Klassekampen.no
Torsdag 15. september 2016
Dømt: Frisør Merete Hodne ble mandag dømt til å betale en bot på 10.000 kroner for å ha nektet hijabkledde Malika Bayan adgang i salongen sin. foto: Carina Johansen, NTB scanpix
Religionskritikere må kunne skille hijabbrukere fra islamistiske soldater.
Min fiendes fiender

Historien om frisøren Merete Hodne som har nektet muslimske Malika Bayan adgang til sin frisørsalong på Bryne på grunn av sistnevntes hijab, både fascinerer og bekymrer meg. Den viser hvor forskjellig utgangspunkt de har, kritikere av hijab som et kvinnefiendtlig fenomen, og de som diskriminerer hijabkledde kvinner.

En del av oss, jeg inkludert, er kritisk til hijab. Min protest mot hijab har egentlig ingenting med den islamske revolusjonen av Iran i 1979 å gjøre, som har tvunget iranske kvinner å dekke seg til i offentligheten siden. Min protest går hele veien tilbake til to tusen år før islam, til den svært kvinnefiendtlige assyriske sivilisasjonen. Den delte kvinner i to grupper: de æreløse og prostituerte som ikke dekket seg til, og de tildekte som var ærbare.

Dessverre har vi den dag i dag mer eller mindre samme innstilling. En lettkledd kvinne kan for eksempel bli beskyldt for selv å ha skyld i å bli voldtatt, fordi hun ikke har vært «anstendig» påkledd. Islam adopterte samme lov, ved å foretrekke tildekte kvinner overfor utildekkede fordi de var mer siviliserte og ærbare. Det er æreskultur, skam og en dømmende seksualmoral bak hijaben – som igjen, med normalisering av dette plagget, blir mer vanlig i samfunnet vårt.

For dem av oss som har kjempet mot denne ukulturen lenge, er trenden beklagelig. Samtidig kommer jeg fra et samfunn der en god del tradisjonelle, konservative kvinner dekker seg til. Jeg er vokst opp med dem. Jeg får ikke hysteriske anfall av å se og være i kontakt med dem. Om noe, vet jeg at tildekking også er en del av kulturen min, en kultur som burde ha utviklet seg mer enn den har gjort – men jeg respekterer kvinnenes personlige valg.

Merete Hodne derimot, ser på hijabkledde kvinner som islamistiske soldater og på religionen islam som en ideologi. Hun kan ikke skille den ene fra den andre, hun mener bare at islam og en hijabi er hennes fiender.

En lignende problemstilling møtte jeg denne uka, da jeg på bloggen min kritiserte de muslimene som hetser programlederen Noman Mubashir for å være homofil. Der nevnte jeg blant annet at hets av homofile har en primitiv religiøs tankegang bak seg, der evolusjonens mangfold blir satt til side og malen mann-kvinne skal gjelde for alle. Jeg nevnte også kristendommen, selv om jeg i ettertiden tenker at jeg bommet fælt. Jeg burde ha påpekt at kristendommen har kommet langt i Norge når det gjelder homofiles rettigheter.

I kommentarfeltet dukket det så opp en som introduserte seg som Max Hermansen, aktiv i den islamfiendtlige gruppen Sian. Han var skuffet over at jeg hadde nevnt kristendommen og mente at jeg bare burde ha kritisert muslimer. Han var videre skuffet over at Mubashir, fordi han i media har uttrykt at katolikker, sikher og hinduer har samme tabuer om homofile som muslimer.

Med andre ord er ikke Hermansens agenda homofiles rettigheter, men muslimer som hetser dem. Humanisme, kritisk tenkning og likestilling er ikke motoren bak engasjementet til sånne som Hodne eller Hermansen. Målet er å ta muslimer. Hver gang muslimer er i sikte, dukker de opp og påpeker feil. Når samme feil skjer andre steder, av andre grupper enn muslimer, er de tause. Spesielt er de blinde for sine egne krenkelser av demokratiske verdier og kritisk tenkning, når de med lys og lykte leter etter problemer bare hos én bestemt gruppe.

For min del er dette mer tragisk enn ironisk. For hver eneste gang jeg kritiserer noe ved min egen religion, havner jeg på samme side som intolerante, diskriminerende mennesker som disse. Jeg er blitt mitt eget problem, og har havnet i mitt eget helvete. Noen ganger tenker jeg at jeg hadde hatt mer verdighet hvis jeg hadde råtnet i et fengsel i mitt hjemland Iran for min aktivisme. Der fantes i hvert fall ikke Hermansen eller Hodne – men igjen, kanskje jeg burde vært mer takknemlig, for der ville jeg ikke heller fått lov å leve. Så kampen min fortsetter.

Men som forfatteren Fernando Pessoa skriver i «Uroens bok»: «Den eneste innstillingen som er en overmann verdig, er å fortsette en aktivitet han innser er ubrukelig, å overholde en disiplin han vet er ufruktbar, og å anvende visse normer for filosofisk og metafysisk tenkning han betrakter som helt og holdent ubetydelige.»

Når jeg tenker mer på det, synes jeg at Pessoa skrev nettopp om min aktivisme.

mina_bai@hotmail.com

Mina Bai er gjesteskribent i I god tro. Lars Gule, Gyrid Gunnes og Bjørn Olav Utvik skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.

Artikkelen er oppdatert: 26. september 2016 kl. 17.36

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk