Klassekampen.no
Tirsdag 13. september 2016
Stå sammen: Det eneste som funker.
Var faste, trygge jobber bare en parentes i arbeidets historie?
En ny omgang

Lisa kjører taxi for Uber i London. Hun har ikke noe stillingsvern, ingen rett til ferie eller sykemelding. Slik har det blitt for stor del av arbeidsstyrken i Storbritannia. Delingsøkonomien ekspanderer raskt.

Jaroslav er kransjåfør i Warszawa. Enmannsbedriften hans leies inn en måned om gangen på ulike byggeprosjekter. Da han delte ut løpesedler om bedre sikkerhet, ville ikke formennene ha ham lenger. De bare sluttet å leie ham inn. Jaroslav har ingen rett til oppsigelsestid eller i det hele tatt noen rett til å få lov vite grunnen til oppsigelsen.

Ana jobber i oppvasken på en kafé i Stockholm. Hun har ikke oppholdstillatelse og kan derfor ikke jobbe hvitt. Hun får 30 kroner i timen og bor i en leilighet som sjefen eier. Hvis hun skulle klage på lønna, sladrer sjefen til grensepolitiet og Ana blir deportert tilbake til Bolivia.

Lisa, Jaroslav og Ana er en del av det nye europeiske prekariatet, som vokser i raskt tempo. Delingstjenester, enmannsbedrifter og utnytting av migranter skaper akutte problemer på arbeidsmarkedet. Men i et større perspektiv er utryggheten helt normal. Faste, trygge jobber er jo bare en parentes i lønnsarbeidets historie.

I 30–40 år etter andre verdenskrig dominerte en norm om at jobber skulle være faste. Men bare i noen land i den vestlige verden. Overalt ellers, og helt siden kapitalismen oppsto, er det nettopp vilkårene til Lisa, Jaroslav og Ana som har vært normen. Unntaket i Europa skyldtes endrede styrkeforhold mellom fagbevegelse og arbeidsgivere, samt statlige reaksjoner på den faglige kampen (arbeidsrettslige reformer).

Dette og mye annet ble diskutert på ReMarkLabs konferanse i mai. ReMarkLab er et internasjonalt forskningsprosjekt om arbeidsrett. Det foregår i regi av Stockholm Universitet og ble avsluttet etter seks år med en konferanse i Stockholm. Det var flere presentasjoner om prekariatets retur i Europa. I tillegg var det et annet veldig aktuelt emne som ble belyst, nemlig hvordan arbeidsretten har blitt medskyldig for den økte utryggheten og stresset ved å legitimere utnyttingen. Mange av de nye, utrygge ansettelsesformene er juridisk uklanderlige, altså lovlige. Den nye utnyttingen legitimeres av jussen.

Utgangspunktet for akseptable arbeidsvilkår må alltid være det som er menneskelig rimelig – snarere enn formelt korrekt. John Nordmark fra den lille, direktedemokratiske svenske fagforeningen SAC var med på konferansen. Han reagerer på at det ble snakket så mye om framgangen innen arbeidsretten mellom 1940-tallet og 1980-tallet, samtidig som det ikke ble nevnt et ord om at alt dette var et resultat av vanlige folks faglige kamp for en bedre tilværelse.

«Å tro at arbeidsretten kan løse problemet, er en blindgate. Den løsningen som gjelder er – som alltid – å organisere ALLE med samme interesser fra et klasseperspektiv og drive faglig kamp», mener han.

Kan det sies bedre? Opp til kamp. Ingenting annet fungerer.

emil.boss@sac.se

«Mange av de nye, utrygge ansettelsesformene er juridisk uklanderlige»

Artikkelen er oppdatert: 26. september 2016 kl. 13.43

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk