.no
Fredag 16. september 2016
KLORKYLLINGEN KOMMER! Motstandere av frihandelsavtaler maler opp skremmebilder uten rot i fakta, skriver Øystein Heggdal. Her fra en demonstrasjon mot TTIP i München. foto: christof stache, AFP/NTB scanpix
Hormonkjøtt og klorkylling er ingen gode argumenter mot TTIP.
Bedre føre var?

Det er sikkert massevis av grunner til å være imot en handelsavtale med USA, men at vi skal blir forgiftet av klorkylling og komme tidligere i puberteten av hormonkjøtt, som det har blitt hevdet av motstandere, er ikke blant dem.

I Tyskland har klorkyllingen («Chlorhünchen»), sammen med storfekjøtt fra dyr som har fått veksthormoner, blitt selve symbolet på den folkelige motstanden mot en frihandelsavtale med USA. Men hva er egentlig problemet? La oss begynne med starten.

I USA blir oksekalver kastrert fordi de lever mesteparten av sine liv ute på beite, før de blir satt i innhegninger og fôra på gras, kraftfôr og maissilo de siste 150 til 200 dagene. Okser må kastreres om de skal kunne gå på beite, da testosteron-nivåene deres gjør dem livsfarlige både for hverandre og for mennesker. I Norge blir bare ti prosent av oksene kastrert, resten lever hele livet i binger etter at de er fravent mora.

I tillegg til at kastrerte okser har et bedre lynne, får de også et bedre og mer marmorert kjøtt. Problemet er at kastratene har et langt høyere fôrforbruk enn okser, opp mot det dobbelte – noe som ville gjort fôring veldig kostbart. Løsningen i USA har blitt å sette inn en liten kapsel med syntetiske varianter av progesteron, testosteron og østrogen, slik at hormon-nivået kommer opp på ti prosent av ukastrerte okser. De får da det beste fra to verdener: et rolig dyr som får gå lenge på beite og har lavt fôrforbruk. Det er god dyrevelferd, det er god økonomi og det er god ressursbruk.

Men i Europa har vi totalt berøringsangst for alt vi føler er «unaturlig», gjerne med henvisning til at vi må være føre var. Det føles vel mer naturlig å ha oksene på bås.

Nå finnes det ikke noe sånt som hormonfritt kjøtt. Det finnes faktisk ikke noe sånt som hormonfrie flercellede organismer, det være seg planter eller dyr. Om du dytter nedpå en amerikansk hormonbiff på 200 gram vil den inneholde fire nanogram østrogen, kontra en biff fra en kastrert okse som vil inneholde tre nanogram. Til sammenlikning produserer en kvinne som ikke er gravid 480.000 nanogram østrogen om dagen. Drikker du to desiliter soyamelk får du i deg 40.000 nanogram østrogen, og 200 gram potet vil gi deg 500 nanogram.

Så er det denne fryktede klorkyllingen. Det hevdes at amerikanske kyllingprodusenter og slakterier har så dårlige hygienestandarder at de må vaske kyllingen i klor før den blir trygg å spise.

La oss igjen ta noen steg tilbake. Innføringen av klorert drikkevann er sett på som en av de teknologiske nyvinningene som har reddet flest menneskeliv i forrige århundre, helt der oppe med penicillin. Klor er anerkjent som et effektivt, anvendelig og billig redskap til å ta livet av salmonella-, campylobacter- og e-coli-bakterier.

Når kylling i USA har blitt slaktet og ribbet, blir den ført inn i et vannbad til avkjøling (ikke til vasking som mange tror). Dette vannet kan inneholde opp til 50 deler per million (ppm) klor, men i gjennomsnitt ligger amerikanske slakterier på så lite som tre ppm. Til sammenlikning anser WHO det som helt trygt å tilsette opp mot fem ppm klor i helt vanlig drikkevann, og vi bader oss selv i bassengvann med klorverdier i samme intervall.

I EU ble praksisen med å tilsette klor i vannet som kjøler kyllingen forbudt på 1990-tallet, på grunn av forskning som viste at mus eksponert for ekstremt høye nivåer av klor kunne få kreft. At eksponeringen var langt høyere enn noe som kan gjenskapes under normale forhold, er ikke så nøye for EU.

Egentlig er det to verdenssyn som kolliderer. I USA er praksiser tillatt så lenge det ikke er mulig å bevise at de er farlige. I EU er praksiser forbudt så lenge det ikke er mulig å bevise at de er ufarlige. Under henvisningen til føre var-prinsippet er det i EU mulig å forby alt som vi ikke liker, gjerne med henvisning til smal forskning der forsøksdyr forgiftes med totalt urealistiske doser av et stoff. Det skjedde med plantevernmiddelet neonikotinoider, det skjedde nesten med glyfosat, og hele reguleringen av genmodifiserte planter og dyr står bom fast på dette.

Her er det dessverre ingen vinnere. Forbrukerne betaler mer for akkurat samme vare. Produsentene utkonkurreres i verdensmarkedet. Okser må leve sine liv innesperret på båser, eller de krever mer fôr for samme mengde kjøtt. Føre var-prinsippet er en gavepakke til alle som ikke ønsker forandring, innovasjon og utvikling. Hvis TTIP kan endre EUs holdning til føre var-prinsippet, er klorkylling og hormonkjøtt argumenter for en handelsavtale.

oystein.heggdal@gmail.com

Øystein Heggdal, Marit Simonsen, Stefan Sundström, Anna Blix og Frans-Jan Parmentier skriver om natur, miljø og landbruk i Klassekampen hver fredag.

Artikkelen er oppdatert: 26. september 2016 kl. 18.09

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk