Klassekampen.no
Onsdag 14. september 2016
Reisende folk: På 1930- og 40-tallet reiste fattige arbeidsmigranter USA rundt for å ta jobber der de fantes. Denne familien kom fra Amarillo i Texas og dro til Arizona for å plukke bomull. De bodde i en husvogn i veikanten.Foto: Dorothea Lange, 1940
Fattige hvite amerikanere har levd nederst på rangstigen i hundreår, men blir fortsatt regnet som uverdig trengende.
Det hvite søppelet
White Trash.

Nancy Isenberg:

White Trash. The 400-Year Untold History of Class in America

Viking (2016)

J.D. Vance:

Hillbilly Elegy. A Memoir of a Family and Culture in Crisis

HarperCollins (2016)

I 1821 dukker begrepet «white trash» for første gang opp i en amerikansk avis. De fleste som leser det, forstår hvem det er snakk om. Språklige brennmerker som «white trash» har blitt påført fattige hvite amerikanere i sørstatene i to hundre år allerede:

Waste people. Offscourings. Lubbers. Bogtrotters. Rascals. Rubbish. Squatters. Crackers. Clay-eaters. Tackies. Mudsills. Scalawags. Briar hoppers. Hillbillies. Low-downers. White niggers. Degenerates. White trash. Rednecks. Trailer trash. Swamp people.

I sin nye bok «White trash» dokumenterer professor Nancy Isenberg det vedvarende klassehatet mot USAs fattige hvite. Stikk i strid med nasjonalmyten om den amerikanske drømmen viser Isenberg hvordan klasseskillene gikk i land i den nye verden sammen med de første nybyggerne. Britene brukte sine nye kolonier som en menneskelig kloakk, for å bli kvitt eiendomsløse, tyver og andre kriminelle.

En stor andel av de første nybyggerne var i praksis hvite slaver, mennesker som hadde bundet seg til flere års slit på plantasjene til den nye verdens nye overklasse. Dersom mannen døde i tjenesten, ble hans kone eller barn nødt til å betale gjelden ved å fullføre åremålet. Mens de rike sikret seg eierskap til den beste jorda, ble de fattige nødt til å bygge sine gårder i skrinne åssider i Kentucky («hillbillies») eller i myrene i North Carolina («swamp people»).

Betydelig energi har blitt lagt inn i å gjøre de fattige hvite til en egen rase. Allerede Thomas Jefferson stilte spørsmål ved hvorfor man ikke kunne avle fram bedre mennesker, all den tid man kunne avle fram bedre hester og kyr. Påstander om innavl og ytre kjennetegn som gul hud, dårlige tenner og skrøpelige kropper som følge av underernæring og sykdom, ble brukt som beviser på at de fattige hvite i sør var degenerert til en ny rase, en slags hvite niggere. Da eugenikken fikk sitt gjennomslag på 1900-tallet dannet de samme tankene grunnlag for tvangssteriliseringen av hvite kvinner som var for dumme til å forplante seg.

Det er verdt å merke seg at dette tankegodset har fått en viss renessanse blant transhumanister i våre dager, som filosof Ole Martin Moen (Morgenbladet 22. april). Offentlige programmer som belønner kvinner for å forplante seg med menn med høy IQ er bare et nytt forsøk på å oppnå det samme som Jefferson tok til orde for på 1700-tallet: Å avle fram en bedre menneskerase, «take out the trash» så å si.

Fattige, hvite amerikanere er inkarnasjonen på uverdig trengende. I sin bok «The Redneck Manifesto» (1997) konkluderer John Goad med at «forskjellen på sjokkerende rasisme og treffende satire kommer an på niggerens farge». Selv blant liberale og egalitære europeere nøler man ikke med å stemple USAs fattige hvite som innavla og rasistiske bygdetullinger. Ikke bare lever de i dyp fattigdom, de må også bære skylden for USAs mørke historie med rasisme og slaveri.

Isenberg viser i sin bok hvor urettferdig denne skylden er fordelt. Uten å unnskylde rasismen som finnes blant fattige hvite i USA, påpeker hun at flertallet av hvite i sørstatene aldri har eid slaver. Tvert imot bidro slaveriet til å forsterke og sementere klasseskillene i sørstatene, både ved å holde lønningene nede og ved å gjøre de rike plantasjeeierne i stand til å legge beslag på mesteparten av jorda. Flertallet av de fattige hvite i sør tapte med andre ord økonomisk på slaveriet.

Det er en velkjent kritikk av fattige hvite at de ofte sparker nedover mot sine svarte naboer framfor å angripe de rike hvite som står bak uretten som rammer dem. Mer overraskende er det at denne kritikken i USA like gjerne kan rettes mot de fattige svarte.

Siden borgerkrigen har fattige hvite og fattige svarte kjempet mot hverandre for å sikre at de har noen under seg på den sosiale rangstigen. Blant svarte amerikanere har klasseforakt blitt brukt som våpen i kampen for å hevde seg over de fattige hvite. Malcom X kalte i sin tid Lyndon B. Johnson en «cracker president». Den svarte borgerrettsaktivisten W.E.B. Du Bois beklaget seg over at det amerikanske raseskillet førte til at menneskets verste gener fikk overleve, fordi degenererte hvite ble gitt privilegier.

Like lenge som den politiske overklassen har hatet de fattige hvite i sør, har de jaktet på stemmene deres. Kulturell identifikasjon har vært det viktigste våpenet for å mobilisere hvite sørstatsvelgere fra president Andrew Jackson og fram til våre dager. Det har bygget en lite produktiv klassestolthet, der sosiale problemer og dårlige kår nærmest blir gjort til hedersmerker.

Nettopp stolthet og skam er omdreiningspunktet i en annen bok om white trash, J.D. Vances slektskrønike «Hillbilly elegy». Her møter vi en familie hillbillyer fra Kentucky som flytter til Ohio for å skape seg et nytt liv, men innhentes av sitt opphav. Her er alkohol- og rusmisbruk, skilsmisser, vold, arbeidsløshet og fattigdom, men også stolthet over å være «hillbilly royalty», en tittel som tilfaller slekter der mennene har utvist en sjelden modig (les voldelig) oppførsel for å beskytte familiens ære. Den unge J.D. har ingen større forbilder enn «the Blanton boys», en gruppe grandonkler som nyter stor respekt i Kentuckys skrinne åssider for sin voldsomme framferd.

Vances bok har mye til felles med Edouard Louis’ «Farvel til Eddy Bellegueule». Forfatteren har selv unnsluppet fattigdommen og tatt en grad på prestisje-universitetet Yale. Men i motsetning til Louis’ knyttneve av en bok er «Hillbilly elegy» en varm fortelling om en gruppe mennesker som prøver sitt beste for å passe inn i en verden de ikke hører til. Vance unnskylder ikke sine klassekamerater, tvert imot polemiserer han mot en oppfatning om at det bare er sosiale forhold alene som har brakt så mange fattige hvite amerikanere ut i ulykken. Men han hever seg heller aldri over dem. Det er noen heldige tilfeldigheter, hevder Vance, som gjorde at han kunne ta klasseheisen oppover, mens andre familiemedlemmer aldri fikk til det samme. I Vances bok møter vi også på en nostalgi til de fattiges storhetstid i USA etter krigen, da vanlige familier fra enkle kår kunne være trygge på få godt betalte, sikre jobber.

Isenberg og Vances bøker er del av en bølge av interesse for fattige hvite amerikanere som har oppstått i kjølvannet av Bernie Sanders’ og Donald Trumps primærvalgkamper. De forteller historien om en gruppe mennesker som i flere hundre år har levd nederst på den sosiale rangstigen, men som langt på vei har blitt glemt av progressive og liberale amerikanere.

Ved første øyekast framstår livene til USAs «white trash» meg svært fremmed. Men etter at jeg har lest Isenbergs og Vances bøker, deltar jeg i et bryllup i Valdres. I takk for maten-talen fortelles en historie om da bruden var på fin restaurant i København og ikke klarte å si annet om maten enn «det smaka fisk» og «det smaka kjøtt». Historien blir fortalt med en rå, folkelig stolthet, ikke ulik den Vance skildrer i sin familie. Plutselig slår det meg at det skandinaviske ordet for «hillbilly», det danske fjeldabe, faktisk er en nedsettende betegnelse for nordmenn. Det får meg til å tenke på Trygve Bratteli som en gang jobbet med fugleavføring på en guanofabrikk i Sørishavet, men endte opp som statsminister. Jeg tenker på min islandske familie, på søsteren min som fikk sitt første barn da hun var 16 og tanta mi som har åtte barn med fem forskjellige menn. På at islendinger så seint som på starten av 1900-tallet ble stilt ut på Tivoli i København så danskene skulle få se nærmere på «ville folk» fra koloniene. I dag lever de fleste av oss trygge, gode liv.

Det slår meg at en gang var vi Nordens hvite søppel. Det er mye som skiller oss fra USAs «white trash», men det er også mye som forener oss. Det bør gjøre oss takknemlige for hva våre forfedre har oppnådd på våre vegne, men også sikre i troen på at USAs «white trash» har de samme genetiske forutsetningene for å leve gode liv som vi har.

Artikkelen er oppdatert: 26. september 2016 kl. 17.24

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk