Klassekampen.no
Fredag 9. september 2016
Smertelig: Heidi Torkildson Ryste taklet kreften ved å skrive en slags selvhjelpsbok for folk med kreft og deres pårørende, en bok hun selv savnet da hun var syk.
Sykdom
I kreft og kjærlighet
Livet

Møt mennesker som har en historie å fortelle.

Heidi Torkildson Ryste har kjempet seg gjennom kreften, godt hjulpet av pennen og kjærligheten.

Bergenssommeren 2006 er uvanlig varm. Heidi Torkildson Ryste sykler fra Nordnesparken til Danmarksplass i bare singleten selv om det nesten er midnatt. Kvelden har hun brukt sammen med ferske kolleger i Bergens Tidende. Alle har grillet og badet i sjøen. På vei hjemover tenker hun på at hun har fått verdens beste jobb, at livet er fint, at alle brikker har falt på plass.

Åtte år seinere står Ryste og ektemannen Ingebjørn Bleidvin og hyler mot havgapet på Turøy utenfor Bergen. Det regner og blåser, og været passer til situasjonen de befinner seg i. Hun har nettopp fått vite at hun har endetarmskreft. Nå føler hun at alt glipper.

Sammen har ekteparet lagt mange planer for framtida. Han har takket ja til ny legejobb i Stokmarknes i Vesterålen; hun har tatt sluttpakke i Bergens Tidende og vil jobbe som lærer. De skal ta med seg døtrene og flytte nordover igjen, dit de bodde og trivdes mens han var turnuslege. Nå spøker det. Prognosene hennes er ikke de verste, men slett ikke de beste heller. Hun kjenner at det hjelper å hyle ut i vinden, slippe alt ut.

– I dagene etter at jeg hadde fått diagnosen, tenkte jeg på min egen begravelse. Ungene var så små, jeg lurte på hvor mye de kom til å huske av meg. Jeg tenkte alle de verste, dystreste tankene du kan tenke deg.

Fakta:

Heidi Torkildson Ryste

Alder: 37 år.

Sivilstatus: Gift, mor til Louise (7) og Sunniva (5).

Hvor er du livet? Hadde det ikke vært for kreftsykdommen, ville jeg sagt et sted midt i livet. I stedet vil jeg si at jeg er på et bra sted i livet akkurat nå.

på sparket

Hvilken bok har gjort størst inntrykk på deg?

– Boka «Ville svaner: Tre døtre av Kina» av kinesiske Jung Chang gjorde inntrykk da jeg leste den som ung student. Det gjorde meg veldig interessert i Kina og ble en viktig grunn til at jeg begynte å studere kinesisk.

Hvilken musikk hører du på?

– Jeg oppdaga fantastiske Aurora Aksnes fra Bergen mye seinere enn alle andre, og nå hører jeg mye på henne.

Og favorittfilmen?

– Jeg kommer ikke på den ultimate favorittfilmen, men jeg har nettopp sett «Spotlight» om avisa Boston Globe. Den fikk meg til å lure på hvorfor jeg sluttet å være journalist.


En slags selvhjelpsbok

Ryktene om at Heidi Torkildson Ryste hadde fått kreft spredte seg som ild i tørt gress. Nettverket av kolleger, venner og familie rundt henne er stort. Hun opplevde at mange hadde spørsmål, og at noe av det folk trodde de visste om situasjonen hennes var feil. For å ta kontroll over informasjonsflyten opprettet hun bloggen «Heia Heidi» og begynte å skrive om sykdomsforløpet.

– En slags kommunikasjons­strategi?

– Ja, det kan du si. Hadde det ikke vært for bloggen, hadde jeg aldri fått snakket med folk om annet enn kreft.

Bloggen var egentlig ment for familie og venner. Men den åpne og positive tonen fant gjenklang hos svært mange lesere, langt flere enn dem som kjente forfatteren fra før. Nå har hun vært kreftfri i halvannet år, er på vei tilbake til arbeidslivet, og bloggen har resultert i boka «Heia Heidi. En bok om å løfte deg selv opp når kreft drar deg ned». Det er ingen typisk skjebnefortelling Ryste debuterer med, men en bok full av tips og råd til kreftpasienter og pårørende.

– Har du skrevet en selvhjelpsbok for folk med kreft?

– Det var ikke meningen, men slik ble det på en måte. Jeg har skrevet en bok som jeg savnet selv da jeg var syk.

Et konkret råd hun gir deg som kjenner noen som har fått kreft, er følgende: Dropp å sende blomster.


– Jeg håper ikke noen som har gitt meg blomster tar seg nær av dette rådet, for jeg har alltid vært glad i blomster. Men blomsterhavet som fylte leiligheten min etter at folk fikk høre at jeg hadde fått kreft, minnet meg først og fremst om begravelser. Jeg satte pris på omtanken, men ikke på de blomstene.

I stedet for blomster, foreslår Ryste å kjøpe påskeegg, gi varme ullsokker, kanskje vente litt med å gi noe som helst og heller huske på den syke rundt høytider og når det har gått litt tid etter at diagnosen blir kjent. I tillegg tar boka hennes opp et spørsmål hun mener det snakkes for lite om, nemlig hvordan man holder fast på kjærligheten i møte med kreften.


Seksualitet i kreftens tid

I boka skriver hun: «Vil du fortsatt tenne på meg om jeg ser ut som en Auschwitz-fange uten hår, får stomi og kommer i overgangsalderen?» Jeg stilte Ingebjørn spørsmålet en av de første kveldene etter at jeg fikk vite at jeg var syk, da konsekvensene virkelig var begynt å gå opp for meg og jeg innså at kreften kom til å endre alt. Også forholdet vårt. «Vel, jeg skal innrømme at det ikke er noe jeg søker etter på internett, men jeg er bare enda mer glad i deg nå», sa Ingebjørn.

– Hvor kom disse bekymringene fra?

– Et samliv handler også om kroppen, at man liker hverandre og tenner på hverandre. Når man blir syk, kan kroppen forandre seg veldig. Da blir man naturligvis bekymret for at det skal endre på sexlivet. Jeg hadde stomi, altså en pose på magen, og kom i tidlig overgangsalder. Jeg følte meg veldig gammel før tida. Og jeg følte at kroppen min var ødelagt.

Hvordan blir samlivet? Ville hun kunne få barn igjen dersom hun ble frisk? Hun brukte mye energi på disse tankene. Ektemannen, som selv er kreftlege, holdt fast på at «det er ikke dette som er viktig nå». Men uviktig er det ikke, mener hun. Og hun har opplevd at leger og helse­personell er dårlige til å snakke med kreftpasienter om seksualitet og fruktbarhet. At leger unngår spørsmålet om sex under sykdommen tyder på at temaet fortsatt er tabu, mener hun. Derfor snakker og skriver hun om det selv, selv om det er personlig.


– Dette bør være et selvsagt tema å ta opp. For dersom legen syns dette er vanskelig å snakke om, er terskelen sannsynligvis enda høyere for pasienten.


Skumlere enn virkeligheten

Ryste tenkte forholdet til ektemannen kunne få seg en smell på grunn av kreften. At det i verste fall kunne gå i stykker. Hun tok feil. At de kom styrket ut i andre enden av sykdommen, at kreften ikke tok knekken på ekteskapet, føles som en seier.

Hun mener det ikke har hatt så mye å si at mannen er kreftlege, at det har vært viktigere at han er den han er, som hun sier. Men i noen tilfeller har det vært praktisk å ha noen å spørre om råd. Som da de to vendte tilbake til den tradisjonsrike studentpuben Kafe Spesial i Bergen, der de en gang ble kjærester over en pizza og to øl, for å feire tiårsjubileet. Klart man kan drikke et par øl selv om man har kreft, forsikret ekte­mannen. Hun sier han hjalp henne å holde på normaliteten.

– Jeg ville tviholde på det livet jeg hadde og følte at dersom jeg ga det opp, så hadde jeg tapt litt allerede.

Det er en ting som gjør det lett å gå på byen når du har kreft: Tilbudet om barnevakt vokser betraktelig. Men hjemmelivet med ungene har også vært normaliserende for henne. Barn er perfekte pårørende, syns hun. De oppfører seg akkurat som før, de krever noe av deg. Man kan ikke bare legge seg ned og bli trist.

– Døtrene mine sørget for at jeg lo hver dag mens jeg var syk, selv om de kunne være triste også.


Hun tror at fantasien ofte er skumlere enn virkeligheten for barn. Derfor valgte hun også å være ærlig med dem. De fikk være med på sykehuset når hun fikk cellegift, og hun forklarte dem hva som skjedde med henne hele veien. Samtidig var hun åpen om det når hun ikke hadde svaret på alt de lurte på. Barn er flinkere enn mange voksne til å snakke om liv og død, mener hun.

– De har taklet mer enn jeg hadde trodd de kunne klare, selv om ingen av dem er særlig glade i sykehus lenger. Nå kan de si slike ting som «Jeg er glad du ikke døde av kreften din».

Selv om familien har kommet styrket ut av møtet med kreften, var det ikke alltid enkelt. Den kreftsyke tar ofte frustrasjonen ut på partneren. Og arbeidsdelingen i hjemmet blir skeiv. Hun følte seg ofte ubrukelig på hjemmebane. Etter hvert som behandlingen fungerte og hun ble friskere, hadde hun mistet selvtilliten. Plutselig var hun usikker på om hun kunne være alene med ungene.

– Jeg gikk gjennom en tilvenningsfase hvor jeg måtte tvinge meg selv til å gjøre alt på nytt. Det er litt som når du har vært i svangerskapspermisjon og skal tilbake til jobb: Du føler ikke at du kan noen ting.


Heia Heidi

Ryste angrer ikke på åpenheten. All støtten fra kjente og ukjente har hjulpet henne gjennom tida som syk, selv om hun har respekt for at ikke alle ville valgt å gjøre som henne. Mens hun var syk, løp en gjeng med kolleger og venninner halvmaraton i Paris med påskriften «Heia Heidi» på brystet. Nå har hun nettopp løpt halvmaraton selv i Budapest og ser uforskammet frisk og rask ut. Selv skylder hun på sminken hun har fått hos TV 2 da hun gjestet «God Morgen Norge» på morgenkvisten for å promotere den nye boka. Hun håper den vil være til hjelp for andre som får kreft.

– Kan bøker og blogger om kreft bli vel dystre?

– Ja, det syns jeg. Jeg fant bare kreftblogger med dødsannonser og tragiske skjebner. Det var ikke oppløftende, og det er ikke representativt. Jeg ville lage noe som var mer positivt.

– Men kreft er jo fælt?

– Jeg vil på ingen måte si at kreft er en fest. Men det er ikke bare nitrist å bli syk heller. Det overrasket meg hvor mange gode dager det var. Slik er det for mange, fordi kreft­behandlingen er så god. Selv om du kjenner mye på følelser som sorg og smerte, så blir de gode følelsene også forsterket. Gleden blir større, og kjærligheten blir sterkere.

– Hva er det viktigste kreften har lært deg om kjærligheten?


– Det må være hvor viktig den er, for en sterk kraft den er i livet. Og hvordan kjærligheten kan tåle de mest utrolige ting.

livet@klassekampen.no


Artikkelen er oppdatert: 16. september 2016 kl. 10.30

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk