Klassekampen.no
Fredag 9. september 2016
Hilsen, menneskene: Plast blir ikke borte, det blir bare til mindre og mindre biter i havet og sanden, skriver Marit Simonsen. Her en strand på Hawaii. Foto: Dolovis, Wikimedia Commons
En gang var det dinosaurene som regjerte på jorda. Nå er det oss.
Din tid er kommet

På lærebokbildet av jorda står det fargerike barn og holder hender rundt hele kloden. De fleste vet godt hvordan det egentlig ser ut: en blinkende blå kule med grønne felter, og knapt et spor av oss er synlig hvis man suser ut i verdensrommet.

Men tar vi geologbrillene på, er nok det første bildet riktigere. Kloden er nå så full av spor etter oss og av vår påvirkning at geologer nå vurderer å innføre en ny geologisk epoke: antropocen. Menneskets tidsalder.

Først et krasjkurs i geologi. Jordas 4,5 milliarder år lange liv deles inn i, fra største til minste enhet, eoner, æraer, perioder, epoker, og aldre. Denne inndelingen er basert på store omveltninger i forutsetningene for liv og forutsetningene livet lager. Epokene, den nest minste tidsenheten, har gjerne en størrelsesorden på noen millioner år, ofte tosifrede millioner. Epoken vi nå er inne i heter holocen, og den begynte for 11.700 år siden, etter siste istid. Men geologene mener at vi hårløse tobeinte nå har forandret kloden i så stor grad at det er på tide å starte neste epoke.

Tanken har svirret en god stund, før det i forrige uke ble lagt frem en formell anbefaling fra et panel geologer om å endre navnet på vår nåværende epoke. Allerede på åttitallet brukte biologen Eugene Stoermer begrepet for å betegne vår effekt på planeten. Atmosfærekjemiker Paul Crutzen populariserte begrepet i år 2000, og diskusjonen har gått siden om det virkelig står så ille til. Er vi bare selvopptatte? Men nå har altså de formelle prosessene begynt. Nå skal det arbeides med å finne stabile og pålitelige markører og lagres geologisk dokumentasjon, før det eventuelt blir offisielt etter en vurdering i den internasjonale kommisjonen for stratigrafi.

Tegnene på vår dominans er allestedsnærværende. Først er restene etter atomprøvesprengningene vi begynte med på femtitallet. De radioaktive sporene kan finnes igjen overalt, som virvlende støv etter et nys ned i feiebrettet. Etter at vi begynte å kunstgjødsle har vi doblet mengden nitrogen og fosfor i jordsmonnet, så i hvert spadetak i våre jordlag er vi til stede. Sort eksos og særegne karbonpartikler lander ikke bare på vinduene til byfolk, men på snøen som falt i fjor. De smelter ned i duvende sjø hvor de daler til bunns og blir til sedimentlag som skal bli til stein i neste tidsalder.

Vi etterlater også mer hverdagslige spor, som plast og kylling. En gang i fremtiden, når vår sivilisasjon har raknet og andre leter etter våre spor, vil vi måtte tilgi forskere for å tro at det var høns som var den dominerende arten. Nå for tiden er det omtrent 19 milliarder av dem, bare sju milliarder av oss, og siden de havner i søpla og vi destrueres på målrettet vis, blir de oftere fossiler enn oss.

Ditt hverdagslige yoghurtbeger er et annet tegn på vår tid. Siden plast ikke lar seg nedbryte til spiselige komponenter, blir alt som flyter uti havet og alt som flyter her på land bare brutt ned til mindre og mindre biter. Plast som ikke forbrennes blir ikke borte. Den bare fordeler seg tynnere og tynnere, som melis på en sjokoladekake. Det vil skape et gjenkjennelig lag blant svabergets striper, selv om du begynner å kjøpe druer i bomullsnett fra i morgen. For selv om vi skulle snu tilbake til enklere tider er effektene allerede skapt, og de varer fryktelig lenge.

Enkelte mener begrepet antropocen klinger av dommedag. Nå har vi virkelig gjort det, liksom! Sølt over hele kloden! Å få de irreversible endringene slengt i fjeset kan ta motet fra de fleste. Kanskje gir også begrepet oss for mye makt sett i geologisk tidsskala. Naturen vinner alltid, på et eller annet vis. Andre igjen mener begrepet kan sette omfanget av vår eksistens på dagsorden på en ny måte, og motivere til drastiske endringer i ressursutnyttelse og våre liv i samspill med en levende planet.

Det er lov å drømme. Kanskje blir antropocen kort, bare en blipp i geologisk tid. Kanskje fikser vi snart nøtta med fornybare materialer og fornybar energi. Et tynt lag med plastmelis før en ny normal. Dinosaurenes endelikt markeres av et tynt lag iridium fra asteroidenedslaget som tok knekken på dem. Men den sluttstreken var også begynnelsen på pattedyrenes tid.

Kanskje blir linjen som markerer vår ankomst tynn, mens epoken som bærer vårt navn blir lang og blomstrende.

marit.simonsen@gmail.com

Øystein Heggdal, Marit Simonsen, Stefan Sundström, Anna Blix og Frans-Jan Parmentier skriver om natur, miljø og landbruk i Klassekampen hver fredag.

Artikkelen er oppdatert: 16. september 2016 kl. 10.42

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk