Lørdag 10. september 2016
Flerstemmighet: Édouard Louis bruker og utfordrer språk og stemmer. Foto: Christopher Olssøn
Volden i språket
Rasisme: Édouard Louis’ selvbiografiske framstilling av en voldtekt og et mordforsøk går til kjernen av europeiske dilemmaer.

anmeldelse

Tittelen på Édouard Louis’ nye bok virker bevisst nøktern. «Voldens historie» kunne tyde på at boka er en akademisk, historisk framstilling. Men romanen er det motsatte: En rasende, oppsplittet selvbiografisk framstilling av voldtekt og mordforsøk.

Forlaget presenterer romanen som en illustrasjon på «hvordan samfunnets vold mot enkeltindivider igjen generer vold mot andre mennesker». I og for seg er det riktig. Men her foregår mer. Få bøker virker viktigere for å forstå språket som brukes om innvandring.

Boka ble nevnt allerede i den norske diskusjonen om «Farvel til Eddy Bellegueule», Édouard Louis’ første roman. Debuten skildrer hvordan han forlater arbeiderfamilien han vokste opp i, noen mil nord for Paris, for å finne en slags frihet som akademiker og homofil i den franske hovedstaden. Kjartan Fløgstad kritiserte Édouard Louis for å framstille Bellegueules reise fra arbeiderklassen til middelklassen som «ein religiøst farga sosial omvending til det gode middelklasselivet» («Etter i saumane»). Implisitt hevder Fløgstad at man bør forvente mer av gode romaner enn at de framstiller arbeiderklassen som helvete og middelklassen som himmelen. Men gjør Louis dét? Både debutboka og oppfølgeren er komplekse selvbiografiske fortellinger. «Voldens historie» er tilbake i helvete – denne gangen i Paris.

Fakta

roman

Édouard Louis

Voldens historie

Oversatt av Egil Halmøy

Aschehoug 2016, 192 sider

Handlingen starter en julekveld ved Place de la République. Édouard Louis er på vei hjem fra en sein middag med to gode venner. Han går alene mot sin egen leilighet. En ung mann tar kontakt. Den fremmede er insisterende og lurer om han kan bli med Édouard hjem. Han lar det skje. Kvelden utvikler seg til et mareritt, med drapsforsøk og voldtekt. Romanen rekonstruerer hendelsene, fortalt med ulike stemmer i ettertid.

En av de viktigste stemmene tilhører Édouards søster, Clara. Han lar henne gjenfortelle overgrepshistorien. Historien får lag på lag, samtidig som «Voldens historie» på subtil måte referer til debutromanen. Også dette grepet kan selvfølgelig diskuteres i klasseperspektiv. Utenfor romanen arbeider Louis med et doktorgradsprosjekt om klassereiser i litteratur. For meg virker de litterære grepene i romanen overbevisende, ikke minst fordi kritikken av holdninger i samfunnet også rettes mot hovedpersonen selv. Mot slutten av romanen framstiller han seg midlertidig både som rasist og løgner. Men løgnen er ikke utelukkende negativ, via forestillingsevnen er den forbundet med evnen til å handle, forandre verden, starte noe nytt, ifølge Louis’ inspirasjonskilde, Hannah Arendt.

Jeg behersker ikke fransk godt nok til bedømme Egil Halmøys oversettelse, men det norske språket flyter godt. Clara snakker landsbyens dialekt. Hun veksler med Édouards venner og offentlige tjenestemenn om å føre ordet. Forfatteren kommenterer ofte – i kursiv og parentes. Søsterens kritikk av hans akademiske, kunstferdige fransk får teksten til å bevege seg hurtig mellom ulike nivåer. Den viser hvordan identitet er knyttet til språket. Boka sirkler inn ulike sannheter snarere enn å fastlegge én sannhet, en gang for alle.

Som voldsoffer er Édouard fundamentalt usikker på hvordan han skal framstille hendelsen. Han nøler med å gå til politiet. Hva er de riktige ordene? Usikkerheten preger romanens første sider, som skildrer Édouards vaklende skritt mot vaskeriet med sengeklærne etter at gjerningsmannen har forlatt åstedet. Hvordan forstå det innfløkte spillet mellom hans egen og samfunnets framstilling av vold? Ikke bare klærne, selve språket blir vasket, sentrifugert, tørket.

Hvem var gjerningsmannen? Første gang beskrives han i politirapportens språk: «nordafrikansk utseende». Édouard nøler, også underveis i avhørene, fordi han frykter politiets rasisme, som han framstiller karakteristisk snirklete, tungt formulert:

[…] en form for tvangsrasisme som, alt tatt i betraktning, forekom meg å være det eneste som bandt dem sammen, det eneste, ved siden av de litt for trange politiuniformene, som gjorde dem til en enhet, for for dem betegnet ikke nordafrikansk utseende geografisk opprinnelse, men var synonymt med kjeltring, slyngel, forbryter.

Gjerningsmannen, Reda, er født i Frankrike, av kabylsk, ikke-arabisk opphav. Det er omtrent umulig for Édouard å nå fram med slike nyanserte opplysninger hos politiet. Redas far har som immigrant fra Algerie levd under elendige betingelser etter ankomsten til Frankrike. Også her finner Édouard paralleller i sin egen oppvekst, i Ordive, en kvinne han selv bidro til å behandle som en heks utenfor landsbyen.

Reda og Édouard inngår i et intrikat spill med det offisielle språket om dem. Som en av politimennene sier tidlig, lett overbærende, «dette er ikke opp til deg, monsieur, jeg beklager. Dette tilhører rettsvesenet nå.» At saken tilhører rettsvesenet betyr for Édouard at han på samme tid er ekskludert fra sin egen historie, uten rett til å påvirke dens gang, og inkludert i den, som en del av krefter han ikke lenger rår over. Han føler avsky for historien han selv har produsert. Likevel finnes glimt av noe annet:

[…] jeg har skjønt at det ikke handler om glemme eller ikke glemme, det er et falsk valg, den eneste utveien […] består i å greie å oppnå en form for hukommelse som ikke gjentar fortiden […].

Her ligger romanens innsikt og håp.

bokmagasinet@klassekampen.no

Lørdag 17. februar 2018
Lange linjer: Jürgen Kocka utfordrer dem som gjerne ser på ­kapitalisme som en naturtilstand.
Lørdag 10. februar 2018
Bæ: Anna Blix skriv om korleis våre ulne vennar byggjer landet.
Lørdag 3. februar 2018
I ‘Negasjonens diktere’ (2003), det korteste essayet i Rune Skarsteins stimulerende utvalg av Hans Magnus Enzensbergers essays og dikt, utroper forfatteren «Det kommunistiske manifest» til mesterverk. Ikke fordi han er kommunist, det er han aldeles...
Lørdag 27. januar 2018
Krim: Harstad har skrive ein like spissfindig som plump metafiksjon.
Lørdag 20. januar 2018
Ramsalt: Kaspar Colling Nielsens bok rommer mye kritikk av vår tid, men «Den danske borgerkrig» byr på lite revolusjonsromantikk.
Lørdag 13. januar 2018
For tvetydigheten: Siri Hustvedt kan bli vel karikerende i sin kritikk, men målbærer et sårt trengt perspektiv i disse postfaktatider.
Lørdag 6. januar 2018
Kva om? Jenny Erpenbeck skriv i ei prangande romanform, men er historisk finstilt nok til å ikkje fortape seg i fantasi.
Lørdag 30. desember 2017
Finland: Nå kan man igjen la seg oppsluke av den poetiske skapelsesberetningen i det finlandske nasjonaleposet Kalevala.
Lørdag 23. desember 2017
Heildekkande: Hanne Lillebo har satt seg føre å skriva den ultimate Obstfelder-biografien. Til tider kan det bli vel mykje av det gode.
Lørdag 16. desember 2017
Ny vår: Sigrid Undset sprenger alle grenser. Nå vekker forfatterskapet hennes ny interesse.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk