Klassekampen.no
Onsdag 14. september 2016
Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Om fattige land bare gjorde som oss, ville de også vært rike. Ikke sant?
Å sparke bort stigen

Denne mandagen holdt Utviklingsfondet et «Kræsjkurs i utviklingsøkonomi» på Litteraturhuset. Ett av hovedspørsmålene var hva fattige land kan lære fra rike lands historie. En ting har det alltid vist seg besnærende enkelt å tenke: For at fattige land skal bli rike som de rike landene, bør de gjøre det de rike landene gjorde.

Karl Marx uttalte at for fattige land framsto rike land som et bilde av deres egen framtid. Marx framla jo den mest berømte teorien om hvordan alle økonomier deterministisk følger den samme utviklingen, steg for steg: fra føydalisme via kapitalismen til kommunismen.

Litt nærmere vår tid prøvde Walter Rostow seg på en syntese av økonomisk historie i «Stages of Economic Growth» (1960). I samme stil, men uten grunnforankring i marxisme og politisk økonomi, la Rostow fram hvordan han mente at hvert land skulle gjennom de samme stegene fra en tradisjonell til en moderne økonomi. I 1960 var det viktig å være klar på at man ikke hadde noe til felles med Marx. For å fjerne enhver tvil la Rostow på undertittelen «A Non-Communist Manifesto».

Et brudd med klassisk deterministisk økonomisk utviklingsteori finner man i Alexander Gerschenkrohn. Han studerte også økonomisk historie, men bet seg fast i et annet mønster. For ham var det ikke repetisjonen, men snarere det at senere utvikling antok ulike former, som var viktigst. Land ville samme sted, men de gikk ikke i samme fotspor. De skyndet seg.

Staten ble en viktigere aktør for å framskynde utviklingen, og mens den engelske industrielle revolusjonen var tufta på damp, kull og bomullspinning, kom moderniseringen i Russland hånd i hånd med tungindustri, ledet an av staten og det militære.

Slik komparativ økonomisk-historisk analyse ligger langt unna det rådende paradigmet hos Verdensbanken og mainstream økonomisk tenkning i dag, til tross for at det er grunnleggende enighet om at historia er viktig for å skjønne hvorfor noen land er rike og noen er fattige i dag.

Økonomisk teori i dag har tatt innover seg at institusjoner er viktige for vekst. Institusjonene betegner i økonomisk lingo de spillereglene som er gjeldende i et land for å fordele økonomiske ressurser – og særlig om det er markedet eller staten som bestemmer. Og det er historien som bestemmer om det er innovative kapitalister, velmenende teknokrater, egoistiske oligarker eller desperate krigsherrer som styrer.

Douglas North fikk nobelprisen i økonomi for å utvikle en teori for økonomisk utvikling som tilsa at det er institusjoner som er viktige. Da han på 1990-tallet ble spurt hva Russland burde gjøre nå, svarte North, halvt vitsende, at de burde få seg en ny historie.

At historie og institusjoner er viktige, er elementært for komparativ politisk økonomi, men i mainstream økonomi blir dette i praksis ofte ensbetydende med å si at fattige land ikke er rike fordi de ikke har de samme institusjonene som rike land her. Altså: Hvorfor er de ikke mer sånn som oss?

I hendene på en nyliberal økonomisk tenker betyr det at man tror at fattige land vil bli rike om de tillegger seg de samme reglene som rike land tilsynelatende følger: altså at man omfavner frihandel og beskytter privat eiendom. Det er slik tankegang radikale økonomer som Eirik Reinert og Ha Joon Chang opponerer mot. Chang beskriver det som «å sparke bort stigen»: De rike landene har blitt rike ved å følge andre spilleregler, men tvinger nå fattige land til å avstå fra å ta i bruk virkemidler som handelsrestriksjoner og en aktiv stat for å skynde fram utvikling av industri – selv om rådende konkurranseforhold kanskje tilsier at de har et komparativt fortrinn i å produsere bananer og bomull snarere enn biler og mobiler.

Derfor er det mange som leter etter løsninger for Afrika som peker til Asia. Mange asiatiske økonomier har gjort det skarpt, ledet av en aktiv stat. Men i iveren etter å lete etter en motvekt til dagens paradigme bør man ikke glemme at for at for hver stat som lyktes med å presse fram utvikling i det forrige århundre, er det i hvert fall fem som feilet med den samme verktøykassa. Det er flere ting som skiller Zambia og Kina enn deres tilnærming til handels- og industripolitikk.

Leksa fra denne historietimen er den samme gamle: De afrikanske økonomiene må følge sin egen vei.

mortenjerven@gmail.com

Økonomene Morten Jerven, Erik S. Reinert, Marianne Marthinsen, Rune Skarstein, Camilla Øvald og Chr. Anton Smedhaug skriver onsdager i Klassekampen.

Artikkelen er oppdatert: 26. september 2016 kl. 17.24

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk