Klassekampen.no
Fredag 16. september 2016
HISTORIEN: Det er ikke alle forunt å skrive masteroppgave om sin egen familie, men Astrid Talgø har viet historiestudiene til tippoldemoren Thora. På fritida jobber hun for Jentevakta, som snakker med unge jenter.
Feminisme
Store- søsteren
Livet

Møt mennesker som har en historie å fortelle.

Astrid Talgø fant feminismen gjennom tippoldemoren Thora. Nå vil hun gjøre noe for unge jenter.

Da Astrid Talgø var tolv år gammel, reiste hun verden rundt sammen med familien. De trengte en pause etter at lillebroren døde av en sjelden hjernesykdom. Familien dro på en tre måneder lang rundreise, til slektninger i USA, til Hawaii, Australia, Bali og Singapore.

– Mange latterliggjør dette med dannelsesreiser, men jeg synes absolutt de har noe for seg, sier Talgø i dag.

Reisen skapte rom for sorgen og en interesse for verden, for kulturer og for møter utenfor hverdagens tid og sted. Interessen gikk langt utover Surnadals grenser, hvor Talgø vokste opp.

– Der var folk enten opptatt av å gå på fjellet, spille fotball eller råne med bil. Ikke noe galt med det, men jeg ville noe annet, sier hun.

Selv reiste hun til Trondheim for å studere. Men Surnadal og slekta spilte like fullt en rolle da hun engasjerte seg i Jentevakta for ett og et halvt år siden. Fra begynnelsen av 2000-tallet har organisasjonen vært der for jenter mellom 10 og 25 år som trenger noen å prate med om mensen, p-piller, alkohol, konflikter med foreldre, spiseforstyrrelser og sex. To kvelder i uka bytter ti unge kvinner på å ha vakt på Krisesenteret i Trondheim, som Jentevakta sorterer under. De svarer på telefoner, chat og mail. De legger ut blogginnlegg og er der, som et søsterskap for usikre jenter.

Fakta:

Astrid Talgø

Alder: 26 år.

Yrke: Student.

Sivilstatus: Singel.

Hvor er du i livet: I et hektisk mellom-stadium mellom å være student og det som kommer etterpå.

på sparket

Hva slags musikk hører du på?

– I det siste, Nirvana og Led Zeppelin. Kurt Cobain var en skikkelig feminist, han er en fascinerende fyr. Ellers går det i Arctic Monkeys, Susanne Sundfør, Mø og Miss Tati, i flere forskjellige spillelister.

Hvilken bok har gjort sterkest inntrykk på deg?

– «Egalias døtre» av Gerd Brantenberg (1977) er artig. Det er en satire fra 1977 hvor manns- og kvinnerollene er snudd på hodet. Men det som har gjort sterkest inntrykk i livet, er nok Harry Potter-bøkene av J.K. Rowling.

Hva er din favorittfilm?

– Den kanadiske filmen «Hjertebank» regissert av Xavier Dolan («Les Amours imaginaires») fra 2010 er en film jeg vender tilbake til når jeg skal slappe av. Og så elsker jeg Harry Potter-filmene, som jeg er oppvokst med.

– Vi er vanlige kvinnfolk som er der for vanlige jenter. Vi prøver å være en slags storesøstre, sier Talgø.

Master om tippoldemor

Lenge visste ikke Astrid Talgø helt hva hun skulle gjøre med feminismen. Det ble mye prat, ingen handling. Så leste hun en artikkel i lokalavisa Driva da hun var hjemme hos foreldrene. Den beskrev livet til tippoldemor Thora Talgø.

Thora (1864–1934) var en kvinnelig entreprenør fra Kristiansund. Fram til hun møtte ektemannen Thore hadde hun sin egen bokhandel i Kristiansund. Sammen dro de til Todalen, hvor de startet Talgø møbelfabrikk. Da Thore døde i 1913, tok enken Thora over som sjef for fabrikken fram til 1932.

– Hun greide å holde fabrikken flytende, selv gjennom økonomisk harde år i mellomkrigstida, forteller Talgø.

I tillegg var Thora Talgø primus motor for oppstarten av Todalen Sanitetsforeningen. Da foreningen nylig fylte 100 år, var Astrid Talgø på plass for å snakke om tippoldemorens filantropi. Thora samlet penger til sykehjem, jobbet for å bekjempe tuberkulose, sørget for vaksiner og tannstell til barn og donerte penger til kreftforskning, selv da fabrikken gikk dårlig.

– Jeg har mistanke om at hun var en kvinnesakskvinne, sier Talgø, som har trålet arkiver og intervjuet gammelfolket i dalen om tippoldemoren.

– Den gang handlet feminismen om å bli anerkjent som borger. Feministene var opptatt av at kvinner skulle delta i samfunnet. De ville ha like rettigheter som mannen, men være kvinne, sier hun.

I november skal Talgø levere masteroppgave ved NTNU om industrigründeren Thora Talgø.

Den store bølgen

Astrid Talgø ser kontrasten til dagens feminisme. Selv presenterer hun seg som en «big wave-feminist», som viser til bølgen som kommer etter suffragettene, etter 1970-tallets abortkamp og kamp for like rettig­heter og etter 1990- og 2000-tallets postmoderne lek med begreper.

Talgø er ikke nødvendigvis uenig med generasjonene som har kommet før henne, men hun vil utfordre kjønnsstereotypene. Hun vil at alle skal ha like muligheter til å være seg selv. Og viktigst: Hun vil at vi skal samle oss.

– Jeg vil tilbake til en kollektiv feminisme. Vi har blitt for individuelle, sier hun.

Det var kontroversen rundt regjeringens forslag til reservasjonsrett som fikk henne opp av sofaen. Hun så at en i Jentevakta hadde laget en Facebook-side som tok til orde mot forslaget om at leger skulle kunne reservere seg mot å henvise pasienter til abort.

– Jeg ble så utrolig sur på regjeringen, sier hun.

Siden har Talgø skrevet på Twitter om både abort, kroppspress, viktigheten av å få kvinner inn i politikken og om å kunne være seg selv, enten du har thigh gap eller ikke. I det siste har hun tatt bilde av seg selv i refleksvest, som ledd i en humoristisk kampanje om hvordan jenter skal unngå å bli voldtatt.

«Tøyta» på bakrommet

I høst holdt Talgø appell på en demonstrasjon mot frifinnelsen i Hemsedal-saken, hvor tre menn ble frikjent for voldtekt etter å ha dopet ned og ligget med en attenårig jente.

Samtidig skrev hun på Instagram om en liknende voldtektshistorie fra 1888:

Minda var en arbeiderklassejente som ble funnet bevisstløs og voldtatt på gaten utenfor Svaneapotheket på torvet i Trondheim. Da hun våknet, fortalte hun at hun hadde blitt servert konjakk som var litt sterkere enn vanlig av en apoteker, en regnskapsfører og en offiser.

Saken engasjerte både kvinnesakskvinner, arbeiderfolk og pressen, som var opprørt over at folk fra de øvre sosiale sjikt kunne gjøre hva de ville med ressurssvake folk fra arbeiderklassen.

14-åringen Minda hadde nettopp flyttet inn hos tanten for å arbeide. Hun var eldst av åtte søsken, faren var skredder og familien hadde dårlig økonomi.

– Også den gang gikk mennene fri, mens det ble i stedet ble sådd tvil om Mindas moral og sedelighet, forteller Talgø.

I voldtektsetterforskningen kom det fram at Minda tidligere hadde hatt frivillig seksuell omgang med jevnaldrende, og at hun visstnok likte å drikke og røyke. Dermed ble hun sett på som en «tøyte», som attpåtil helt frivillig hadde blitt med mennene på bakrommet for å drikke konjakk.

– Vi tror vi har kommet så langt, men så dukker den samme historien opp, som et ekko fra 1800-tallet, sier Talgø.

Hva kan vi gjøre? Talgø tror en del av løsningen er mer kunnskap. Sammen med Jentevakta har hun det siste året vært på flere konfirmasjonssamlinger for å snakke om voldtekt og grensesetting.

«Ikke stol på karan»

– Ungdommen mangler ordforråd. De tror at voldtekt er overfallsvoldtekt, utendørs på kveldstid, begått av en fremmed, sier Talgø.

Som motvekt prøver hun å gi dem ordene og kunnskapen, sammen med en tordentale om hva samtykke faktisk betyr. At det ikke er greit å mase på sex helt til du får ja, som enkelte av guttene tror. At nei betyr nei, og ikke kanskje. At det er greit å trekke seg ut av en handling selv om den er påbegynt. At det er forbudt å spre bilder, og særlig nakenbilder, av personer uten at de vil det selv.

– Mange blir sjokkert når jeg forteller dem at det er ulovlig å sende rundt bilder uten samtykke, forteller hun.

Da Talgø gikk på ungdomsskolen på tidlig 2000-tall, handlet seksualundervisningen om biologi.

– Vi lærte ingenting om samtykke, for eksempel. Vi lærte om prevensjonsmidler, sæd og hvordan en penis ser ut inni. Jeg visste heller ikke hva voldtekt var før jeg opp-søkte informasjonen selv, sier Talgø.

Hun mener det trengs et oppgjør:

– Skolen har sviktet. Foreldre har heller ikke lært noe om dette da de gikk på skolen. Da blir det en sosial arv i det hele, sier Talgø.

Litt flirfullt forteller hun om hvordan hennes far taklet å ha jenter i huset. Hun fikk ikke dra på privatfester eller bli med i rånebilene.

– Han hadde vel en formening om at det skjer voldtekter. Han ga meg beskjed om «aldri stol på karan». Jeg ble beskyttet som en prinsesse, men ble ikke informert, sier Talgø.

I stedt ble hun hjemme og spilte dataspill – seksuelle utskeielser fikk komme siden, utenfor radaren for den lokale ryktebørsen. I Trondheim kom tida for mer eller mindre komiske Tinder-dater og scapchatter – med nakenbilder. Litt overraskende, men helt velkomment – og hun sender aldri ett eneste i retur. Ikke at hun føler seg snerpete av den grunn.

Neglespa og traktor

Om du tror Astrid Talgø var en guttejente da hun vokste opp, må du tro om igjen.

Talgø er hun søte jenta som var interessert i kjoler, pynting og Barbie, men som skjønner at det ikke passer for alle. Hun er den som tenker at det må da være bedre om skolefritidsordningen ikke binder jentene inn i kjønnsstereotypiske aktiviteter som perling og neglespa, men heller tilbyr alt til alle. Så kan ungene selv velge og forme seg selv. Det går an å klatre i trær med rosa kjole også.

– Du må ikke tro at om du får to døtre, så er de like, sier Talgø om seg selv og lillesøstera, som var den som gikk i gutteklær og ønsket seg traktor og radiostyrt bil til jul, men som nå er sykepleier.

Og om du lurer på hvordan Talgø håndterer sjangeren flørtete nakenbilder fra gutter hun liker og har noe på gang med?

– Jeg sender bilder av ansiktet eller tommelen opp, ler hun.

livet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 26. september 2016 kl. 18.13

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk