Klassekampen.no
Mandag 12. september 2016
UTRO? Ludvig den fromme (d. 840), som hadde barn med to koner og en elskerinne, var en av fyrstene som kirken forsøkte å kontrollere.
Skilsmissens finurligheter
På 700-tallet blusset kirkens interesse for ekteskapet opp. Det skulle få vidtrekkende konsekvenser.

Teologi

Omkring år 760 skrev biskop Magingoz, biskop av Würzburg (755–786), et brev til Lullus, biskop av Mainz. Magingoz ønsket råd omkring ekteskap, skilsmisse og vilkårene for å få lov til å gifte seg igjen. Selvfølgelig hadde han lest kirkefedrene – spesielt Hieronymus, Isidor av Sevilla og Augustin, for å finne ut hva som var rett. Men han fant motstridende utsagn, de to første mente for eksempel at en utro hustru kunne sendes bort av ektemannen, uten mulighet til at han kunne ta henne tilbake, mens Augustin syntes å være mer åpen for gjengifte.

Sympati med de ensomme

Når det gjaldt en annen problemstilling som berørte mange kvinner, fant Magingoz lite konkret å forholde seg til. Spørsmålet gjaldt ektemenn som var tatt til fange under krig uten mulighet til å slippes fri – kunne da hustruen gifte seg på nytt uten at hun ble bigamist? Han hadde funnet en skrift av pave Leo I fra 400-tallet, der det syntes å være en åpning for at disse kvinnene kunne gifte seg igjen, men kirkefedrene hadde jo uttalt at det var en alvorlig synd å bryte ekteskapets bånd. Mens noen var tilbøyelige til å forby alle former for gjengifte, var Magingoz mer åpen for at dette kunne tillates under visse omstendigheter, og han har særlig sympati med dem som ellers måtte leve i ensomhet.

Magingoz’ spørsmål til Lullus var et tegn på en ny interesse for teologien rundt ekteskapet. Tidligere hadde ekteskap og skilsmisse bare unntaksvis vært tatt opp på de mange kirkekonsilene rundt om i Europa. Det var først ved midten av 800-tallet at disse kirkemøtene virkelig forsøkte å definere hva som var et gyldig ekteskap i kirkens øyne, og ikke bare fordømme utroskap.

Umulig skilsmisse

Ved konsilet i Mainz i 852 ble det bestemt at en mann og en kvinne ble bundet sammen ved at en mann trolovet seg med en kvinne slik skikken var. Det nye var at dette krevde at han måtte avslutte forhold til friller, og at utveksling av eiendom gjennom medgift og brudegave ikke var avgjørende for et ekteskap i kirkens øyne.

Men dette gjorde også skilsmisse umulig. Bare om det var inngått på feil premisser, for eksempel mellom to som var for nært beslektet, kunne ekteskapet oppløses. Da var det egentlig ikke skilsmisse, det hadde aldri vært gyldig til å begynne med. Det ble også strammet inn på mulighetene for prester til å gifte seg. Disse tankene skulle få stor betydning noen århundrer senere, da ekteskapet på 1100-tallet ble utviklet som et hellig sakrament og underlagt kirkeretten.

Artikkelen er oppdatert: 26. september 2016 kl. 13.20

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk